Luftforsvaret, vindkraft og trangsynte ordførere

Luftforsvaret, vindkraft og trangsynte ordførere

Av Ketil Skogen

I Østlendingen 25. april var det et stort oppslått intervju med ordførerne i Åmot og Trysil, der de beklaget seg over at Luftforsvaret kan stikke kjepper i hjula for vindkraft på Raskiftet. Dette vil påføre de to kommunene et «tap» på 250 millioner kroner. Dette er nemlig beløpet Austri Vind har lovet hvis de får bygge, og må vel nærmest kunne karakteriseres som betaling for kommunal velvilje. Det mest interessante med oppslaget var at ordførerne utelukkende var opptatt av disse pengene. Ikke et eneste annet moment ble nevnt (absolutt ingenting om klima og fornybar energi), i en av de mest kontroversielle utbyggingssakene på lang tid, der det er stor motstand mot utbygging og der begge kommunestyrer var delt.

Det er forståelig at ordførere er opptatt av kommuneøkonomien. Det må og skal de være. Men i denne saken framstår det som oppsiktsvekkende perspektivløst. Det virker ikke som om de to ordførerne har noen tanker om hva som er disse kommunenes egenart, og som kan berge folketall (og dermed skatteinngang) på lang sikt. Kraftutbygging har nemlig en minimal langsiktig sysselsettingseffekt, og vesentlig økt sysselsetting i andre former for utnyttelse av naturressurser må anses som urealistisk (gitt dagens teknologiske nivå med synkende behov for arbeidskraft).

Takket være gigantiske statlige investeringer i Østerdal garnison og i Høgskolen i Hedmark har Åmot med nød og neppe klart å stoppe nedgangen i folketallet. Uten disse investeringene, som setter kommunen i en særstilling blant distriktskommuner på Østlandet, hadde folketallet fortsatt å synke. Forsvaret kom til bygda i 1997, med hundrevis av arbeidsplasser, og likevel stoppet ikke den nedadgående trenden før for et par år siden. Selv med mengder av statlige arbeidsplasser er Åmot altså bare så vidt attraktiv nok til at folketallet stabiliseres. I Trysil er situasjonen mer dramatisk. Kommunen mister stadig innbyggere til tross for en betydelig reiselivsindustri. Jeg vet ikke hva ordførerne i Åmot og Trysil har tenkt å varte opp med for å gjøre kommunene mer attraktive. Men mitt tips er at flere kraftverk ikke vil gjøre susen, spesielt ikke i en region der Forsvaret har lagt beslag på store arealer, og som allerede har sin rikelig andel av kraftutbygging og dessuten er sterkt preget av intensivt skogbruk. Én ting er at villmarkspreget natur har egenverdi hinsides kroner og øre, og har stor betydning for livskvaliteten til de som bruker slike områder – og dessuten for mange som ikke bruker dem. Men en annen ting er at kommuner som Åmot og Trysil har nettopp dette som aktivum – at slike områder tross alt finnes, og at de fortsatt er ganske store. Så lenge det varer. Jeg kan egentlig ikke se andre grunner til at folk skulle foretrekkeå flytte til Åmot eller Trysil. Det sosiale miljøet i små kommuner er bra nok det, men at det skulle være generelt bedre enn i store, er en grunnløs påstand. Når det gjelder andre tilbud som potensielle innflyttere kunne være opptatt av, vil de minste kommunene aldri kunne konkurrere. Og hvorfor skulle de forresten forsøke, når de har så mange unike kvaliteter å by på?

Debattinnlegg, Østlendingen 28. april 2014