Grønt batteri en utopi

For at batteriideen skal bli noe mer enn en utopi, må den også være politisk gjennomførbar, skriver artikkelforfatteren.

Grønt batteri en utopi

Norsk vannkraft som grønt batteri for Europa er en fin idé, muligens teknisk gjennomførbar, men der stanser det.

Petter Støa ved NTNU og Ole Th. Dønnestad i Agder Energi etterlyser i DN tirsdag nye utvekslingskabler fra Norge til Europa, slik at Europa kan bruke norsk vannkraft som «batteri». Slik kan Norge bidra til omstilling fra fossil til fornybar energi i Europa.

Ideen om å bruke norske vannmagasiner (eventuelt ved hjelp av pumpekraftverk) som grønne batterier er teknisk gjennomførbar, har forskningssenteret CEDREN ved NTNU fastslått. Harby med flere anslår kapasiteten til 20 GW (gigawatt, én million kilowatt) i Sør-Norge, og det ifølge NTNUs Kaspar Vereide i løpet av bare syv år. Støa og Dønnestad tallfester verdien av den norske lagringskapasiteten til ti norske oljefond.

På skrivebordet ser batteriideen flott ut, og ingeniørkunst og økonomiske kalkyler er naturligvis essensielt. Men teknisk og økonomisk gjennomførbarhet er langt fra nok. For at batteriideen skal bli noe mer enn en utopi, må den også være politisk gjennomførbar. I min forskning peker jeg på en rekke utfordringer.

Selv om kraftselskapene i mange år har jobbet for å realisere ideen, er de blitt angrepet fra to flanker. Naturvernerne på den ene siden er bekymret for at Europa skyver de miljømessige kostnadene ved energiomstilling over på Norge, kraftintensiv industri er på den andre siden bekymret for at Europa skyver de økonomiske kostnadene over på norsk industri.

Natur- og friluftsorganisasjonene ser på batteriideen som en trussel mot norsk natur, og stiller med støtte fra flere samfunnsøkonomer spørsmål ved om det er verdt å «ofre norsk natur» – når man ikke kan garantere at norsk vannkraft faktisk kommer istedenfor (og ikke i tillegg til) fossil kraft i Europa.

Mange av miljøorganisasjonene, som Zero, Bellona og WWF, er derimot positive til batteriideen, gitt strenge miljømessige retningslinjer. Slik forsøker de å løse dilemmaet der klimavennlig, fornybar energi kan komme i konflikt med naturvern.

Kraftintensiv industri er en annen mektig motstander av batteriideen, og den har viktige politiske allierte. Flere kabler med tilhøre1nde opprustning av det norske strømnettet vil koste mye. Og det er (stor-) forbrukerne som betaler regningen. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg advarte derfor i 2013 mot de «nyfrelstes tro på et frislipp av krafteksporten», og viste til faren for økende strømpriser.

Det er mange kryssende konfliktlinjer, og det finnes en mengde ulike preferanser blant disse aktørene angående kabler, krafteksport, kraftutveksling, pumpekraft, utbygging av nettet innenlands samt utbygging av mer fornybar energi. Det gjør politikkutforming på feltet til en krevende øvelse.

Den største barrieren mot batteriideen er nok likevel norsk gass. Norske politikere vil heller selge norsk gass enn norsk vann som balansekraft til Europa. Tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe var krystallklar: «Det er ingen fantastisk forretningsidé å subsidiere norskprodusert kraft og selge den billig til utlandet.» Isteden tilbyr både rødgrønne og blåblå politikere norsk gass som balansekraft til Europa.

På kort sikt er det lite som tyder på at norske politikere ønsker å satse på batteriideen. Støa og Dønnestad viser til et tidsvindu som kan komme til å lukke seg. Men Statnett har gjentatte ganger understreket at de ikke har noen konkrete planer om nye kabler utover de to nye kablene til Tyskland og Storbritannia, som vil øke dagens overføringskapasitet med 50 prosent, med mindre det kommer nye politiske signaler.

Hvor mange kabler er det så snakk om?

Ytterligere åtte kabler må til for å utnytte Norges potensial på 20 GW vannkraft, ifølge Kaspar Vereide ved NTNU. Det kan få batteriideen til å se ut som en grønn utopi. Men det kan selvfølgelig endre seg hvis norske politikere og byråkrater bestemmer seg for å legge like mye arbeid i å selge vann som det de har lagt ned i å selge gass til Europa.

Anne Therese Gullberg, forsker ved Cicero Senter for klimaforskning

Kilde: DN 9. oktober 2015.