14. jul, 2014

Spleiselag - Klimaoppfatninger på villspor

Den norske klimapolitikken har vært preget av mange tiltak uten virkninger, som for eksempel forslaget om elektrifisering av sokkelen. Men også andre misforståelser har preget klimadebatten, og har ofte resultert i overdrevne forestillinger om hva Norge kan bidra med nasjonalt og internasjonalt.

            Den første misforståelsen er at Norge skal ha hatt en helt utrolig flaks når det gjelder de naturressursene vi har fått av «Vårherre» (mye vannkraft, fiskeressurser og olje/gass). Som et av verdens rikeste land, bør vi derfor stille litt av rikdommen til disposisjon for det internasjonale klimaarbeidet.

            Med så mye flaks følger en betydelig moralsk forpliktelse. Nå er realiteten at Norge har hatt både flaks og uflaks med det landet vi er tildelt: «Uflaksen» består naturligvis i at vi bor i et land som i stor grad består av fjell og vann. Forutsetningene for jordbruk er begrenset, det er kostbart å bygge veier og jernbane, bosettingen er spredt, klima er periodevis ufyselig og kaldt, boliger og andre bygg blir dyrere enn lenger sør og infrastrukturen er kostbar på de fleste områder. De fordelene vi åpenbart har, kompenserer omtrent akkurat for ulempene.

            Vanskelighetene i mange andre land skyldes ikke først og fremst at de har hatt mer uflaks med natur og landskap enn oss, men at de økonomiske og politiske systemene har havarert, eller er defekte, av andre årsaker. Egentlig har mange av landene overflod både på ressurser og muligheter, men verdiene befinner seg på de gale kontoene.

            Forskjellen på Norge og land som sliter, ligger i det institusjonelle systemet, det vil si i hvordan landene har organisert seg for å ivareta befolkningens økonomiske og politiske interesser. Det er lett å tenke seg hvordan situasjonen hadde vært dersom fagbevegelsen i Norge hadde vært vesentlig svakere enn den er, hvis kraftbransjen hadde vært helprivatisert, eller om Norge hadde kopiert Nederland og overlatt Nordsjøen til oljeselskapene. Det er altså slike ting, inkludert norsk lovgivning, som er årsaken til at det kan virke som om Norge har hatt flaks. Den norske modellen er riktignok truet av EU og EØS, men gir ennå visse styringsmuligheter.

            Den andre misforståelsen er at Norge, til tross for dette, likevel kan gjøre svært mye for det globale klimaet. Men hvordan er realitetene? Jo, verdens årsproduksjon av fossil energi er anslått til ca. 140.000 TWh (derav 20.000 i EU). Norges andel er på vel 2000 TWh, halvparten gass og halvparten olje (eller cirka 1,4 prosent av totalen – det meste blir eksportert).

            Vår produksjon av fornybar energi (ca.140 TWh) utgjør en enda mindre del av energiproduksjonen i verden. – Og det norske el-overskuddet har i gjennomsnitt vært på kun cirka 4 TWh de siste årene, altså en kvart promille av energiforbruket i EU.

            Men småkraft og vindmøller i mange kystkommuner kan vi kanskje få et overskudd på ca. 10 TWh. Uansett hvor mye det kommer til å regne i Norge, uansett hvor mye vi effektiviserer og uansett hvor mange vindmøller vi plasserer på kysten eller i fjellet, er det få som tror at det norske energioverskuddet kan bli på over 30-40 TWh innen 2035.

            De globale klimaproblemene kan utfra dette bare løses om et internasjonalt spleiselag tar ansvar. Mens vi venter, må Norge unngå å gjøre dumme energipolitiske vedtak (som bygging av flere eksportkabler og tusenvis av stygge, subsidierte og ulønnsomme vindmøller). Som kjent er det Kina, USA, Russland, India, Brasil og EU med flere som er utslippsverstingene i verden. De norske klimatiltakene (blant annet redusert oljeproduksjon og regnskogsatsning) vil kvantitativt sett bli mikroskopiske i den store sammenhengen, men likevel ganske mye utfra norske realiteter.

            Konklusjonen blir derfor at det bitte lille norske kraftoverskuddet bør brukes i Norge, fortrinnsvis å redusere den fossile energien i norsk transportsektor (som er på ca.60 TWh) og i industrien (15 TWh), og til utvikling av nye arbeidsplasser etter hvert som oljeindustrien forsvinner i løpet av 30-50 år, slik at Norge kan eksportere el-baserte produkter, i stedet for vannkraft på billigsalg via kostbare, nye kabler.

 

 

Debattinnlegg v/ Odd Handegård, Glåmdalen 12. juli 2014.

 

Fotoillustrasjon: Näsudden, Gotland/Sverige av Gunnar Britse.