10. jan, 2014

Kampen om arealene, Universitetsforlaget 2013.

Kampen om arealene undersøker og drøfter Nikolai K. Winge rettslige styringsmidler for å sikre en helhetlig utmarksforvaltning. Det er en rekke offentligrettslige lover som har betydning for hvordan arealene forvaltes.


Boken foretar et dypdykk i flere av disse lovene, og undersøker hvilke styringsmidler lovgivningen gir for å sikre at beslutninger om utbygging skjer med hensyn til andre arealinteresser.

Det er særlig tre spørsmål som er gjenstand
for analyse:

 

 



1) I hvilken grad sikrer rettsreglene at beslutninger om utbygging skjer på bakgrunn av
et solid kunnskapsgrunnlag?

2) I hvilken grad sikrer rettsreglene at det ikke gis tillatelse til utbygging som medfører store skadevirkninger på andre arealinteresser?

3) I hvilken grad sikrer lovverket at søknader om utbyggingstillatelse vurderes i lys av det totale inngrepsbildet i utmarksområdene?

For å belyse de tre hovedspørsmålene fokuserer forfatteren særlig på rettens styringsmidler ved utbygging av vindkraftverk og kraftlinjer.

Boken kan være av interesse for alle som ønsker et innblikk i lover og regler av betydning for hvordan arealene våre forvaltes.


Nikolai K. Winge er fra 1. juni 2013 ansatt som førsteamanuensis i miljørett ved Institutt for landskapsplanlegging. I løpet av det siste året har han vært ansatt som prosjektleder ved Instituttet hvor han bl. a. har hatt ansvar for utvikling av nye kurs, særlig spesialtemaer innen plan- og bygningsrett.

 

Sammendrag:

Dagens lovverk sikrer ikke en helhetlig arealforvaltning. Presset på utmarka øker. I utmarksområdene finnes en kompleks sammensetning av kryssende interesser. Blant annet er utmarksområdene levestedet til det meste av landets biologiske mangfold, og det er her vi finner kulturminner i dets opprinnelige miljø. Utmarksområdene er også en ressurs for forskjellige bruksformål, som friluftsinteresser, reiseliv, landbruk, skogbruk, jakt, fiske og reindrift. Samtidig er utmarka en arena for utbygging av nye tiltak av forskjellig karakter.

Et samfunn i vekst er stadig avhengig av nye områder til utbygging av veier, boliger, fritidshus, anlegg til kraftproduksjon og kraftoverføring, masseuttak og lignende.

Flere undersøkelser viser at vi stadig bygger mer i utmarksområdene og at dette skjer på bekostning av andre viktige samfunnsinteresser. Samlet sett klarer vi ikke å ivareta de verdier og hensyn Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealforvaltning.
 
Med dette som bakteppe undersøker avhandlingen om dagens rettsregler bidrar til helhetlige vurderinger av arealbruken i utmarka. Det fokuseres særlig på den rettslige reguleringen av etableringen av vindkraftverk og større kraftlinjer. Dette er utbyggingstiltak som kan være meget arealkrevende og synlige i landskapet, og som ofte skaper store interessekonflikter.

Det er flere svakheter knyttet til den rettslige reguleringen av arealforvaltningen. Blant annet er lovgivningen fragmentert med en kompleks kompetansefordeling på tvers av sektorer og mellom forskjellige beslutningsnivåer i forvaltningen. I tillegg er rettsreglene vage og sterkt skjønnspregede.

Rettens funksjon – eller manglende funksjon – som styringsmiddel i utmarksforvaltningen fører til en kamp om arealene. Kampen utspiller seg gjerne i forbindelse med utbyggingssaker, hvor de respektive forvaltningsorganer forsøker å få mest mulig gjennomslag for sine interesser. Dette fremfor beslutningsprosesser hvor myndighetene i samarbeid søker å finne løsninger som er til det beste for fellesskapets interesser.

Resultatet kan bli en «bit for bit»-forvaltning som samlet sett undergraver målet om en helhetlig arealforvaltning.