Har norsk natur noe vern?

Av Karin N. Leonhardsen

Tilsynelatende har norsk natur sterkt vern i Naturmangfoldloven og Grunnloven, men praksisen tyder på at det ikke er tilfelle når massive naturødeleggelser kan finne sted med loven i hånd.

Det skriver Martin Eggen i Magasinet Kulturverk, mai 2014. Han sier videre:

«Naturmangfoldloven dekker bare en liten bit av de tjenestene naturen gir oss. Den dekker ikke de tjenestene naturen gir mennesket direkte: estetikk, stemninger, følelser, identitet, tilhørighet, historikk og naturfellesskap. Ei heller naturens egenverdi. Dessuten krever loven at vi har god oversikt over naturen, slik at den minst verdifulle naturen bygges ned først. Den kunnskapen mangler».

Ja, Martin Eggen har rett i at kunnskap og oversikt mangler. Også i Hedmark fylke. Og der det er foretatt registreringer kan disse være mangelfulle, eller man tar ikke hensyn til dem ved kraftutbygging. Den såkalte «småkraft»-utbyggingen er overhodet ikke liten. Jeg mener at det er de store eksisterende vannkraftverkene som må vedlikeholdes og oppgraderes, men det vi ser er et voldsomt kjør mot små vassdrag. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gitt svært mange konsesjoner som truer landskap og økosystemer i fylket. Blant annet til Hovda-vassdraget sist høst. Det er en tragedie. Et tysk stort investeringsselskap har nylig kjøpt seg inn i norsk småkraftindustri. Selskapet kan dermed sanke inn sertifikatmillioner som følge av elsertifikatordningen. Det samme skjer i vindkraftindustrien. En industri der økonomien er katastrofalt usikker. I Hordaland har norske energiselskaper gått på store tap i Midtfjellet vindkraftverk, og fant i forrige måned «redningen» i utenlandsk kapital fra samme konsern som dermed ytterligere “styrker sin tilstedeværelse i Norden”. Alt dette på bekostning av norsk natur.

Er det slik vi vil ha det ...?

Og hva skjer med skogene våre når vindkraftutbygging trenger seg på? Nå i kommunene Nord-Odal, Trysil, Åmot og Våler. Sannheten er at vi vet lite om virkningene, erfaringene som finnes er fra kyststrøk. Det vi vet er at her finnes de siste rester av gammelskog og sjeldne arter. Her er rikt fugle- og dyreliv og store myrområder. Men her, som ellers, ser vi at for lovnader om penger, må naturen vike og landskap forandres.

Senest i jula observerte jeg mengder av vindturbiner i Tyskland. Nær motorvei i helt flatt landskap, lett tilgjengelig, og plassert i allerede opparbeidet infrastruktur. Men de var enorme. Tanken på at slike, bare mye høyere, skal reises ute i naturen – i stille, dype Hedmarksskoger – det gjør meg fortvilet. For vi vet at i tillegg til selve turbinene, må det bygges et nett av brede internveier og adkomstveier over kupert og myrlendt terreng. Dette er intet mindre enn bevisst og villet hærverk. Og aller verst: Totalt unødvendig! Vi redder ikke verdens klima ved å ødelegge egen natur. Noen snakker om Norge som grønt batteri for Europa. Det batteriet må i så fall bygges på vår nasjonale skatt – den unike norske naturen. Derfor må noen ta vare på den. Men hvem? NVE og OED vil ikke. Miljømyndighetene makter det ikke. Dagens lovverk er utilstrekkelig til å forhindre stadig nye inngrep, og jeg ser heller ingen politisk vilje til nytenkning. Og alle vi andre – hva gjør vi – synser vi ett eller annet, eller er vi helt likegyldige? Skal vi kunne se våre etterkommere i øynene må vi foreta oss noe NÅ!

Østlendingen/Glåmdalen 12.01.16.