Batterier store som hus, kan bli en viktig del av framtidas strømforsyning – for utnyttelse av fornybar energi som bokstavelig talt farer forbi.

Gutta boys må få skryte av prosjektene sine, selv om mange nordmenn syns det er tragisk at industrielle installasjoner får lov til å ødelegge naturen på denne måten. Klimabarometeret 2014 plasserte landbasert vindkraft klart etter vann, sol og offshore-vind.

Hadde det ikke vært for EUs fornybardirektiv, ville energiutviklingen foregått i roligere former...

Enova forteller: Moderne, norsk vindkrafthistorie strekker seg over 20 år. Enova har vært en viktig bidragsyter til introduksjonen av den nye teknologien. Nå er videre utvikling avhengig av andre aktører.

            På slutten av 1990-tallet kom mange til den erkjennelsen at fornybar kraft og særlig vannkraft kom til å bli et knappere og mer verdifullt gode i fremtiden. Erkjennelsen la grunnlaget for en egen politikk for miljøvennlig omlegging av energiproduksjon og energibruk. Det ble satt et eget mål for introduksjon av vindkraft i Norge.

            For å følge opp vindkraftmålet ble det etablert en egen investeringsstøtteordning administrert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Etter opprettelsen av Energifondet i 2001 tok Enova over ansvaret for investeringsstøtten til vindkraft og annen ny fornybar energi. Enova gjorde sin siste tildeling til vindkraft i 2010. Vindkraft har siden 2012 kunne motta elsertifikater som er omsettelige i det felles svenske og norske elsertifikatmarkedet.

            Grunnen til at det ble satt et eget mål for vindkraft, var at det var den alternative fornybare kraftproduksjonen som hadde det største ressurspotensialet og den mest lovende teknologien. Målet om 3 TWh innen 2010 ble satt ut i fra en forventning om hva som skulle til for at vindkraft skulle bli en konkurransedyktig teknologi, og ut fra budsjettet som var tilgjengelig. 

            Vi kan slå fast at spådommen om at fornybar kraft kom til å bli et knappere og mer verdifullt gode har slått til. Det skyldes ikke minst at økt produksjon av fornybar kraft har blitt et av de viktigste tiltakene for å redusere utslippene av klimagasser. Utslippene er et av vår tids store utfordringer – en utfordring som fikk økt oppmerksomhet ut over 2000-tallet og som i stor grad satte premissene for både norsk og europeisk energipolitikk de senere årene. Samtidig må vi også erkjenne at ikke alle forutsetningene som ble lagt til grunn for vindkraftmålet har slått til, noe som har preget både utviklingen og måloppnåelsen. Blant annet var det forventninger om et raskere fall i kostnadene enn det som ble en realitet. Tilgangen på modne prosjekter med konsesjon og tilstrekkelig nettkapasitet har også vært en begrensende faktor.

            Takket være en massiv satsing på vindkraftutbygging i store land som Tyskland, Spania, UK og USA har det blitt investert betydelige summer i teknologiutvikling og oppbygging av en leverandørindustri. Dette har vært viktig for utviklingen av vindkraft globalt, men i perioden før finanskrisen i 2008 bidro det også til at etterspørselen drev prisen på vindkraftverk opp. Sammen med begrensede rammer for støtte, få tilgjengelige prosjekter og økte priser på øvrige innsatsfaktorer, bidro dette til at kun et fåtall utbygginger lot seg realisere i Norge i perioden 1999 til 2005. Flere av disse prosjektene ble delvis finansiert med et forventet salg av elsertifikater i Nederland. Nederland tillot i en kort periode at utenlandsk produsert kraft kunne svare for nasjonale forpliktelser for fornybar energibruk. Frem til og med 2005 ble det bygd ut om lag 1,1 TWh vindkraft. I årene 2006 og 2007 lot ingen prosjekter seg realisere. 

            Økning av Energifondet gjorde at Enova i 2008 kunne ta nytt initiativ for å få fart i utbyggingen av vindkraft, og lanserte da et nytt vindkraftprogram med økte rammer. Programmet ga støtte i årene 2008, 2009 og 2010 og bidro til realisering av i underkant 1 TWh ny vindkraft.

«Til sammen har 19 små og store prosjekter blitt realisert med en samlet investering på 7,5 milliarder kroner med en samlet forventet produksjon på ca. 2,1 TWh.» - Øyvind Leistad, programdir. Enova SF.

Det er gitt 2,6 milliarder kroner i støtte. I tråd med intensjonene med vindkraftmålet og formålet med energiomleggingen, må dette betraktes som en investering i introduksjon og utvikling av vindkraft i Norge.

Selv om målet på 3 TWh ikke lot seg realisere, er det høstet mye erfaring og utløst betydelig læring. Det har vært viktig for utviklingen. Flere har etablert seg som utbyggere og produsenter av vindkraft. Mange ulike aktører har vært, og er, involvert i vindkraft i dag. Eksempler på dette er myndigheter, finansinstitusjoner, kraftprodusenter og omsettere, nettselskaper, entreprenører, utstyrsleverandører, vind- og værdataselskap og en lang rekke tjenesteleverandører. Et tydelig tegn på læring er at de siste utbyggingene treffer langt bedre på forventet produksjon enn de første som ble realisert. Det kan være flere årsaker til det, både at planleggingen, gjennomføringen, teknologien og driften har blitt bedre. Per i dag er det fortsatt et stykke igjen før vindkraft er konkurransedyktig på rene kommersielle vilkår, men økningen i produksjon for nye parker, og reduserte kostnader, er tydelige tegn på at utviklingen har gått i riktig retning.

            Opprettelsen av elsertifikatmarkedet i 2011 innebar en vesentlig endring for utviklingen av vindkraft i Norge. Etter 2011 finnes det ikke lengre et eget mål og virkemiddel rettet mot utvikling av vindkraft i Norge. Det vil si ut over at Enova har som mål å introdusere ny energi- og klimateknologi i markedet, noe som også kan omfatte ny vindkraftteknologi. Den videre utvikling av vindkraft i Norge er derfor i stor grad avhengig av rammebetingelsene i kraftmarkedet og elsertifikatmarkedet. 

            Fortsatt utvikling av vindkraft i Norge krever videre utbygging. Med mindre det finnes rammebetingelser for videre utbygging er det fare for at de investeringene som er gjort så langt i læring og utvikling kan gå tapt. Selv om vindkraft på mange måter er en etablert teknologi, er det fortsatt en ung teknologi med betydelig utviklingspotensial og mulighet for kostnadsreduksjoner. Det norske ressurspotensialet er fortsatt betydelig. Det burde derfor ligge til rette for en fortsatt satsing på vindkraft i Norge, ikke minst om det en gang i fremtiden også vil være mulig å ta skrittet ut til havs. 

Kilde Havgul, november 2013:

Det handler ikke bare om mye vind, men riktig turbin til den vinden man har….

«I dag har vindmøllene fått sin renessanse som kraftgeneratorer, og kalles vindturbiner. I løpet av de siste 30 årene har vindturbiner utviklet seg fra å være små kraftturbiner med en effekt på mindre enn 200 kW til store turbiner med en effekt på 5 MW og mer.

Idag er verdens største vindturbin en 7 MW turbin som er montert offshore utenfor Skottland. Det er en Samsung turbin med en turbinrotor på 171 m.

Hvor utviklingen går videre er det vanskelig å si noe sikkert om. Men noe kan man si med en viss grad av sannsynlighet. Turbinene vil bli større – det har sammenheng med den kostnadsbesparelse dette innebærer. De vil bli lettere, spesielt for offshore anvendelse. De vil bli mer driftsikre og vedlikeholdsvennlige – dette har stor betydning ettersom drifts- og vedlikeholdskostnader reduserer lønnsomheten, og driftsavbrudd er meget kostbart. Man kan forvente at produksjonen av turbinene vil bli ytterligere effektivisert sammenlignet med i dag, og at dette vil medføre en reduksjon i kostnadene.

Man kan også forvente en større grad av spesialisering av turbinene. Dette har man allerede sett begynnelsen av, med fokus på enten onshore eller offshore turbiner. Videre har man sett at det er utviklet nye turbiner for lavere vind, såkalt lavvindsturbiner. Disses har den fordelen at de når full effekt raskere og ved lavere vind enn de mer tradisjonelle turbinene, og dermed produserer like mye energi selv om det er lavere gjennomsnittsvind. Derfor snakker man idag ikke bare om mye vind, men riktig turbin til den vinden man har.»