Torvild Sveen, varaordfører i Gjøvik:

- For det første; styret i Eidsiva virker ikke å ha vært oppdatert på hvilke retningslinjer bedriftsforsamlingen faktisk har vedtatt skal være styrende – eller de har ikke brydd seg noe om det. Derfor har man ikke rettet opp ektefellepensjonen.

- Hittil er det lite å se av kommentarer til den oppståtte situasjonen fra bedriftsforsamlingens medlemmer, som består i stor grad av ordførere, de fleste fra Ap. Ap ser ikke ut til å være på høyden med hva Eidsiva faktisk har blitt, og nå foretar seg. Det er nok å se på hva som skjedde i Elverum da Eidsiva kjøpte opp Elverum Energi. Kommunen sitter forvirret igjen, og det sykehjemmet de hadde tenkt å bygge for salgssummen, byttet de tankeløst bort i aksjer.

OA: 1. august 2015:

http://www.oa.no/debatt/framtida-for-eidsiva/o/5-35-134344 

Illustrasjon på tidenes dyreste selskap, i følge Finn Olav Rolijordet. Han hevder Eidsiva Vekst har kostet eierkommunene sårt tiltrengt aksjeutbytte!

Konsernsjef Ola Mørkved Rinnan tar kraftig til motmæle overfor mitt siste innlegg «Kraftløse Eidsiva». For mange kan det virke naturlig, men egentlig er det ikke det. Alternativet med å gå i offentlig dialog om mulige veivalg for å få gjenreist Eidsiva tror jeg er fjernt for Rinnan. Det er i hans tid som konsernsjef de skjebnesvangre veivalg og økonomiske disposisjoner er gjort. Rinnan har mye å forsvare, noe han gjør på en usedvanlig slett måte.

Det vil være for omfattende å gå i rette med all hans kritikk og feilaktige påstander. Jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om Eidsiva Vekst (EV) for å illustrere hvor galt det har gått. Trolig vil det jeg her legger fram være ny kunnskap for de fleste i eierkommunene og bedriftsforsamlingen.

Eidsiva Vekst presenteres slik på nettsidene og i for eksempel prospektet til Oslo Børs for obligasjonslån: Eidsiva Vekst skal bidra til vekst og utvikling i Eidsiva-konsernet, bistå virksomhetsområdene i sin innovative utvikling og videreutvikle de tilhørende datterselskapene. Eidsiva Vekst skal dessuten bidra til konsernets lønnsomhet gjennom forretningsutvikling, investeringsvirksomhet og aktivt eierskap.

Men noen lønnsomhet har ikke Eidsiva Vekst bidratt med. Tvert i mot har det vært et meget kapitalkrevende selskap. Jeg har gjennomgått hvert eneste årsregnskap fra 2002 til og med 2014 og satt opp et regneark med nøkkeltall. En rekke oppsiktsvekkende opplysningene fremkommer. Samlet for disse årene har Eidsiva Vekst fått et årsresultat med et overskudd på 60 millioner (jeg avrunder tallene). Driftsresultatene er svakere med et stort samlet underskudd, derfor er det tre forhold som bør være med i vurderingen av hvor lønnsomt dette selskapet egentlig har vært.

For det første går EV underskudd fram til 2007. Det året gir et solid overskudd med bakgrunn i at EV selger en nylig ervervet aksjepost i Moelven Industrier til et eget nytt datterselskap med en fortjeneste på 169 millioner. Bak fortjenesten ligger en overraskende verdistigning på aksjeposten og som faktisk blir reversert i dette datterselskapet (EMI AS) året etter.

For det andre går EV med underskudd i årene etter 2007 fram til 2014 da konsernet gjør en øvelse med å kjøpe sitt eget datterdatterselskap Eidsiva Bredbånd av EV for 700 millioner. For meg virker det mer enn underlig at Eidsiva i sin trengte økonomiske situasjon skal bruke 700 millioner på det jeg vil kalle interne transaksjoner. Helt unødvendig å løfte Eidsiva Bredbånd ut av EV for å gjøre det til et datterselskap under Eidsiva Energi.

For det tredje har EV nytt godt av årlige konsernbidrag fra morselskapet Eidsiva Energi. Dette er ekstra tilskudd som gis av ulike grunner, noen ganger av likviditetsbehov, ofte av skattemessige hensyn. Til sammen beløper det seg til 295 millioner.

EV har altså ikke overskudd på noen tradisjonell måte (som sagt negativt driftsresultat). Disse tre forholdene akkumulerer 1,164 milliard. Trekker vi fra dette beløpet så er underskuddet i EV på hele 1,1 milliard. Legger vi til aksjekapitalen som morselskapet har stilt opp med blir resultatet ennå verre (1,3 milliard).

Dette er en illustrasjon på at dette er tidenes dyreste selskap og at EV har kostet eierkommunene sårt tiltrengt aksjeutbytte. Noen lønnsomhet kan vi ikke snakke om. Hva med arbeidsplasser og innovasjon? Jeg tror lederen i GD 16.juli har forstått alvoret her når GD krever at datterselskapene blir ettergått, helst av eksterne. Vedlagte graf illustrerer behovet for en grundig gjennomgang av enkelte år. Det er fortsatt min påstand at over år er det misbrukt tillit fra ledelsen i Eidsiva sin side på å bygge opp en selskapsstruktur som aldri har vært levedyktig. Eidsiva Energi må gjennom en stor snuoperasjon.

Kilde: Finn Olavs politiske smie, 16. juli 2015.

To nylige begivenheter er verdt oppmerksomhet fra oss som bryr oss om kraftselskapet vårt. Den første er en uttalelse fra Eidsivas styreleder Løseth som han kom med i sitt foredrag for Mjøskonferansen i juni. Det kan bli lavere aksjeutbytte til eierkommunene varslet han. En uttalelse så sentral at media gikk i koma, den er ikke brakt videre så langt jeg kan se.

Formodentlig er rådmennene i de økonomisk hardt pressede eierkommunene klar over situasjonen og har forberedt seg på å fortelle godtroende kommunestyrerepresentanter at det blir enda trangere i kommunekassa fordi Eidsiva ikke kan levere.

Dernest så kommer det nå en innkalling til nytt eiermøte i august der hele Eidsivas finansielle situasjon skal opp. Den er nemlig så svak at konsernet kommer til å få lavere rating (kreditvurdering) og dermed dyrere lån i framtida hvis ikke noe gjøres.

Det er først og fremst strømprisen som får skylda. Vi gleder oss alle over den lave prisen, men vi skjønner jo at det har en annen side også. Det blir mindre profitt til kraftselskapene.

Det er bare det at etter min mening er lav strømpris bare kvarte sannheten. Det grunnleggende problemet i Eidsiva er blant annet noen dyre heleide datterselskap og andre selskap man er med i. For eksempel har noen av dem kostet konsernet 4,1 milliarder. Hvor har jeg det fra? Fra konsernets eget regnskap og balanseposten «Investeringer i tilknyttede selskap». Jeg har ikke diktet opp beløpet. Men jeg tillater meg å synse om hva som ligger i det og at det er grundig analyse av dette beløpet samt en vurdering av datterselskapene som går med underskudd som eiere og styre må gi seg i kast med. Styreleder åpner lokket på Pandoras eske bittelitt – det skal selges ut selskaper i porteføljen til Eidsiva Vekst, datterselskapet som 2 ganger er reddet fra konkurs med manipulering, sist med anslagsvis 600-700 millioner i overføring fra morselskapet.

I framtida vil vi se at mine påstander konsernets situasjon over 2 år holder vann. Eidsiva må kvitte seg med flere datterselskaper og organisere seg tilbake til kjernevirksomheten - vannkraftproduksjon og distribusjon. Det er nok tungt å høre på rådene til en Rødt-politiker i full offentlighet, men det vi vil se på eiermøtet er at denne retningen jeg peker på vil bli staket ut. Dette er blodig alvor skal konsernet overleve.

Østlendingen 15. juli 2015.

Kommentar i Østlendingen, 21. juli 2015, av Torstein Hervland, Brumunddal.

I en artikkel i debattspaltene nylig imøtegår Ola Mørkved Rinnan Olav Rolijordets tidligere leserinnlegg om tilstanden i Eidsiva, og påstår at det er han som har eneretten til fakta. Og Rolijordet er ikke den eneste som har pekt på Eidsivas feildisposisjoner gjennom flere år. For observatører som støtter seg på medieomtaler overtid, er i alle fall ikke Rinnans framstilling særlig troverdig. Store investeringer i andre selskaper har tappet Eidsiva for kapital. Det er nærliggende å vise til at nettleverandørens primære mål er å levere tilknytning på veggen for formidling av strøm som kan kjøpes av rimeligste leverandør. Hvis Eidsiva kunne konsentrere seg om dette, og dertil hevet effektiviteten av den praktiske driften, er det nærliggende å tro at økonomien i selskapet hadde vært betydelig bedre. Men de skyhøye avgiftene som abonnentene betaler for nettleie, burde Eidsiva lett kunnet oppfylt selskapets primære mål hvis selskapet hadde konsentrert seg om nettilknytning og elproduksjon med vannkraft. Selv ufaglærte kan se at framdriften ved arbeider i terrenget ofte ikke er rasjonell, og følgelig må være unødvendig kostbar. Her er mye å hente ved en effektivisering.

Samarbeid: «Kanskje kommunene langs grensa mot Sverige burde være mer samlet i sine mål for hva Finnskogen skal stå for i framtida?», skriver John Rønningen.

Glåmdalen 20. november 2014: «Rovdyr, vindmøllesus og mystikk»

Olve Krange og Ketil Skogen fra Norsk institutt for naturforskning hadde i sommer et lengre innlegg i Glåmdalen om ulv og dennes popularitet. De konkluderer her nærmest med at ulven har «tatt grep» også på landsbygda. De mener også at bondenæringa og andre rovdyrskeptikere nå bør ta inn over seg at en stor andel av befolkningen er positive til ulv når de går ut og uttaler seg skråsikkert.

            Langt på vei har nok herrene rett, og trolig er det nok sånn at også befolkningen på landsbygda i større grad enn tidligere er i ferd med å akseptere at rovdyra igjen ferdes rundt i skogene våre. Selv om det også, som Krange og Skogen skriver, finnes både bønder og jegere som har et pragmatisk syn på rovdyr, er det jo ingen tvil om at det er disse gruppene som sterkest blir berørt av endringene vi har sett de siste årene. For noen av dem blir livsprosjektet til de grader utfordret, og slik sett er det jo ikke det minste merkelig at de står opp og forsvarer sine interesser.

            At noen lokale ordførere ser at næringer forvitrer og bygdekulturens overlevelse blir satt under press, er noe de fleste av oss bør ta inn over seg. At den urbane delen av vår befolkning ikke ser disse verdiene, dette gjelder i stadig større grad også folk på landsbygda, er kanskje ikke å forvente? De av oss som fortsatt synes det er verdt å bo og leve på landsbygda, og som ikke har tatt rovdyrfrykten inn over seg, kommer nok fortsatt til å bli å finne der ute i skogene. Litt merkelig er det imidlertid å se at det er forsvinnende lite folk å se innover i områdene mot svenskegrensa. Med den oppslutningen rovdyra tross alt har, burde det jo ha vært flere som ønsket å føle deres nærvær, granske spora de setter og kanskje til og med få muligheten til et glimt av en gråbein inne i granskogen. Med den oppmerksomheten rovdyra nå har oppnådd i landet vårt, burde dette området nå få samme status som Bryggen i Bergen og fjordene på Vestlandet!

             Ellers er det interessant å se at Finnskogen Turistforenings hytte i Flisberget på Elverum Finnskog er kåret til folkets vakreste spøkelseshytte. Spørs da hvordan spøkelsene og folket vil like suset av vindmøllene som snart blir reist på Kjølberget på Våler Finnskog, bare noen kilometer unna? Det er også interessant å se hvordan våre myndigheter på den ene siden velger ut Finnskogen som villmark og rovdyrland, mens de samtidig velsigner plassering av vindmøller i de samme områdene!

            Når det gjelder spøkelser, så regner jeg ellers med at disse har større kraft lenger sør på Finnskogen enn i Flisberget. Spesielt nord for Fall bør nok myndighetene holde seg unna med sine vindmøller. Spøkelsene på Välgunahå, en liten husmannsplass like på andre siden av grensen, skaket opp hele Sverige rundt 1900. De fikk til og med prester dit opp for å lese den hellige skriften, men til og med bibelen som ble lagt på bordet, ble respektløst slengt i veggen av de underjordiske. Spøkeriene på Välgunahå førte til at plassen ble lagt øde allerede tidlig på 1900-tallet. Nå finner man bare rester av en gråsteinsmur på stedet, og spøkelsene har tilsynelatende gått til ro. Til tross for dette råder mystikken fortsatt i sterk grad over området. Kanskje skal vi la det forbli sånn, og kanskje burde kommunene langs grensa mot Sverige være mer samlet i sine mål for hva Finnskogen skal stå for i framtida? Her har Våler, etter min mening, allerede solgt deler av sjela si i og med prosjektet på Kjølberget.

            Hva Glåmdalen mener om Finnskogen og framtida, er ikke godt å si. De skrev tidligere i høst at vindmøllene på Finnskogen fører til færre ulemper enn det de for eksempel gjør i Kongsvinger og i Nord-Odal. Parolen er tydeligvis at bare «ulempene» blir plassert langt nok til skogs, eller langt nok unna sentrale strøk, så er alt i orden.

John Rønningen

Håvard Melbye, regionleder Øst, Norges Miljøvernforbund (NMF).

Kronikk: Glåmdalen 28.10.14.

Skribent: Håvard Melbye, regionleder Øst, Norges Miljøvernforbund (NMF)

F or en tid tilbake, gikk Knut Hageberg til et modig og velbegrunnet frontalangrep på sin partifelle Tord Lien. Videre stilte stilte han den 21. ds. spørsmålet om politikerne forstår hva de driver med. Her påpekte han galskapen ved å satse på vindkraft i vannkraftlandet Norge. Her vil vi komplettere hans påstander og argumenter – selvsagt med dokumenterbare fakta.

Politikerne lytter bare til vindkraftlobbyen

En helhetlig vurdering av norsk energisituasjon er totalt fraværende. For å produsere 13,2 TWh ny fornybar energi frem mot 2020 i henhold til elsertifikatene, hevder vindkraftlobbyen med Norwea i front – og med ZERO, Bellona og Natur og Ungdom som medløpere – at vår fornybarproduksjon må økes. Det krever et betydelig antall vindkraftverk. Det er helt feil. Avtalen med Sverige er teknologinøytral. Det betyr at vannkraft, solenergi, bioenergi, jordvarme, bølgekraft, tidevannenergi og saltkraft også omfattes av ordningen. Vårt potensial for disse energiformene fram mot 2025 er ca. 200 TWh. Det hører vi ingenting om, bare om vindkraft. Det er den nest dyreste – den mest naturødeleggende, og har den korteste levetiden for strømproduksjon. Hvorfor skal det satses ensidig på den da?

Fagfolks konklusjoner neglisjeres

I sin rapport «Det norske energisystemet mot 2030», UiO Energi, konkluderer professor Kjell Bendiksen med at Norge ikke har behov for vindkraft. Flere andre professorer, blant andre Torstein Bye i SSB og Anders Skonhoft i NTNU, hevder det samme. Tar de helt feil – eller bør det være en vekker for politikere?

Konkurser og store tap skremmer heller ikke

En enda større tankevekker bør erfaringene fra Sverige være. I Glåmdalen for ett år siden kunne vi – takket være glimrende journalistikk – lese om Vindpark Vänern. Siden da har tapene økt med flere titalls millioner.

            Arise Windpower taper titalls millioner i kvartalet. Triventus måtte søke akkord tidligere i år. I forbindelse med salg av to turbiner som støyer mer enn tillatt, er de nå saksøkt for SEK 60 mill.

            I Europas største planlagte vindkraftverk på land med 1100 turbiner utenfor Piteå i Nord- Sverige, er utbyggingen stoppet opp på grunn av finansieringstørke. Bør ikke det åpne øynene til politikerne?

ENERGI 21 anbefaler å satse på vannkraft

Olje- og energiminister Tord Lien fikk fredag den 12. sept. overrakt den reviderte Energi21-strategien. Den omfatter seks områder. Her nevnes ikke vindkraft på land, men blant annet vannkraft, solkraft og energieffektivisering. Lien anbefales å satse på vannkraft. Det bekrefter vel at vindkraft på land ikke er et relevant satsningsområde.

(ref.: http://www.tu.no/kraft/2014/09/12/anbefaler-lien-a-satse-pa-vannkraft ).

            I Energilovens formål § 1–2 heter det at produksjon, omforming, overføring, omsetning,fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte. Raadal, Modahl & Bakkens Energy indicators for electricity production viser at vannkraft er vindkraften totalt overlegen med henhold til kostnadseffektivitet og levetid. Det vil si mer samfunnsmessig rasjonelt. Skal ikke denne loven følges?

Harmonisering med Sverige også for nedmontering?

Lien var svært rask til å justere avskrivningsreglene for vindkraft til svensk nivå. Men for å nyte godt av dette, må vel vindkraftverkene generere et økonomisk overskudd? Det er det lite som tyder på.

            I en fersk dom i Sverige kreves det økonomisk garanti for kostnader til nedmontering og tilbakeføring før vindkraftverket settes i drift. (Dette er også krav til norske vannkraftverk...)

            Her hjemme skal planer og garanti først forelegges NVE innen utgangen av det 12. driftsåret. Men da har turbinene produsert 80 prosent eller mer av det de realistisk vil kunne produsere i hele sin realistiske levetid.

            Det skal bli spennende å se om Lien er like rask til å harmonisere det norske regelverket for dette.

Fra Borten Moe til Lien; fra ille til verre

Vi var ingen stor «beundrer» av Ola Borten Moe. Men han skrinla «batteridrømmen og avviklet investeringsstøtten til vindkraft. Så vidt vi husker, var han heller ingen entusiastisk tilhenger av flere utenlandskabler. Men nå har Lien proklamert at Norge skal tjene mer på kraft. Det vil bety at eksport – og import – av strøm vil bli styrt av markedsprisene i hver ende av kablene. Uten å gjøre krav på å være energianalytikere, finner vi dette ganske skremmende...

            Natt til den 23. ds. vedtok EU-kommisjonen 40 prosent utslippsreduksjon og at energibruk skal effektiviseres med 27 prosent innen 2030. Effekttapet ved utveksling av kraft mellom Norge og Europa er 15–20 prosent – begge veier. Denne enorme energisløsingen forbigås selvsagt i stillhet. Er dette effektivt – og positivt for klimaet?

Vi strømkunder betaler dobbelt for utenlandskablene

Først skal vi ta kostnaden for kablene. Som «belønning» får vi dyrere strøm. Basert på billig kull fra USA og full drift i sine dagbrudd av brunkull, har Tyskland i stor grad gått over fra gasskraft til kullkraft og økt sine utslipp de siste to årene. Ikke nok med det; de bygger nå mer enn 20 nye kullkraftverk. Hvorfor skal vi da rasere norsk natur for å hjelpe tyskerne med å redusere deres utslipp?

Til slutt om forsyningssikkerhet

Så sant vi ikke uhemmet tømmer vannmagasinene ved krafteksport, er kapasiteten til de eksisterende utenlandskablene tilstrekkelige for forsyningssikkerheten ved kraftimport i eventuelle nedbørfattige år. Å bruke forsyningssikkerheten som «god grunn» til å legge flere kabler, er skremselspropaganda og desinformasjon – det også...

            Fortielse er også en kjent form for desinformasjon... Den nye kabelen til Danmark, Skagerak 4 med kapasitet på 700MW, er under bygging. Den har som eneste formål å kunne øke kraftutvekslingen. Det hører vi lite om. 

Det lokale hjørnet, Østlendingen 24. oktober 2014:

Skiftende vind over Raskiftet

"Skal landskapet forbli slik vi har levd med det i våre liv, slik vi har sett det for oss i våre tanker når vi har vært bortreist, slik vi ønsker at det skal oppleves i framtida for nye generasjoner..."

Ordene er hentet fra en høringsuttalelse ifm. vindkraftplanene på Raskiftet. Av alt det jeg har erfart fra formuleringer, innlegg, samlinger, aksjoner, så kan disse ordene stå som essensen. Det er dette det handler om - vi vil ikke at natur som betyr så mye for vår trivsel og helse, skal ødelegges av vindkraftindustri.

NVE har som kjent gitt konsesjon til utbygging på Raskiftet på vestsida av Osensjøen. Saken ligger nå til klagebehandling hos Olje- og energidepartementet.

Departementet hadde befaringsmøte i Søre-Osen den 17.10.14. Ordførerne fra Åmot og Trysil orienterte. Spesielt ordføreren i Trysil kom med en god og omfattende redegjørelse for hele saksprosessen.   Men - kjære ordførere - vindkraft er storpolitikk, alt som gjelder energiformer er det. De tre prosjektene i Hedmark er brikker i denne politikken. Forskning på andre alternative energiformer pågår for fullt.  I Norge har vindkraft på land store uønskede virkninger, er ekstremt kostbar og helt avhengig av subsidier.  Enda legger Staten opp til skattelette av fornybarutbygging.  "Norge har overskudd av strøm i dag, og vi forventer betydelig større overskudd av strøm fram mot 2030. Det finnes ikke noe påviselig energipolitisk behov for vindkraft", sier forsker Kjell Bendiksen, UiO, 2014.  Effekten av vindkraft i innlandsskogene i Hedmark er helt ødeleggende, og nesten enda verre, helt unødvendig.

Hvis vi, enten vi er politikere eller ei, er sterkt knyttet til et landskap, men allikevel ikke tar vare på det, hvem skal da gjøre det?

"...stryke bølgende blå synsrender,
   mine berg"
 sa Einar Skjæraasen, Trysils egen dikter, da han nærmet seg Flishøgda på vegen hematt.

Karin S N Leonhardsen
Nes
 

Kommentar til «Du kan ikke bare snu ryggen til 200 meter høye vindturbiner og late som de ikke finnes», Østlendingen nett 18.10.14, av Hans Anton Grønskag, Landskapsvern.no

VÅRT LANDSKAP

Vi eier ikke landskapet, men landskapet vi fødes inn i bærer oss oppe den tida vi får være her. Bærer oss gjennom livet, og former oss til de vi er. Over landskapets former trenger morgensola frem, trenger disen til side slik at vi kan nikke gjenkjennende til hver stein, hvert tjern, hvert fjell. Dette er mitt hjem! Det er her jeg får min livgivende næring til å være menneske. Og i ettertanke sitter vi og følger de siste blaff av lys, før skyggene blir lange, og svøper skogen inn i eventyr som hører natta til, som hører drømmen til. Og vi kjenner at dette må vi forvalte, og forvalte rett. For uten alt dette var ikke vi de menneskene vi er. Uten alt dette hadde ikke vi hatt et sted vi kunne kalle hjem. Her speider ørna over sitt rike, fra de innerste fiskevann til de ytterste skjær i havet. Her flyger hubroen lydløst over lyngen, sky og magisk i all sin tid. Her spretter ørret, tasser bjørn og jerv. Hjort reiser sin grasiøse hals, speidende i den sene sommernatta. Vi lever i dette. Vi eier det ikke! Ingen kan være grunneiere til dette! Dette er en del av oss, som hender og føtter er en del av oss. Dette er vår verden, den som gir oss drøm, den som gir oss språk, den som gir oss kraft til å leve. Til alle tider har makta kommet forbi med beskjed: Dette er vårt! Men det ble lenger og lenger mellom hver gang. Nå er de her på ny! De vil ha mer kraft. De vil ha kraft å selge, og fra sine kontorer i hovedstaden gir de beskjed om at de vil kalle det grønn kraft, og den skal hentes fra våre fjell, våre strender, våre skoger og våre fjorder og daler. Og ordførere som gjerne vil love mer enn strikken rekker, får noen skilling ekstra. Og grunneiere får litt lettkjøpt kapital, mens de som tjener mest er de som selger. Kraft er en super vare! Og det blir mørkt, og det lysner av dag, og sakte stiger vår verden frem, ikke uberørt, ikke magisk, men skjendet og forsøplet av vår tids verste angrep. Ingen har vært villig til å forsøple vår natur så grundig som dagens politikere! Og det er bare vi, vi som kjenner disse landskapene som kan stoppe dem!

Av Håvard Melbye

Regionleder Øst i Miljøvernforbundet

I sitt innlegg i Østlendingen den 27. september hevder Eidsivas kommunikasjonssjef Inge Møller at Miljøvernforbundet (NMF) har argumentert sterkt for utbygging av vindkraft. Videre hevdes det at vi nå har snudd, trolig fordi vindkraft er mer aktuelt enn noensinne. Dette er helt feil, og en form for debatt vi misliker sterkt.

Basert på dokumenterbare fakta har vi i NMF ført en ensom kamp mot vindkraftindustri i snart 10 år. Vi påpekte i vårt innlegg at alt tilsier at vindkraft er risikosport, spesielt for Eidsiva/Austri Vind, som mangler erfaring med denne type strømproduksjon. Her er flere fakta som bør skremme enda fler, enda mer, enn vårt første innlegg.

Skremmende dårlig planlegging

Austri Vind har presentert meldinger for fire vindkraftprosjekter i Hedmark og ett i Oppland. Meldingene var av elendig kvalitet. For Kjølberget i Våler var den på usle åtte sider inkludert for- og bakside. Det mener vi er i spedeste laget for et prosjekt til 500 millioner norske kroner. De andre var en smule bedre, men fortsatt skremmende spinkle.

Har startet i feil ende

Det er noe som heter minimumsfaktorer. Her må det være å få fram utstyret. Under pkt.5.1, «Transportrute» i Swecos rapport for Kjølberget, er det bare 11 linjer vurdering av transport (turbinleverandørens krav er på 19 sider, kfr. neste avsnitt.). Fra kai i Oslo skal E6 følges til Kløfta, derfra via Kongsvinger til Elverum. (Hvordan de skal komme gjennom Kongsvinger, må vel mildt sagt bli problematisk?...) Alternativet er E6 til Kolomoen og riksvei 3 til Elverum. Derfra riksvei 25 til Kjernmoen.

            For å skremme litt til, siterer vi fra forannevnte vurderinger: «Når det gjelder bruer på transportveiene, må Statens vegvesen kontaktes nærmere i forhold til totallast på bruene, men dersom bruene på ris-kveinettet (det står faktisk det…) er dimensjonert utfra dagens veinormal, vil ikke dette bli noe problem» (sitat slutt). Å sitte på et kontor å anta at eksisterende veier og bruer tåler transportene, er mildest sagt uprofesjonelt. Hva om de ikke gjør det?

Turbinleverandørens krav til veier

Turbinleverandøren for Kjølberget, Vestas, stiller klare krav til bl.a. akseltrykk, svingradier, utvidelse av avkjørsler, totalvekt, kurvatur og planhet (ref..: Public. Access and Site Road Specifications and Design 2010-03-09). Kravet til akseltrykk er på 17 tonn – ikke 10 tonn som SWECO forutsetter. Bredden på rett vei må være minimum 5 meter – ikke 4-4,5 meter som er utredet. (Veivesenets Håndbok 017/018 for adkomstveier til industriområder, anbefaler veibredden til 6 m + 0,5 m veiskuldre. I tillegg kommer grøfter/fyllinger…) I svinger og «veikryss» må bredden være vesentlig større. Har vi hørt eller sett noe av dette? Er det rart vi stiller spørsmål om kvaliteten på konsekvensutredningene?

129 tonn tungt og 60 meter langt

På Raggovidda vindkraftverk i Finnmark, som nettopp er åpnet, var de tyngste transportene på 129 tonn – og de lengste på ca. 60 meter. Nå gjør vi bare krav på å ha sunt bondevett. Men det tilsier at vi ville ha sjekket adkomstmulighetene på en helt annen og seriøs måte enn Austri Vind.

Adkomst- og internveier i myr

Adkomstveien fra riksvei 25 er på ca. 17 km, en stor del i myrområder. Når veivesenet skal bygge veier på slik grunn, foretar de sonderingsboringer for å få et relevant bilde av grunnforholdene. Da kan de vurdere om det bare kan benyttes geonett, eller om masse bør fjernes, og isoporblokker legges i bunnen før solid masse på 70-100 cm legges. Uansett vil dette bli fatale inngrep i den verdifulle naturtypen rikmyr. Det er ikke vurdert eller utredet.

            Veiene kan ha høydeforskjeller på bare 15 cm for hver løpende 30 m. Om det bommes på fundamenteringen, hva vil da kunne skje i myrområdene?

Krav til monterings- og lagringsplass

I tillegg til monteringsplassene stilles det også krav til lagringsplasser på 50-60 x 5 m, for rotorblad o.a. komponenter. De skal fortrinnsvis ligge for hver kilometer langs hele adkomstveien. Hellingen kan bare være 2 grader. Det har vi verken hørt eller sett noe om i konsekvensutredninger og søknader. Det kaller vi også useriøst.

Om overvåkning og styring m.m.

Vi har ikke hevdet at Eidsiva går inn i et tapsprosjekt «med vitende og vilje», men dokumentert at økonomien i vindkraftindustri i Norge er heller dårlig. Våre tall er dokumenterbare, så de står vi inne for. Mener Eidsiva de er feil, bør de dokumentere dette, ikke avfeie dem på en overflatisk og arrogant måte.

            Den påståtte overvåkningen og styringen ved Eidsivas generalforsamling og konsernstyre har vel så langt ikke fungert 100 prosent. Det er vel «Ventelo-eventyret» et bevis på…

            Til slutt: Vi redder verken Europa, eller verden, ved å ødelegge norsk natur for all overskuelig framtid. Å investere i fornybar energi, dreier seg ikke bare om å bygge nytt. Effektivisering/utvidelse av eksisterende anlegg, som på Braskereidfoss, er et utmerket alternativ. Effektivisering av strømnettet, som ikke bare vil øke avkastningen for Eidsiva, men også bedre strømsikkerheten, er en annen. Noe å vurdere i stedet for å bygge ut vindkraft?

            Vi tar gjerne en videre debatt, men det forutsetter en redelig og faktabasert argumentasjon. I motsatt fall anser vi den for avsluttet.

På trykk i Østlendingen onsdag 8. oktober 2014. 

Kronikk: Glåmdalen 16. september.