Nils E. Øys bok Kommentarbok til offentleglova (Cappelen Damm 2015) gir en fin innføring i hva offentleglova handler om og skal ivareta.

Øy, som er tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening og leder av Norsk presseforbunds offentlighetsutvalg, innleder boka med følgende formulering:

Retten til å få vite er en fundamental rett i et demokratisk samfunn og står sentralt i det vi kaller informasjonsfrihet. Innsynsretten er en forutsetning for at ytringsfriheten skal fungere, slik at ytringer kan få best mulig dokumentasjon og saklig grunnlag, også for meningsytringene. Retten til å vite er selvsagt. Det er retten til å hemmelighold som må begrunnes.

Odd Juven om demokrati...

"I et demokrati er det slik at det folkevalgte flertallet styrer. Med et par unntak i enkelte konstitusjonelle og nasjonale saker er dette styringsprinsippet nedfelt i Eidsvolls-grunnloven. Et godt demokrati må også være tuftet på at de folkevalgtes vedtak blir gjort ut i fra korrekt og sann informasjonsflyt, eller for å sitere fra innledningslinja i journalistens Aasmund O. Vinjes dikt fra 1859: Kunnskap skal styra Riki og Land. Skal de folkevalgte fatte de riktige beslutningene, er de helt prisgitt å få korrekt og sann informasjon fra sine politisk-administrative premissleverandøre."

Advokatfirma Thommessen med en grunnleggende problemstilling:

«Problematiske ytelser er ytelser hvor det ofte vil kunne være grunn til å stille spørsmål ved hvilken saklig sammenheng det er mellom ytelsene og tiltaket, og hvor ytelsene både vil kunne skape habilitetsproblemer og i ytterste konsekvens kunne anses som korrupsjon/påvirkningshandel. Utbyggere generelt bør være tilbakeholdne med å bevege seg inn i gråsoner hvor det kan stilles spørsmål ved om de avtalte ytelsene er juridisk og etisk akseptable.»

Glåmdalen 20.12.12.

FOR DYR STRØM: I Oppland Arbeiderblad 15. desember har Eidsiva en halv sides annonse med foto av håndballjenter fra Gjøvik og med overskriften: «Hvordan kan Dokkavassdraget være til nytte for håndballjentene på Gjøvik?»

I teksten under får vi vite at Eidsiva sponser «alt fra opera og litteratur til ski og breddehåndball ». Underforstått får vi vite at mye av vår velstand og opplevelser er basert på strømmen som produseres i våre vassdrag. Det er nok meningen på den måten med populære eksempler å rettferdiggjøre nedbygging av vassdrag og ødelagt natur. Det kan også tas som et forspill for å forsvare vindmøller som er på vei inn. Vårt bidrag til dette er når vi betaler strømregningen.

Forutsetningen for at strømleveringen skulle konkurranseutsettes kunne bare gjelde selve strømforbruket da leveringen er avhengig av linjer som netteieren på stedet har. Sentrale myndigheter har fastsatt visse rammer for beregningen av fastavgiften som netteierne kan kreve inn. Hovedleddene skal dekke kostnaden ved å føre frem linjer og vedlikeholdet av dem. Dernest kan nettleverandøren kreve en viss avgift av kilowattimeforbruket trolig ment til dekning av tap i linjer og transformatorer.

For brukerne oppleves det som at regningene for fastavgiften er høyere enn det som er rimelig. Spesielt er tillegget for kilowattimene fra netteieren irriterende. Forbruket for øvrig kan en jo heldigvis gjøre noe med ved å velge en leverandør som har en nøktern beregning av kilowattimeprisen. At regningene fra Eidsiva er meget for høye bevises av de store overskuddene som selskapet har. De tilbakefører noe til kommunene som er medeiere, men likevel er det enorme beløp som brukes til sponsing som er nevnt i omtalte annonse og ikke minst til opprettelsen av ulike datterselskap.

Overskuddet er en skjult skatt som i sin helhet burde vært tilbakeført til kommunene. Eidsiva Energi er ikke et hvilket som helst aksjeselskap som en kan velge om en vil delta i, vi er tvunget hvis vi vil ha strøm på veggen. Når vi betaler skatt forutsetter vi at det er de som vi har valgt som skal avgjøre hvordan midlene skal brukes og ikke andre aktører som benytter pengene etter forgodtbefinnende. På den måten opptrer Eidsiva som «en stat i staten».

I Hamar Arbeiderblad 18. desember kan vi lese at kontrollutvalget i Ringsaker kommune har satt i gang granskning av sponsorvirksomheten til Eidsiva på grunnlag av HA’s avsløring av et hyttekjøp på Hafjelltoppen til 12,3 millioner kroner. Det er ventet at rapporten vil bli lagt frem i mars neste år og den er ment fulgt opp med gransking om disponering av overskudd og roller/habilitet. Det er på høy tid.

Torstein Hervland

https://www.eidsivaenergi.no/Documents/Vannkraft/Informasjonsbrosjyrer/Brosjyre%20Nedre%20Otta%202012.pdf

Mangel på innsyn og offentlighet om vindkraftprosjektenes kostnader og lønnsomhet gjør subsidiene problematiske, skriver rådgiver Svein Roar Brunborg i DN 13. mars 2015. Han var tidligere avdelingsdirektør i OED.

Professor Anders Skonhofts innlegg 3. mars gir et godt bilde av vindkraftens samfunns­økonomi. Men det er flere sider ved vindkraften som gir grunn til bekymring. I NVEs vurdering av vindkraftkonsesjoner opplyses ikke om investeringer og lønnsomhet. Det er bedriftsinterne forhold som skjermes for allment innsyn. Norske strømbrukere subsidierer prosjektene gjennom lovpålagt kjøp av grønne sertifikater og tilfører investorene en egenkapital som verken gir rett til styreplass eller innsikt i hvordan kapitalen anvendes.

            Lokaliseringen av vindkraften har stor betydning for lønnsomheten. Lokale vindforhold er nå en ting, men også tap i nettet varierer lokalt. Vind bygges langt fra store befolkningssentra og gir et kraftoverskudd som må transporteres til utlandet. Det er ikke uvanlig at Statnett i perioder må beregne 5–10 prosent tap ved innmating av vindkraft, et tap som må betales til samme pris som vindkraften selges for.

            Kraftmarkedet setter en pris hver time på døgnet og påser at innmeldt produksjon balanserer med forbruk. Blir det ubalanse, må noen produsere mer eller mindre enn planlagt. Vannkraften har ledig kapasitet og vann i magasinet, og tar normalt den jobben mot en moderat godtgjørelse. Men store mengder uforutsigbar vind vil gi store avvik mellom faktisk produksjon og innmeldt produksjon og øker disse kostnadene betydelig.

            Hvor mye vindkraftprodusentene «bommer» i markedet vet vi dessverre lite om. Nord Pool som organiserer kraftmarkedet vet hver time hvor stor forskjell det er mellom forventet og faktisk produksjon av vindkraft i Latvia, men ikke i Norge. Det er et paradoks at offentligheten ikke får vite hvor store disse kostnadene er i vårt eget land. Jeg håper meteorologene treffer bedre i Norge enn i Latvia, for der er det mange dager med skivebom.

            Vindkraft blir stadig billigere – ifølge en ny rapport fra NVE – men kostnadene inkluderer ikke lokale tap eller kostnader på grunn av uforutsigbar vind og investeringsbehov i sentral­nettet. Det er en rimelig god årstidsvariasjon mellom vindkraft og kraftetterspørsel, men for de daglige variasjonene er det dårlig samsvar. Dette gir noe lavere gjennomsnittspris enn vannkraften oppnår. Alle disse faktorene burde tallfestes i konsesjonsbehandlingen. Det er i dag uklart hvilken lønnsomhet NVE legger til grunn for en vindkonsesjon. Norge er det eneste landet i Norden som ikke har statistikk for vindkraftproduksjon som kan sammenholdes med prisene i kraft­markedet. Årsaken kan være statistikkloven som ikke tillater offentliggjøring av statistikk når det er få produsenter. Men to millioner husholdninger bidrar til prosjektenes egenkapital. Innsynsrett og offentlighet bør gå foran hensynet til subsidierte investorers sensitive økonomi.

            Konsesjonsbehandlingen skal veie fordeler mot ulemper, men offentligheten får ikke greie på vekten av det som legges i vektskålene. Vindkraftens fulle kostnad er vanskelig å få øye på. Verdien av fremtidig turisme beregnes ikke. Vi har heller ikke en landsomfattende plan for vindkraft som prioriterer prosjekter med lavest konsekvens for naturen, slik vi har hatt for vannkraften. Kraftsektorens prosjekter er unntatt fra Plan og Bygnings­loven. I en fase av landets utvikling hvor tilstrekkelig og sikker krafttilgang er nøkkelen til økonomisk utvikling er dette forståelig. Men vi er forbi dette stadiet i dag. Norge går mot et stort kraftoverskudd samtidig som uforutsigbar vind utfordrer leveringssikkerheten og «spiser opp» reguleringsevne som vannkraften kunne solgt for god pris i utlandet via to nye kabler.

            Grønne sertifikater har et ambisiøst mål og knapphet på tid. Mange prosjekter kan ikke realiseres innen fristen nyttårsaften 2020. Det hindrer at vi kan velge de billigste prosjektene med lavest miljøkonsekvens.

            En internasjonal avtale med EU presser oss til økt produksjon av fornybar energi. Men «heldigvis» skjer dette i en sektor som kan skåne seg selv for innsigelser fra lokale planmyndigheter og som skjermer offentligheten for informasjon om lønnsomhet. Og beslutningene tas over hodet på forbrukerne som finansierer kalaset.

            Har vi et demokratisk problem på grunn av manglende offentlighet?

Stortinget er aldri gitt anledning til å vurdere helheten i systemet med grønne sertifikater. Venstre kjempet i sin tid frem prinsippet om mer offentlighet. Nå kjemper Venstre for vindmøller isteden. Vel blåst!

Ole Erik Dobloug, HA, 10. september 2015.

Antakelig fordi han fikk besøk av redaktøren i Østlendingen, som tilfeldigvis også skulle begynne som kommunikasjonssjef i Eidsiva. Det er ganske oppsiktsvekkende hvor lettpåvirkelige medier kan være, og hvor stor innflytelse enkeltpersoner og miljøer kan ha over hva de skriver. Dette er en flau sak for RB, redaktøren og pressens uavhengighet.

Men hvordan er det med Hamar Arbeiderblad i disse valgkamptider? Avisen er den siste i Norge som er eid av et politisk parti (ulike lokallag av Ap) Utbytte fra Hamar Media som eier HA finansierer akkurat nå store deler av valgkampen til Ap-lagene rundt på Hedmarken.

Men utbetaler HA utbytte også på redaksjonell plass? I en mannsalder har HAs journalister Rolf Berntsen og Finn Arne Eriksrud analysert og kommentert den politiske utviklingen regionalt og lokalt. Nå har begge sluttet i HA og fremstår som de reneste propagandamaskiner for AP. Men før var de altså objektive, tvisynte og upartiske? Eller er det slik at det bare er innpakningen og rollen som nå er endret?

Avspeiler HAs politiske dekning av de enkelte kommuner at HA har eiere også i disse kommunene? Jeg regner med redaktøren fnyser bare ved antydningen. Men ville alt gått like mye «på skinner» i Stange hvis det var Senterpartiet eller Venstre som hadde hatt ordføreren?

Ville alle piler pekt like mye opp i HA hvis Ringsakers ordfører het (måtte Gud forby) Odd-Hermann Børke? Er det tilfeldig at Knut Fangberget og Einar Busterud er å finne på leserspaltene mens deres motstander Morten Aspeli presenterer både egne valgløfter og angrep på motstandere på redaksjonell plass?

Medieutviklingen har medført at det nå bare finnes en lokalavis de fleste steder i landet. Det medfører at en avis forvalter «sannheten» i området den dekker. Dette er problematisk i seg selv. Mindre problematisk blir det ikke når en avis har lokale eiere som også er en del av samfunnsdebatt og maktstrukturer i området avisen dekker.

Jeg håper det er vanskeligere å påvirke hva HA skriver om og på hvilken måte enn det tydeligvis er i Ringsaker Blad. Men påvirker det lokale eierskapet i form av selvsensur, valg av vinkling og prioritering? Igjen vil sikkert redaktøren av fnyse av problemstillingen. Men det kunne jo vært interessant hvis avisen lot sin dekning av kommunevalget 2015 bli kritisk gjennomgått av medieforskere.