Aftenposten 06.04.

UVITEN

Kampen om vindmøllene

Øyvind, Østerud, professor i statsvitenskap, UiO

Den store naturraseringen i miljøets navn.

Store, høytliggende naturområder bygges ut til industrianlegg i raskt tempo. Myndighetene har gitt konsesjon til en rekke nye vindkraftanlegg, til stor glede i næringen. Høg-Jæren, som alt er utbygd, og Fosen, som står for tur, er bare to i en lang rekke.

Spor etter vannkraftreguleringer er lite mot det vi har i vente.

Grønne sertifikater

Vindkraft er en subsidienæring med gunstige avskrivningsregler, der kostnader bæres av forbrukerne. Statsstøtten gjør næringen lønnsom. Utbyggerinteressene har vokst seg sterke som følge av forestillinger om miljøvennlig energi. Fortrinnet oppsto med stortingsvedtak om støtte til produksjon av fornybar kraft, grønne sertifikater.

Grunneiere tjener på å avsette areal; kommunal støtte sikres gjennom penger, arbeidsplasser og kampanjer.

Politisk press

Utbyggingene på Sørøstlandet, i Midt-Norge og Trøndelag har vært mye omtalt. Indre Østlandet er også sterkt berørt. På høytliggende skogsområder i Nord-Odal planlegger det tyske kraftselskapet E. ON førti turbiner med en totalhøyde på 180 meter, brede traseer mellom alle turbinene og store tilførselsveier til området.

Fra oktober 2013 til januar 2016 har flertallet i kommunestyret snudd fra nei til ja, blant annet etter løfter fra utbygger om inntil åtte millioner kroner til skianlegg.

Dermed bleknet omkostninger som naturnedbygging og faunaskader, lysblink og skyggekast, lavfrekvent støy og reduserte eiendomsverdier. Politisk press og velplassert smøring ligger vanligvis bak slike snuoperasjoner.

Kritiske samfunnsøkonomer har rett i at vindkraft er dårlig butikk, tvilsom miljøpolitikk og storstilt nedbygging av naturområdene. Miljøpolitikk betyr mye for mange. Miljø og klima var hovedhensyn både for idealistisk ungdom og for politikerne bak de grønne sertifikatene som favoriserer vindkraften.

Tilskudd av vindkraft gir lavere strømpriser og muliggjør overskuddskraft for eksport.

Når forbruket vokser som følge av lavere priser, har dette i dag ingen positiv virkning for karbonutslipp. Kvotesystemet i EU gjør at strømtilførsel fra utslippsfri kraftproduksjon frigir utslippskvoter som blir solgt til utslipp andre steder.

Dette kan motvirkes av et strammere kvotemarked i Europa, med skroting av kvoter og høyere karbonpriser. Da vil fornybar energi bli mer lønnsom og miljøeffekten større. Problemet er at de positive virkningene kan ligge langt frem i tid, mens den fornybare energiproduksjonen blir låst til naturskadelig teknologi. Den reduserte kraftprisen fører til at utvikling av alternative og mindre skadelige teknologier enn vindmølleparkene - som tidevann-, bølge- og solenergi - blir dyrere og mindre aktuelt.

Blåøyd idealisme

Grønne sertifikater har utilsiktede bivirkninger, lansert i beste hensikt, men med svak konsekvensvurdering. Nå er de subsidieavhengige næringsinteressene blitt sterke og pågående.

Det startet som symbolsak og blåøyd idealisme, men er endt som et sementert system av velorganiserte pressgrupper og champagnekorker som spretter når myndighetene gir konsesjon til en ny vindmøllepark. De grønne sertifikatene skapte en hellig allianse mellom miljøpolitisk markering og sterke næringsinteresser.

Den samfunnsøkonomiske kritikken var sjanseløs mot vindmøllenes symbolske kraft.

- Møller er jo som en anden Galilei, som førte sig frem med sine teorier om solsystemet, selv om han udmærket vidste, at de modsagde kirkens guddommeligt velordnede og kirkeligt autoriserede system. Den kontroversielle professor i Padua forbedrede kikkerten og fremturede ved at påstå, at den beviste sandheden i hans teori. Selvom kirken længe havde afvist det kopernikanske verdensbillede, tillod han sig at opfordre kirkemyndigheden til at se i kikkerten, iagttage Jupiters måner og ved selvsyn erfare, at kirken og dermed den almægtige Gud tog fejl.

Jyllands-Posten: 18.02.2016.

- For at levere en vare, som landets borgere er tvunget til at købe, får han i dag en støtte, som langt overstiger værdien af den vare, han leverer. Som en dansende bjørn, hvis formål er at hive penge op af turisters lommer, danser Bjerre for landets politikere, mens han holder sin stråhat frem i forventning om yderligere støttemillioner fra danskerne. Turister narres ofte til at give den dansende bjørn penge, fordi den er sød, men i forhold til Asbjørn Bjerre og hans vindmølleforening er spørgsmålet af for stor samfundsøkonomisk vigtighed, til at vi blot kan fylde endnu flere penge i Bjerres stråhat, selv om han danser så fint.

Jyllands-Posten: 05.04.2016.

Folkeavstemning

Jeg vil ikke påta meg å ha noen klar mening om skolepolitikk i Kongsvinger eller vindmøller i Nord-Odal, jeg har ikke kunnskap eller innsikt nok i disse sakene til at mine synspunkter vi være av interesse. Det jeg derimot kan uttale meg om, som tidvis politisk engasjert, er de demokratiske prosessene som har kommet i søkelyset når de nevnte sakskompleksene har truffet offentligheten.

            Vi har et såkalt representativt demokrati i Norge. Vi velger politikere til å ta avgjørelser på våre vegne ut fra hvilke løsningsmodeller disse politikerne går til valg på. Politikk er i noen grad ideer, resten er prioriteringsevne og praktisk planløsning. Når saker skal avgjøres og politikerne ikke har tilkjennegitt et klart standpunkt i saken ved siste valg, har vi et demokratisk problem. Politikerne har da ikke velgernes mandat til å mene noe som helst. Enda verre blir situasjonen når ett eller flere partier blir splittet i sine syn på en sak de gikk til valg på, eller til og med gjør helomvending og avgjør en sak på tvers av standpunktet de hadde under valgkampen.

            Jeg er av den oppfatning at vi i mye større grad må ta i bruk folkeavstemninger som virkemiddel når slike situasjoner oppstår. Vi kan ikke som politisk engasjerte og oppegående mennesker finne oss i at avgjørelser blir tatt uten hensyn til om det er et flertall i befolkningen som stiller seg bak vedtakene.

            Jeg er kjent med at man i Sveits har en tradisjon for utstrakt bruk av folkeavstemninger både lokalt og nasjonalt når saker skal avgjøres og partiene ikke har gått til valg på spesifikke løsninger. Det skal likeledes finnes regler for hvor stor del av et tilgjengelig budsjett en bevilgning kan disponere før saken må legges ut til folkeavstemning. Jeg tror vi her til lands gjør lurt i å se nærmere på hvordan man andre steder har nærmet seg dette med å videreutvikle demokratiet slik at det aktiviserer menigmann mer enn det gjør hos oss i dag.


Kåre Karterud,
Skarnes

Glåmdalen: 16.03.16.

Å kjøre rundt med palmeolje på tanken er åpenbart ikke bra. Det koster regnskog, og bevaring av regnskog er et viktig klimatiltak. Hva så med vindkraft? Er vindkraft bærekraftig dersom etableringen av vindkraftverket frigjør store mengder CO2 fra myrer i nordlige områder? Neppe. Likevel er det nettopp det som skjer dersom Olje- og energidepartementet (OED) sier ja til etablering av et stort vindkraftverk på Songkjølen og Engerfjellet i Nord-Odal kommune i Hedmark.

            Saken ligger til avsluttende klagebehandling i disse dager. Et 40-talls vindmøller, nær 200 meter høye, skal reises på åsdraget mellom Hedmark og Akershus. For å føre vindmøllene fram, må store myrområder i innlandsskog forseres. Det vil kreve et formidabelt veinett og utløser store behov for grøfting og drenering av myr. Sammenlignet med regnskog, binder myr i nordlige områder seks ganger så mye karbon som regnskog (ref. Sabima). At veinettet som må til for å etablere den fornybare kraftproduksjonen dermed bidrar svært negativt i prosjektets totale klimaregnskap er det liten tvil om.

            Dette er imidlertid ikke belyst i konsekvensutredningen, og har vært lite framme ellers. Kanskje tas det ikke med i betraktningene når OED skal avgjøre i det hele tatt? Det er et enormt tidspress for å etablere vindkraft i Norge mens el-sertifikatordningen består, og det er trange tider i bransjen. Det er et nasjonalt ønske at vindkraft skal være endel av fornybarsatsingen i Norge. Det er derfor gode muligheter for at departementet sier ja når de først har en aktør som ser ut til å ville bygge, slik situasjonen er i Nord-Odal.

            Det er synd, for Norge og verden behøver all den myra den har. Globalt utgjør myr bare 2–3 prosent av landarealet, men lagrer en tredjedel av all tilgjengelig karbon. I Norge har en tredjedel av myrområdene forsvunnet de siste 100 årene (ref. Sabima). Når regjeringen samtidig jobber med en plan for å restaurere myrer som klimatiltak fram mot 2020, må det være lov å lure på hva som skjer. I Nord-Odal slår i hvert fall det ene klimatiltaket i hjel det andre, mens verden hadde trengt begge to. Kanskje velges ikke engang det beste!

Ellen Røhne Amundsen,

Nord-Odal

Glåmdalen: 16.03.16.