Lov om friluftslivet (friluftsloven)

§ 1. (Lovens formål)

Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

 Slå ring om naturen. La oss si et høyt og tydelig NEI! - DNT

«Dersom man skal opprettholde målsettingen om utbygging av vindkraft, bør Stortinget i det minste fryse prosessen til man har laget en samlet plan, slik man har gjort for vannkraft.»

På lederplass i Fjell og Vidde nr. 3, juni 2013 skriver Berit Kjøll, styreleder for Den Norske Turistforening:

Et leserinnlegg i forrige nummer av Fjell og Vidde tok opp de store miljøinngrepene ved vindkraft. Nå har vi fått et nytt eksempel på den meningsløse og tilfeldige raseringen av vakker og sårbar natur som følger av Stortingets vedtak om en storstilt utbygging av vindkraft frem mot 2020:

I 1200 meters høyde på Filefjell, ved Tyinkrysset, planlegges det nå «monstermøller» over et sju kvadratkilometer stort område. Dette er et av våre vakreste og mest populære høyfjellsområder, med Fondsbu og Eidsbugarden i umiddelbar nærhet, på grensen til Jotunheimen nasjonalpark. Turbinene vil rage 170-180 meter over bakken, godt synlig fra de flest kjente 2000 metertopper i det sørlige Jotunheimen. De genererer en lavfrekvent støy som vil sjenere både dyr og mennesker i vid omkrets. Det skal bygges store anleggsveier, både mellom mastene og fra Tyinkrysset opp til området.

Stortinget har ikke laget noen samlet plan for utbygging av vindkraft. Utbyggingen er overlatt til private initiativ, som vil rasere vakre Filefjell, og ødelegge omegnens identitet og opplevelsesverdi. Dette kan bli det første området i Nord-Europa som får et vindkraftverk på selve høyfjellet. Vi som er glade i naturen, kan ikke sitte stille og la dette skje. La oss si et høyt og tydelig NEI!

Jeg synes det er trist at så mange er overmåte begeistret over utbyggingen av vindkraft og raseringen av våre vakre og verdifulle natur. Dersom man skal opprettholde målsettingen om utbygging av vindkraft, bør Stortinget i det minste fryse prosessen til man har laget en samlet plan, slik man har gjort for vannkraft.

Av Christian Dufseth

Forum for Natur og Friluftsliv, Hedmark

De fleste vindkraftanleggene som er realisert i Norge, er bygget ved kysten. Nå ser vi at utbyggerne ser seg etter andre lokaliteter – deriblant høyereliggende områder i Hedmark. Per i dag planlegges det fire store vindmølleparker i Hedmark; Kvitvola-Gråhøgda vindkraftverk i Engerdal kommune, Raskiftet vindkraftverk i Trysil/Åmot kommuner, Storfjellet vindkraftverk i Rendalen kommune og Kjølberget vindkraftverk i Våler.

            Felles for kommuner der disse anleggende er planlagt, er at de alle er store utmarkskommuner med verdifulle natur- og friluftsområder. Vindkraftutbygginger på land medfører store arealinngrep og fragmentering av landskapet, og kommer ofte i konflikt med viktige natur- og friluftsområder. I tillegg til selve vindmøllene kommer også veier og kraftlinjer som er minst like omfattende inngrep. Dersom de planlagte anleggende blir realisert, vil viktige jakt-, fiske-, tur- og friluftsområder bli direkte berørt. I tillegg kommer de visuelle virkningene av anleggene, som også vil påvirke friluftslivsutøvelsen negativt. For de aller fleste brukere av utmarka, er naturopplevelsen det viktigste. En undersøkelse av Synovate i 2009, viser at 9 av 10 nordmenn mener at det å komme ut i frisk natur, vekk fra støy og forurensning, og det å få oppleve naturens stillhet og ro er viktige grunner for å gå på tur og utøve friluftsliv. Vindturbiner, veier og kraftledninger vil forringe denne opplevelsen for de fleste.

            Naturmangfoldet påvirkes i mange tilfeller negativt av vindkraftutbygginger. Både jaktbare og ikke-jaktbare fugle- og dyrearter vil trekke unna og sky områder som utsettes for mye ferdsel, forstyrrelser og støy, i tillegg til at artenes leveområder bygges ned.

            I dag behandler NVE søknader om bygging av vindkraftverk som kommer inn én etter én, og har ingen innflytelse på hvilke områder som søkes utbygd. Når vi i tillegg vet at de færreste fylker, deriblant Hedmark, har på plass en fylkesplan for vindkraft, mister planleggingsfasen noe av sin verdi. Det viser seg enkelte ganger at økonomi og samfunnsaksept veier tyngre enn miljøfaglige utredninger. NVE sitter med politiske målsettinger om en viss mengde fornybar energi innen et gitt tidspunkt. Da kan ikke selv konsekvensutredninger, som måtte peke i negativ retning for naturen, nødvendigvis påvirke den endelige beslutningen.

På trykk i Østlendingen, 7. februar 2013.  

I Norge deltar 9 av 10 i friluftsliv. 1 av 2 søker «naturens mystikk»/naturens kvaliteter!

"Storting og regjering må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting  av fri natur, og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om." - Nils Faarlund

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

 «Naturvitenskapen reduserer virkeligheten til det observerbare/målbare – det som lar seg kvantifisere. Konsekvensen av å anlegge et slikt syn er at kvalitetene ved tingene/det værende går tapt: Objektivitetstenkningen fratar den frie naturen form og farge! »

Olje- og energidepartementet uttalte på muntlig, senere skriftlig spørsmål fra undertegnede sist høst at de betrakter konsesjonslovgivningen for vann- og vindkraft som et strengt “redskap” som er vel egnet til å prioritere de samfunnsøkonomiske prosjektene som fører til akseptable inngrep i natur. Et avgjørende kunstgrep som våre politikere har innført i dette konsesjonssystemet, godt hjulpet av lobbyen for kraftkrevende industri, etterhvert ikke minst av olje- og gasslobbyen, er å basere konsesjonsbehandlingen på objektivitet. Det høres umiddelbart ut som et rimelig og selvfølgelig krav at demokratiske beslutningsprosesser skal renses for synsing, fordomsfull tenkning og særinteresser. Men – og det er et stor men her: Objektivitet er varedeklarasjonen for den naturvitenskapelige metode. Det vil si at kun det målbare tillegges gyldighet – kvantifisering – mens kvaliteter underkjennes, eller betraktes  som mindreverdig. Dette er en effektiv hersketeknikk. Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markedsverdi – ut og vi står igjen med krone-verdien.

Professor Arne Næss som ikke minst er kjent for sitt arbeid med “forberedende prøver” i filosofihistorie og metodelære – ex. phil. – ved norske universitet, kom i fremskreden alder i sitt arbeid med gestaltontologi til at «naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet». Naturvitenskapen reduserer virkeligheten til det observerbare/målbare – det som lar seg kvantifisere. Konsekvensen av å anlegge et slikt syn er at kvalitetene ved tingene/det værende går tapt: Objektivitetstenkningen fratar den frie naturen form og farge!

Den norsk arkitekten Norberg-Schulz er internasjonalt anerkjent for sin filosofi om å bo: «Å bo er å være venn med stedet». Han forklarer moderne menneskers fremmedgjøring fra fri natur med at vi har blitt hjernevasket med abstraksjon fra barnehagen av – Næss: Vi fratar virkeligheten innholdet. Arkitektfilosofen anskueliggjør sitt syn ved å oppfordrer oss til å slå opp på ordet vann i et leksikon. Hva er det første vi støter på som forklaring på noe så mangfoldig som vann? Jo, det er H₂O – fulgt av tallangivelser for kokepunkt, frysepunkt,  også videre (Wikipedia er ikke noe unntak!).

Professor ved UiO/TIK, Kristin Asdal, har i boken Politikkens natur – Naturens politikk (Universitetsforlaget 2011) gitt oss en detaljert beskrivelse av hvordan naturvern i den politiske prosessen i 1970-årene ble redusert til miljøvern, hvordan vår fornemmelse for naturens form og farge ble redusert til kjemiske analyseverdier – og hvordan grenseverdiene for forurensning endte som et politisk oppgjør om hvor mye utbyggerinteressene er villig til å bidra med av kostnader for “avbøtende” tiltak. Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om – det økologiske fotavtrykket tilsier dog at det må komme med. Med virkemidlet abstrahering supplerer man markedsverdier i konsekvensutredningene med sjeldenhetsverdier ved å kvantifise biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer i kvadratkilometer som prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt.

I Norge deltar 9 av 10 i friluftsliv – 1 av 2 søker «naturens mystikk»/naturens kvaliteter!

Hverken politikere eller innbyggere i kommuner der det prosjekteres vann- eller vindkraftanlegg, lar seg imidlertid begeistre av rødlistearter – og slett ikke når denne abstraksjonen viser til en organisme som man må krabbe på alle fire i myrlendet for å oppdage med lupe. Taksering av landskap i A-, B- eller C-klasse er likeens en abstrahering som på ingen måte gir uttrykk for det tap vi blir utsatt for, når et landskap som vi er fortrolig med, blir omgjort til en blanding av et industriområde og en trafikkmaskin. For å få frem et landskaps kvaliteter, må vi kreve at får den oppmerksomhet, presentasjonsform og vektlegging i beslutningsprosessen som tilkommer det uerstattelige.

Et uttrykk for den frie naturens uerstattelige egenverdi finner vi i den brede plassen vår friluftslivstradisjon har hatt og har i norsk kultur. På dette felet er Norge virkelig  et anderledesland med hittil 4 regjeringer som bruker tid og penger på å gi utrykk for sin friluftslivspolitikk med stortingsmeldinger. Den første stortingsmeldingen fikk vi for 1985 – 1986 og den andre for 2001 – 2002, hver gang etter regjeringsskifte.

I forbindelse med Friluftslivets år i 1994 og samtidig med arbeidet med den andre stortingsmeldingen finansierte Miljøverndepartementet en spørreundersøkelse om hvorfor folk deltar i friluftsliv. Resultatene ble nesten likelydende i begge undersøkelsene: 9 av 10 nordmenn bekreftet at de deltok. Skeptikere har kritisert undersøkelsen for at den ikke opererte med en definisjon av vår folkekjære fritidssyssel. Forskerne kom imidlertid til at    det hadde større informasjonsverdi å be folk om å krysse av for sine motiv. Mange krysset av, ikke uventet, for anledningen til å dele opplevelser med familie og venner. Idrettslige aktiviteter var det heller få som merket av for, mens nesten en av 2 rapporterte at de søkte «naturens mystikk» og hele 9 av 10 søkte stillhet og ro.

Nordmenns enestående begeistring for fri natur har holdt seg i hundreogfemti år. Siden mellomkrigstiden, da arbeiderbevegelsen, anført av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, også kom med for fullt, er hele folket med. Det er derfor en utilgivelig mangel ved lovgivningen for vind- og vannkraftanlegg at den frie naturens kvaliteter ikke får full uttelling, når verdiavveiningen skjer på de ulike beslutningsnivåene. Storting og regjering    må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting  av fri natur – og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om.

Naturen er mer verd enn det den kan selges for – Naturen kan ikke produseres: Naturen er kulturens hjem.

Nils Faarund er sivilingeniør,  naturverner,  friluftsmann og dypøkolog. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå. Drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen.

På trykk i www.kulturverk.com