«Mine lokale interesser blir ofte ivaretatt bedre av Fylkesmannen og Direktoratet for naturforvaltning enn av lokale politikere.» - Ketil Skogen
Lokal naturforvaltning?
Ketil Skogen
Sosiolog og seniorforsker på Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Vi er midt i valgkampen, og «lokal naturforvaltning» ser ut til å ha blitt en kampsak for flere partier. Bildet de tegner er omtrent slik: Naturen forvaltes i dag slik at norske bygdesamfunn, der alle innbyggerne har felles interesser, utsettes for maktmisbruk fra Staten. Naturressursene kan ikke utnyttes fornuftig, driftige folk holdes nede, og innbyggernes utfoldelse i utmarka hindres.
Det er her «lokal forvaltning» kommer inn i bildet: Overføring av myndighet til lokalt nivå skal rette opp skjevhetene. Men denne virkelighetsforståelsen tilslører et enkelt faktum: Uenighet om utnyttelse av naturressurser og vern av natur finnes både i byen og på bygda.
Vi er jo alle lokale, vi bor alle et sted. Og mine lokale interesser blir ofte ivaretatt bedre av Fylkesmannen og Direktoratet for naturforvaltning enn av lokale politikere. Mine interesser er nemlig tjent med at de som tjener penger på naturinngrep holdes i øra. Jeg er også lokal, og for meg er det best at de ikke får gjøre hva de vil med vår felles naturarv.
Grunneiere står ofte fram som talsmenn for større lokal råderett. Av og til snakker de om saker som er direkte knyttet til egne økonomiske interesser, som kraftutbygging og nye hyttefelt. Dette er områder der de mener staten bør trekke seg unna. Andre populære eksempler på statlige overtramp er rovdyrforvaltning og skuterkjøring. Det er nærliggende å anta at slike saker, som mange har sterke meninger om, trekkes fram for å framheve et lokalt fellesskap og skape inntrykk av en felles front. Det virker som om hensikten er å drive kiler inn i det systemet som gir en viss kontroll med økonomisk motivert utfoldelse i naturen, for på den måten å svekke dets legitimitet.
Det blir ofte konflikter om bruk og vern av natur, og det kan virke fornuftig å flytte myndighet nærmere folk som er «berørt». Men i dagens politiske klima fungerer dette i stor grad som deregulering og privatisering ellers i samfunnet: Når staten lusker unna, kan lokale maktkonstellasjoner utfolde seg.
De byråkratiske systemene ivaretar til en viss grad hensyn som kan komme dårligere ut i en desentralisert forvaltningsmodell − men som er like lokale og minst like legitime som de som ofte vinner fram. Når myndighet flyttes til det lokale nivået, innebærer ikke det automatisk at vi alle får større innflytelse. Da måtte ulike interessegrupper trekkes inn i beslutningsprosessene på en helt annen måte enn i dag. Lokale politiske organer er sjelden i stand til å ivareta alle lokale interesser like godt. De fleste kommuner mangler dessuten sterke fagavdelinger og den kompetanse som er nødvendig for å stå imot press fra næringsaktører som ofte har allianser langt inn i det kommunale systemet.
Det er viktig at DNT og DNTs medlemmer legger press på partiene for å få fokus på disse problemene. De som hyller lokal forvaltning bør tvinges til å redegjøre for alle konsekvenser av sitt syn. Ja, kanskje slike spørsmål til og med bør få påvirke partivalget til alle som er glade i norsk natur?
Kilde: På trykk i «Fjell og Vidde» nr. 4, 2013. Teksten er også benyttet i gjestebloggen for Den Norske Turistforening 18. august 2013. Ketil Skogen har studert konflikter om naturforvaltning og naturvern i en årrekke.
Høljesjøen
En naturforvaltning som sikrer et rikt og robust naturmangfold, er et viktig klimatilpasningstiltak!
Meld. St. 33 (2012–2013): Klimatilpasning i Norge.
Tilråding fra Miljøverndepartementet 7. mai 2013. Godkjent i statsråd samme dag.
«Naturen påvirkes av aktiviteter innen mange ulike sektorer og forvaltningsområder. Det er viktig å legge til grunn en helhetlig tilnærming til forvaltning av naturen, og at klimaendringer sees i sammenheng med andre påvirkningsfaktorer. NOU 2010: 10 peker på at en naturforvaltning som baserer seg på hensyn til økosystemer, såkalt økosystembasert forvaltning, er sentralt for å styrke naturens tilpasningsevne. Dette understrekes også av vedtak under konvensjonen om biologisk mangfold. Denne forståelsen legges til grunn i det videre arbeidet med klimatilpasning i naturforvaltningen og gjennom en god balanse mellom bruk og vern.»
Naturen kan ha en viktig funksjon i samfunnets tilpasning til klimaendringene
Den overordnede målsetningen for arbeidet med klimatilpasning i naturforvaltningen er at det legges best mulig til rette for å ivareta naturens evne til å tilpasse seg klimaendringene. Derfor skal hensynet til klimaendringene integreres på en god måte i naturforvaltningen. Skal det biologiske mangfoldet opprettholdes, må de negative effektene av klimaendringene på naturmangfoldet reduseres. Velfungerende økosystemer reduserer virkningene av klimaendringer på samfunnet.
Viktige klimatilpasningstiltak:
- Legge til rette for å styrke økosystemer og arters tilpasningskapasitet for å ivareta naturens evne til å tilpasse seg klimaendringene
- Sikre et stort artsmangfold med stor genetisk variasjon og et mangfold av naturtyper og levesteder, som gir robuste økosystemer, som bedrer overlevelses- og tilpasningsevnen i forhold til endringer i naturen
- Bidra til å sikre leveransen av økosystemtjenester fra naturområder som våtmarker, skog og vassdrag. (For eksempel kan skog hindre skred og erosjon og vegetasjon langs vann og vassdrag kan redusere oversvømmelser ved mindre flommer.)
Naturmangfoldloven inneholder prinsipper for bærekraftig bruk, og er et viktig verktøy som skal medvirke til økosystembasert forvaltning. Ved vurdering og utforming av tiltak og nye virkemidler, skal disse prinsippene legges til grunn. Et grunnleggende krav er at alle beslutninger, så langt det er rimelig, skal bygge på kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger (§ 8). En påvirkning på et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastningen som økosystemet er, eller vil bli utsatt for (§ 10). Dersom det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap om naturmangfoldet og den samlede belastningen på økosystemet, skal det i tråd med føre-var-prinsippet tilstrebes å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet (§ 9). Kostnadene ved å hindre miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§ 11), og det skal legges vekt på miljøforsvarlige driftsmetoder, teknikker og lokalisering (§ 12). For forvaltningen av marine arter, er tilsvarende bestemmelser tatt inn i havressursloven (§ 7). Samtidig slår § 14 i naturmangfoldloven fast at tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.
Naturens evne til å motstå ekstremvær og dempe negative effekter av klimaendringer er viktige økosystemtjenester.
Forskning viser at det kan være store fordeler ved å inkludere flere aspekter av naturverdier i planlegging og forvalting av naturområder for å styrke økosystemtjenestene. Nasjonalt er det behov for mer kunnskap og bedre oversikt over slike økosystemtjenester og hvilken betydning disse kan ha for økonomisk vekst og velferd, samt hva slags konsekvenser tap og forringelse av økosystemer kan gi. Norsk oppfølging av TEEB (The Economics of Ecosystems and Biodiversity) vil kunne bidra med kunnskap i denne sammenhengen. Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere verdien av naturen og dens tjenester, slik at vi blir bedre i stand til å innarbeide dette i beslutninger i samfunnet. Utvalget skal legge særlig vekt på økosystemtjenester som er viktige for å møte klimaendringene.
Partsmøtet under konvensjonen om biologisk mangfold i Nagoya, Japan, i 2010, vedtok 20 nye globale delmål for bevaring av naturmangfold og økosystemtjenester. I følge konvensjonen skal landene oppdatere sine nasjonale handlingsplaner for naturmangfold innen 2015, i tråd med de nye målene. Det jobbes nå med en nasjonal handlingsplan for naturmangfold for å følge opp disse forpliktelsene. I dette arbeidet vil hensynet til klimatilpasninger og økosystemenes evne til å hjelpe samfunnet til å tilpasse seg klimaendringene integreres.
Kilde: