Naturen er kulturens hjem.

I teknikkens samfunn er friluftsliv en vei hjem…

Lytt til de tause ropene

Fra en natur

Som ikke har noen stemme

Som ikke kan sette seg til motverge

Som bare lar det skje…

Fordi den er prisgitt

- vårt herredømme

Jan Petter Bratsberg, «Kunstnernatur», 2002.

Privat foto av Ketil Skogen: Butjennet ved Raskiftet.

Ketil Skogen, seniorforsker Nina, Oslo/Rena

Det finnes i dag planer for en enorm utbygging av vindkraft i Norge. Hvis disse realiseres vil det utgjøre vår tids største naturinngrep. Vindkraftanlegg truer vakre landskap og intakte naturområder over hele landet. Fugl blir drept og folk plages av støy.

            En «vindmøllepark» høres muligens koselig ut, men det dreiser seg om digre industriområder med 200 meter høye turbiner, opptil 50-60 stykker, med brede veier mellom. Det hele gjennomføres under dekke av å være et «klimatiltak», og det er den offisielle begrunnelsen for å tvinge oss alle til å betale for samfunnsøkonomisk ulønnsom kraftproduksjon gjennom såkalte «elsertifikater». I realiteten snakker vi her om gammeldags industripolitikk, der investorer, entreprenører og grunneiere får rundhåndet støtte. I et deregulert og privatisert europeisk kraftmarked finnes det ingen systemer som garanterer at strømmen som produseres erstatter fossil energi.

            La oss se nærmere på skyggesidene av prosessene som går forut for konsesjonsbehandlingen av vindkraftanlegg. Dette er tøff business, og ikke et idealistisk miljøtiltak. I Hedmark er det nå to utbyggingsselskaper på banen: E.ON (tysk) og Austri Vind (norsk). De opptrer bemerkelsesverdig likt. De forlanger hemmelige avtaler med grunneiere mot betaling. I et område var «sign-on fee» 17000 kroner. Møter har blitt avholdt med utvalgte grunneiere før andre har blitt kontaktet, for å etablere en brekkstang mot uvillige. Det har blitt stilt som betingelse at grunnen leies ut i 50 år uten mulighet til videre påvirkning, og avtaler kreves undertegnet før konsekvensutredning foreligger. Grunneiere som ikke skriver under, får vite at resultatet blir ekspropriasjon. Det har hendt at kommuneskogene har inngått hemmelige avtaler, på samme måte som private grunneiere, før kommunens politiske behandling av utbyggingssaken.

            Utbyggerne fremhever verdien av nye veier, og en del grunneiere sier rett ut at det er et viktig argument for dem: Da kan de åpne flere områder med gammelskog for hogst, helt gratis. Grunneiere og politikere tas med på hyggelige studieturer til Sverige, og hytteeiere får tilbud om gratis strøm. Små kommuner som er hardt presset økonomisk, fristes med rause kompensasjoner. Noen synes ordet «bestikkelse» er på sin plass, men det er nok ikke snakk om bestikkelser i lovens forstand.

            Det er tette bånd mellom utbyggere og konsulentfirmaer, som både gjennomfører konsekvensutredninger og representerer utbyggerne i ulike sammenhenger. Enkeltpersoner har vekselvis opptrådt på vegne av utbygger og konsulentfirma. Og forskningen hjelper til: SINTEF har levert en oppskrift for utbyggere som vil unngå bråk (Teknisk rapport A6807). Her heter det «det er avgjørende med tidlig kontakt og fokus på kompensasjonsordninger for å forebygge mulige konflikter.» Det er sannelig godt vi har forskning!

            Men vi snakker tross alt om private områder som eieren gjør hva han vil med? Det er da en vare som kan selges på et marked? Jo da, formelt er nok det riktig. Etisk er det helt på trynet.

            Skal en dømme etter ytringer i offentligheten, er det typisk «næringsaktører» som synes utbyggernes framgangsmåte er OK. Liker man business, er det kanskje mer nærliggende å godta sånt – spesielt om en tjener penger på det selv. I et innlegg i avisa Glåmdalen leser vi følgende, skrevet av en grunneier: «At [utbygger] kontakter grunneierne for eventuelle avtaler før befolkningen for øvrig blir informert, er både den ryddige og naturlige framgangen i slike saker. (…) At slike avtaler er taushetsbelagt, er også normalen. Slike klausuler forekommer ofte (…) i forretningslivet generelt.»

            Andre ville si at dette er en kombinasjon av snusk og press: en moralsk forkastelig framgangsmåte, uansett hvilken vare det kjøpslås om. Ett er i hvert fall klinkende klart for meg: Vår felles naturarv, som skal leveres videre til kommende generasjoner, og sikre deres livskvalitet, kan ikke omsettes i en simpel basar. Hvordan slike forretningsmetoder er forenlig med et fromt og idealistisk ønske om å redde jordas klima, er umulig å forklare. Den må E.ON og Austri lenger ut på landet med. Eller, nei forresten: ikke ut på landet, men langt vekk fra uerstattelig norsk natur.

«Månedens kommentar» på trykk i Jakt & Fiske nr. 7 2013.

Kommentar av Tore Kjernli, Naturvernforbundet i Åmot/Elverum. Grunneier i Raskiftet.

Raskiftet hvor Austri Vind planlegger vindturbiner, representerer et av de mest unike og verdifulle naturområder i Hedmark. Området er en del av et stort, sammenhengende og relativt inngrepsfritt landskap i Elverum og Trysil: fra Trysilveien/Finnskogområdet i sør, Regionfelt Østlandet i nord, Osensjøen i øst og Renavassdraget i vest.

            Nasjonalt har Norge som mål å stanse tap av inngrepsfri natur, såkalte INON-områder. Miljøverndepartementet slår fast at det har vært et markert tap av inngrepsfri natur i perioden 2003-2008, selv om målet har vært det motsatte. Departementet fastslår også at utbyggingspresset inn mot vernede områder øker.

            Det gjenstår svært lite inngrepsfri natur i Åmot. De gjenværende områder er alle i inngrepsfri sone 2, altså mellom en og tre kilometer fra tyngre tekniske inngrep. Noen av disse områdene er innenfor Regionfelt Østlandet, og derfor allerede berørt av forsvarets aktiviteter.

            Det er i kommuneplanen avmerket fem større sammenhengende snaufjell- og kjølområder som bør vises stor omtanke. Ett av disse områdene er Holmsjøområdet og det foreslått utbygde Raskiftet. Området grenser inn mot flere naturreservater i Elverum kommune, og preges av flere større sjøer og myrkjøler. Området er forholdsvis uberørt (INON-sone 2), og inneholder en rekke gode fuglebiotoper. Åmot kommune har også gitt området høy LNF-status ut ifra disse naturkvalitetene. Åmot kommune beskriver i sin temaplan for biologisk mangfold området Ulvådalen – Raskiftet som særlig viktig.

            Skogene i Åmot er generelt preget av intensivt skogbruk over lang tid. De få gjenværende skogsområdene med urskogspreg er derfor meget viktig for kommunen. Det planlagte området vil berøre Bubekken som ligger rett sør for Raskiftet. Området er vurdert som viktig (B-verdi), og har regional verdi. Langs Bubekken vokser det gammel granskog, og det er registrert en rekke rødlistearter blant lav, sopp og moser. Bubekken er et av de få områdene som er kartlagt i det planlagte anleggsområdet. Men det er stor sjanse for at det er gammelskog av stor verdi, også i andre deler av området, og som ikke er fanget opp av den korte feltundersøkelsen som ble foretatt i forbindelse med konsekvensutredningen. Temaplanen til kommunen sier at det ikke må legges til rette for mer hytte- og veiutbygging i området, og at gammelskogen langs Bubekken må få stå urørt.

            En stor del av det planlagte vindindustri-området består av myr og tjern. Myrene er svært viktige landskapselementer i miljøsammenheng, det gjelder hydrologi og klima så vel som viktig levested for fugl og pattedyr. Grøfting av myr i forbindelse med anlegg og veiutbygging vil drenere og tørke ut myrene. Særlig fuglelivet er følsomt for drenering av vannløp og myrer. Tiltakshaver søker om et stort antall vindturbiner, mellom 30-50, og disse er tenkt spredt utover et stort område på toppene. Dette medfører at det vil bygges mange veisystemer inn i området, og hver turbin skal ha en tilknytningsvei. Området har fra før en dårlig framkommelighet for de store trailerne det her er snakk om, og veiene må bli store og fundamenteres grundig i det myrlendte området. I tillegg kommer bygging av kraftlinjer som fører til ytterligere fragmentering av arealene.

            Det er etter hvert godt dokumentert at vindmøller dreper fugl. Særlig er hønsefugl med liten manøvreringsevne utsatt. Vinterstid samles orrfugl og storfugl fra større områder i flokker. Legger en slik flokk fluktretningen gjennom et område med vindturbiner kan konsekvensen for den regionale bestanden bli meget stor. Rovfugl som benytter oppdriftsvind over høyere åspartier, er utsatt for å bli drept av vindturbiner. Osensjøen har vært et av de sikreste steder for fiskeørn i Norge. Vindturbinene kan gi store negative konsekvenser for arten. Av spesiell interesse ellers er de fine biotoper for vierspurv i det planlagte vindkraftområdet. Vierspurv har status som sterkt truet på den norske rødlista, og er faktisk en ansvars art for Hedmark fylke.

            Området mellom Kvisthøgda, ved Trysilveien og Raskiftet, er på vinterstid det mest brukte utfartsområdet mellom Elverum og Trysil. På strekningen mellom Halvorsberget og Raskiftet vil vindmastene ligge midt i skiløypa. Denne skiløypa følger et høydedrag med flott utsikt til alle sider. Tett skog og bratte lier gjør at det knapt finnes alternative steder å legge en skiløype. Store deler av et område, som brukes av tusenvis av mennesker om vinteren, måtte stenges for fri ferdsel. Samtidig vil de 120 m mastene med roterende blader og rødt lys i toppen være synlig over flere mil, og påvirke landskapsopplevelsen i en hel region. I tillegg kommer støyproblemene og skyggekast. Siden grunneierne har fraskrevet seg ethvert ansvar, håper jeg at andre ser verdien av naturopplevelsene Raskiftet gir. Vern Raskiftet.

På trykk i Østlendingen 27.03.2013

Raskiftet, vinterferien 2013. Foto: Fagerhøi, Søre Osen.

Leserinnlegg fra Tore Hauge, Rena.

Vi skal trø varsom og mållaust liv har og e mening, skriver Skjæraasen. Stillheten er viktig, uttaler fylkesmann Sylvia Brustad. Det er ikke mange slike områder med stillhet i Åmot, og bør vi ikke da trø litt varsomt. Raskiftet ligger der som en viktig del av et større noenlunde uberørt naturområde med et rikt artsmangfold, og stillheten er ennå der.

Skal vi virkelig ødelegge dette området bare for å produsere noe strøm som vi egentlig ikke trenger. Hva etter 20 år når disse støyende vindmøllene ikke produserer mer, og må skiftes ut etter kanskje bare å ha levert strøm i halve levetida si – hva da?

Husk stillheten er et valg, og vår tid er i ferd med å velge bort den. Den er ikke effektiv, den er ikke produktiv og ikke lønnsom. Men skal vi bare tjene penger?

På trykk i Østlendingen 09.11.2012

Foto fra anleggsarbeidet i Ytre Vikna vindkraftverk. Natur omdannes til veier.

Leserinnlegg av Gjermund Gjestvang, Naturvernforbundet Elverum/Åmot, og Nils Faarlund.

Vi får altså ikke en koselig, liten «lund» av vindturbinskaft, men en «skog» av flaksende «monsterfugler» (som kjent betyr det greske ordet monster uhyre, og det vil jo nettopp være det inntrykket vi får av disse gigantiske konstruksjonene).

            Men synsinntrykket er slett ikke det verste med denne teknologien. Det er de groteske inngrepene i fri natur i kuperte, norske fjell- og/eller skoglandskap som er graverende. Med konstruksjonselement med lengder på opptil 70 meter og en vekt på rundt 80.000 kilo, som i tillegg trenger en svær trekkvogn både i forkant og bak, må landskapet gjøres om til noe som ligner en krigsskueplass for at ekvipasjene skal kunne ta seg fram i bratt lende. Skjæringene og fyllingene vil bli av det slaget vi kjenner fra brutale vegprosjekt i norske fjelltrakter med svære røyser av utsprengt, skarpkantet stein og svære steinbruddaktige veggflater. Der 6 meter brede veger for tungtransport ikke kan styres unna myrer, må tonn på tonn av steinmassene til for å gjøre det framkommelig. Moderne skogsbilveger er mer enn ille nok for «dem som bor der» (les planter, trær, forbeininger, og alle de små levende vesen som vi ikke ser, selv om vi tar oss tid til det). Men dette blir småtterier sammenlignet med inngrepene i fri natur som følger med vindkraftverk i kupert lende med fjell i dagen.

            Ikke nok med at et vindkraftanlegg i innlandet gjør om skogstrakter til et industriområde. For dem som har vinger – de store (fiskeørn, hubro o.fl.) og de små (flaggermus, m.m.) – vil de enorme turbinbladene være livsfarlige. Fisk og annet liv i vann er også truet på livet ved at et turbinhavari ikke er en sjelden hendelse – f.eks. etter lynnedslag. Dermed kan forurensende olje renne ut i bekker og tjern. I et finsk skoglandskap var amplitudemodulert støy – støy med varierende tonehøyde – som skyldes at turbinblad passerer turbinskaftet (svosj/womm-lyden), hørbar på 4 km avstand. De to selskapene Austri Vind (eid av Statskog vind, Eidsiva vekst og Gudbrandsdal Energi) og tyskeide E-on har aggressive forretningsmessige mål og tanker, så store naturområder i Trysil/Åmot, Engerdal, Våler, Rendalen og Nord-Odal vil bli frarøvet sine naturverdier. Vindturbinsatsingen må være faglig bredt og helhetlig fundert, ikke alt for næringsstyrt.

På trykk i Østlendingen 8. januar 2013.

Osnesset april 2012. Foto: Fagerhøi, Søre Osen.

Innlegg i «Informasjonsblad for Søre», nr. 1 2012, ved Hans Nordli, Søre Osen. Datert 20.02.2012.

I «Teknisk Ukeblad» leser vi at forberedelsen til en gigantisk vindpark er i gang med tanke på plassering på åsene vest for Osensjøen.

            Vi trodde at Trysil blant annet skulle satse på turisme, og at Osensjøområdet var innbefattet i denne satsingen. Ut fra dette har mange langs sjøen lagt ut hyttetomter, opparbeidet turstier og skiløyper. Det er bygd båthavner og badeplasser slik at sjøen lettere kan brukes både til fiske, båtsport og bading. Og turistene kommer, og de liker seg i Osen.

            Kommer vindparken, vil den forringe kvaliteten på tilbudet til fastboende, hyttefolk og campingturister ved sjøen. For de som bor på østsiden av sjøen, kommer vindmøllene rett i solnedgangen i sommerhalvåret. Det blir en visuell nedtur.

            Et sted må kanskje vindmøller bygges. Vi forstår det slik at «Austri Vind» ser på åsen vest for Osensjøen som et godt sted for produksjon av strøm. Det fins sikkert mange andre steder som vil gi like godt resultat, og som ligger mindre sjenerende til. Er det interessene til «Austri Vind» som bør telle mest, eller er det trivselen til fastboende og turister ved Osensjøen som er viktigst? Vi mener det siste bør vektlegges mest, også særlig fordi kommunen tidligere har applaudert satsingen på turisme.

            Vi mener at en vindmøllepark plassert så synlig, vil få unødig store negative konsekvenser for verdien av eiendommene i Osen, og det vil få særlig betydning for salg av hytter og hyttetomter og for hyttefelt under utarbeidelse.

            Vi mener kommunen kan be kraftutbyggerne finne et annet sted denne gangen fordi Osensjøen allerede er belastet med regulering til kraftformål. Det at sjøen reguleres så sterkt som den gjør, skaper store problemer for oss osinger:

• Ufarbar is om vinteren. Når sjøen tappes ned, synker isen og sprekker, og vi får overvann.
• Stygge og farlige sjøland om våren.
• Ujevn vannstand i sommerhalvåret. Noe som er til stor ulempe for folk med båt, og for bryggene langs sjøen.
• Forringelse av fiske i en sjø som tidligere var et yndet fiskevann.

Vi håper Trysil kommune vil holde fast på at trivsel i flott natur skal ha første prioritet, og henvise vindparken til et område der den gjør mindre skade. Vi ber at kommunen ved videre utarbeidelse av planer for bruk av Osensjøen, og området rundt, gjør dette i samarbeid med de som bor ved sjøen.

Himmelranda langs Osensjøen! Fanget av Svein Erik Øvrebekk, mars 2012.

Om himmelranda skriver Hans Børli:

Det fineste ved heimen vår er

den mjuke himmelranda

kniplet av skog i vest.

Så reinklipt og lang i linene – ei blå fuglemil.

Kronikk av Dagfinn Hagen, Søre Osen

Vår natur er nasjonale skatter som det har blitt vernet om gjennom generasjoner. Naturen er vårt varemerke, den er hele eksistensgrunnlaget for nasjonens satsing på turisme.

Når vi er ute i naturen, får vi gode og positive naturopplevelser. Dette er rekreasjon og balsam for kropp og sjel. Studier viser at for mange plager, er bruk av naturen til forskjellige aktiviteter den beste medisin. Trolig er det vårt beste virkemiddel for å styrke og bevare folkehelsen.

            Dersom Austri Vind får konsesjon til å iverksette sine planer, vil dette ramme naturopplevelsene ved Osensjøen og området rundt veldig hardt. Dette virker helt meningsløst i forhold til signaler som kommer fra politikere og kommuner. Jens Stoltenberg sa det allerede ved sin nyttårstale i 2001: «Uberørt natur får en stadig større verdi.» Naturen er vår aller største ressurs. Det den gir oss av gode opplevelser kan ikke måles i kroner og øre.

            Dette kan bli den første vindkraftutbyggingen i innlandet. I utredningen finnes det ikke et eneste avsnitt som belyser denne problematikken i forhold til utbygging ved kysten. Under vises det til flere faktorer som er medvirkende til at denne utbyggingen faktisk kan få mer negativ innvirkning av naturopplevelser enn ved kysten. I konsekvensutredningen står det under landskap:

            «Raskiftet vindkraftverk er vurdert til å medføre en middels/stor negativ konsekvensgrad særlig av størrelsen på turbinene sett i forhold til landskapets øvrige skala. Turbinene vil gi store endringer i landskapets romlige skala, da særlig i forhold til Osensjøen som har utsyn mot vindkraftverket. På østsiden av Osensjøen vil den nærmeste turbinens høyde på 3 kilometers avstand være ca. 0,6 ganger den opplevde vertikale avstanden mellom Osensjøen og terrengets horisontlinje. Den negative påvirkningen stammer derfor i større grad fra skala forskjellen osv.»

            Det spesielle med Austri Vind sine vindkraftplaner er at det er det første av sitt slag langt inne i landet, hvor man ikke skulle tro at det var mulig å bygge et vindkraftverk. Allikevel har Austri Vind funnet det gunstig å bygge et vindkraftverk her, men på grunn av dårligere vindforhold, må de bruke tårn med høyde når 120 m. Dette er betydelig høyere enn ved kysten, og fører til at inntrykket av turbinene i landskapet vil virke svært ruvende. Mange bruker begrepet «monstermøller». Turbinene blir synbare på svært lange avstander i forhold til områder med bedre vindressurser som det gjerne er ved kysten. Videre står det under mulige konsekvenser:

            «Turbinene er planlagt på et høydedrag vest for sjøen. Vindturbinene rager høyt i terrenget, og interessene rundt innsjøen vil bli visuelt berørt, og noe av støy – dog i ulik grad da dette er en relativt lang innsjø.» Her toner man ned støyplagen på grunn av sjøens lengde som beskrives å være relativt lang. At dette samtidig innebærer svært negativ konsekvens i forhold til synligheten av vindkraftanlegget, blir ikke nevnt. Turbinene er plassert på høydedraget vest for sjøen, og strekker seg utover et svært langt område. Betydelig mer enn halve lengden av det som blir beskrevet som relativt lang i utredningen. Der blir de i hovedsak stående til utstilling, ettersom berget på vestsiden av sjøen stiger raskt og størsteparten av høydedraget ligger nær sjøen.

            Ved kysten snakker man om havblikk. Havblikk er når man kan se utover havet og se himmel og hav smelte sammen et sted langt der ute. Helheten av dette synsinntrykket har vært synonymt med en slags guddommelig opplevelse som skaper harmoni og fred. Havblikk blir ofte brukt som noe positivt og for å framheve verdien av et sted. Havblikk ved en innsjø får et element av landskap i skjæringen mellom vann og himmel. Opplevelsen kan bli forskjellig, men verdien er den samme. Vindkraftanlegg ved kysten blir gjerne lokalisert noe vekk fra land, slik at havblikket ikke blir forstyrret. I dette tilfellet vil fastboende og hytteeiere på Østsiden av den relativt lange Osensjøen få sitt havblikk sterkt forstyrret av turbinene. Alternativ til utsikt er for mange svært begrenset, da bosettingsmønsteret nettopp har vært med tanke på utsikten til sjøen. Konsekvensutredningen sier svært lite om disse forhold. Skjønnheten av landskapet og opplevelsen av en ildrød sol som triller bortover åskammen en sommerkveld, eller synet av morgensolen en tidlig vårmorgen som lar sitt røde teppe rulle nedover vestsiberget, kan heller ikke sies å ha blitt viet mye oppmerksomhet. Virkeligheten er at disse opplevelsene kommer til å bli svært forstyrret av opptil 55 vindmøller med konstant roterende turbinvinger.

            Skjønnheten og opplevelsesverdien er selvsagt vanskelig å fastsette på en skala. Dog kan turisttilstrømningen, de mange hytter og hyttefelt som er anlagt, si litt om populariteten av området. Pr. i dag er det enda flere som har sett potensialet i naturen ved Osensjøen, og sitter i startgropa for betydelig mer turistsatsing.

            Osensjøen har i mange sammenhenger blitt karakterisert som en perle. Mange vil si at Osensjøen, som er den største innsjøen mellom Mjøsa og Femund, er det vakreste av alle steder i Åmot og Trysil kommuner.

            Bruken av naturen er regulert gjennom lover. Mest sentralt står naturmangfoldloven. På direktoratet for naturforvaltning sin side er loven definert slik: «Med naturmangfoldloven skal vi ta vare på naturen, både gjennom vern av områder, og at bruken av naturen skal skje på en bærekraftig måte. Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur, eller som fatter beslutninger med konsekvenser for naturen. Loven erstatter den tidligere naturvernloven, deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Naturmangfoldlovens formelle navn er Lov 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold. Lovens formål og grunndel, som omfatter forvaltningsmål, kunnskapskrav og miljøprinsipper, gjelder ved myndighetsbeslutninger etter alle lover som berører naturen.»

            Under punkt 5.1.2 i bakgrunn for utredningsprogrammet påpeker både Åmot kommune, Elverum Turforening og undertegnede at prosjektet bør sammenlignes og vurderes opp mot andre alternativ og plassering i regionen. NVE sin kommentar lyder: «En forutsetning for utredningsprogrammet er at utredningene som skal gjennomføres skal baseres på den utformingen av vindkraftverket som tiltakshaver mener er mest sannsynlig.» NVE viser til kulepunkt én under Beskrivelse og begrunnelse for tiltaket der det står at tiltakshaver skal begrunne hvorfor Raskiftet er valgt som lokalitet. NVE mener at dette kravet er tilstrekkelig.

            På side 15 i konsekvensutredningen Hvorfor vindkraft på Raskiftet er det ikke mulig å finne noen begrunnelse for hvordan Austri Vind generelt har forholdt seg til naturmangfoldloven når det gjelder plassering av vindkraftverket. I forhold til andre planer under 5.3 er det kun nevnt at området ikke berører direkte eller foreslåtte vernede områder etter naturmangfoldloven. Det samme gjelder i punkt 8.7

            I sin informasjonsbrosjyre, som kom ut høsten 2012, sier Austri Vind at etableringen av Raskiftet vindkraftverk vil medføre noe reduksjon av inngrepsfrie områder. I henhold til konsekvensutredningen blir fire områder borte og ett blir redusert, totalt 7,58 km2. Det er mulig at dette er et beskjedent areal for Austri Vind, som tydeligvis tenker stort, men for en allerede skjør natur er dette et meget stort tap! Utredningen bekrefter også at landskapet i liten grad er preget av andre inngrep enn skogsdrift, skogsbilveier og hytter/seterdrift.

            Loven sier at vi skal ta vare på naturen, både gjennom vern av områder og at bruken av naturen skjer på en bærekraftig måte. Følgelig blir det NVE som da må gjøre denne vurderingen. NVE må se på de totale konsekvenser av å beslaglegge så store og uberørte naturområder. Dersom NVE gjennom konsekvensutredningen ikke skulle ha den hele og fulle oversikt over dette, vil bruk av § 9, føre var prinsippet i naturmangfoldloven, gjøre seg gjeldende. Den innebærer at en kan si nei til en søknad dersom det ikke er tilstrekkelig kunnskap og fare for stor skade på naturmangfoldverdiene.

            Vi mener bestemt at de totale konsekvenser for naturen og naturopplevelse ikke er godt nok utredet, og foreslår søknaden avslått etter føre var prinsippet.

På trykk i Lokalavisa Sør - Østerdal 10. januar 2013  

Oddvin Lund og Den Norske Turistforening har undersøkt resultatene etter veibygging i noen vindkraftanlegg, og sier:

«Gjennomgående er både veibredde og det totale terrenginngrepet det dobbelte av hva som ble oppgitt i søknaden. Fremdeles opplyser utbyggere i åpne møter at veibredde bare blir 5-6 meter (og fyllinger/skjæring et par meter), og at man «bare behøver å utbedre skogsbilveier noe», noe som ikke har noen rot i virkeligheten. Skogsbilveier er bygget for kjøretøylengder på ca. 20 m, men her er det snakk om inntil 60 m lange kjøretøyer. Spørsmål: Hva gjør NVEs kontrollapparat med dette? Vi (DNT) tar dette opp med NVE.»

Debattinnlegg av Gordon Logemann, huseier ved Osensjøen

Nå skal det bli vindmøller i Søre Osen. Jeg personlig er imponert over hvor mye handlekraft som fins i våre politiske organer. Det tok bare 6 måneder fra å være nesten helt uvitende til man hadde framforhandlet avbøtende forslag i et megaprosjekt. Jeg synes dette er utmerket, særlig om jeg for eksempel tenker på at man har jobbet med å rydde opp i presteboligsituasjonen i snart fem år uten å ha fått til et eneste konkret resultat.

            Jeg er forbauset over at det nesten ikke var en offentlig debatt mellom partiene om dette megaprosjektet. Mens partiene fortsatte debatter i mediene om hvorfor de ikke klarte å samarbeide, er samfunnet på vei til å bli delt i godt og ondt. De som ønsker en kvart milliard i avbøtende tiltak, som etterlengtet inntekt på den ene siden, og de som ikke vil ha en vindmøllepark i det hele tatt, på den andre siden. Men akkurat her burde de folkevalgte være på plass. De burde stride den gode strid for oss idet de tar alle innspill på alvor, istedenfor å klage over bygdefolk som ikke kan være glad for en ny inntektskilde. De som tjener på prosjektet er ikke de som automatisk bærer konsekvensene. Det er lokalbefolkningen og turistene i Søre Osen som bærer byrden, bortsett fra de økologiske konsekvensene et slikt prosjekt vil medføre.

            Støybelastning som helseproblem

Utbyggingen på Raskiftet berører mange mennesker som bor og ferierer rundt Osensjøen. Det er snakk om et industriområde som skal bygges midt i et uberørt naturområde, og som vil bety et stort inngrep i nærmiljøet for en stor del av befolkningen og hytteeierne rundt Osensjøen.

            Synligheten er et problem, men det som bekymrer meg mer, er konsekvensene som vises i støykartene. Mange hus og hytter vil ligge så nære vindmølleparken at de må regne med en støybelastning av 40-45 dBa. Lavfrekventstøyen vil ligge enda høyere med 50-55 dBc. Støybelastningen er en av de største og vanskeligste effektene til et vindkraftanlegg. I land med mange store vindmølleparker, som Danmark og Tyskland, blir det per i dag ført utallige rettssaker på grunn av støybelastning. Befolkningen melder tilbake at støyen rett og slett gjør dem syke. Folkehelseinstituttet slår fast i en artikkel at støyplager og søvnforstyrrelser er de mest utbredte og veldokumenterte effektene av vindturbinstøy. Her menes særlig den lavfrekvente støyen som utløser stressreaksjoner som påvirker atferd, trivsel, hvile og søvn. Denne støyen produseres døgnet rundt, og vil særlig bli merkbar om natten.

            Henrik Møller er en av de få forskerne i verden som har utført detaljerte analyser av lavfrekvent støy og infralyd fra et vell av vindmøller. Jo større en vindmølle er, jo mer støy skaper den i lave frekvenser. Konklusjonen er at særlig lavfrekvent støy, plager naboene fordi høyere toner dempes raskt underveis. Professoren anslår at hvis man vil være helt sikker på å unngå støy fra store vindmøller, bør man bo minst 1400 meter unna, eller helst 3500 meter hvis det er snakk om store vindmøller.

            Skyggekasting som helseproblem

Et annet problem er skyggekastingen. I Søre Osen bygges ikke sjømøller, men digre innlandsmøller. Dermed blir det mer skyggekasting. Leger varsler allerede at det å være utsatt for denne belastningen året rundt, kan skape helseproblemer. Siden solen står lavere om vinteren i Norge enn i andre europeiske land, blir skyggevirkningen fra vindmøllene enda mer tydelig. Særlig om ettermiddagen, når folk kommer hjem fra jobben, vil de rundt Osensjøen være utsatt for en konstant veksel av lys og skygge.

            I Danmark diskuteres det, på grunn av støy og skyggekasting, en ny lovgivning, som forbyr å bygge vindmøller nærmere enn 2 km til nærmeste bolighus. Lignende regler finnes i Australia. I Frankrike er anbefalt avstand til vindmøller 1,5 km, i Storbritannia 2 km, og i forbindelse med et kanadisk prosjekt 1,4 km. Dette er minstekrav! Dessuten er det påvist at lyden forsterkes i fjellregioner, slik at den anbefalte avstanden til boliger må økes. Raskiftet vindkraftverk bryter alle disse grensene, og har betydelige negative konsekvenser for mange berørte fastboende og hytteeiere. Osensjøen forsterker støyproblematikken enda mer, siden vannet bærer lyden videre (se støykart). Slik når støyen ikke bare bort til østsiden av Osensjøen, men også langt mot nord og sør.

            Verdireduksjon for tomteeierne

De fleste hytteeiere rundt Osensjøen bor i nærheten (Trysil, Åmot, Elverum, Lillehammer), og dermed pleier de å bruke hyttene sine mye oftere enn bare 1-2 ganger i året. Mange av dem kommer hver helg, og må dermed nesten regnes som fastboende i denne sammenheng.

            Trysil kommune ønsker å bli en helårsdestinasjon innenfor reiselivet. Det er ingen tvil om at Osensjøen i denne sammenheng har mye å by på, og har stort utbyggingspotensiale når det gjelder hytter og turistnæringen. Norge er en av de få europeiske land, der det i store områder fortsatt fins uberørt natur. Dette er ikke bare en verdi, men et produkt med stor suksess.

            Det at noen turister (eller fastboende) ønsker å gå på ski, eller vandre på asfalterte veier av samme størrelse som Trysilvegen, i midten av en vindmølleskog og 60 dBa støy i ørene, er vel ikke det man ønsker å selge med suksess.

            En annen utfordring ligger i en evt. verdireduksjon som en vindmøllepark i denne størrelsen kan påføre tomteeierne. Det er hevet over enhver tvil at eiendommer i, eller som nære naboer til et vindmølleområde, vil få en betydelig verdireduksjon. I Danmark er det mange eksempler på hvordan naboer til vindmølleparker ikke lenger får solgt sine eiendommer. Den store eiendomsmeglerkjeden «Home» i Danmark har utført en undersøkelse som konkluderer blant annet med at hele 47,7 % av boligkjøperne ikke vil vurdere kjøp av en bolig hvis det står vindturbiner i nærheten. Takstrapportene viser en verdireduksjon av eiendommer nær vindkraftanlegg på ca. 25-35 %. Store erstatningskrav og rettssaker på grunn av støybelastningen ble det også i Lindesnes., hvor kommunestyret derfor fattet vedtak om at de ikke ønsker flere vindmøller. Her må det nevnes at vindkraftanlegget i Lindesnes bestod av 5 vindmøller som er mye mindre enn de som er planlagt på Raskiftet.

            Er alt dette noe som er verdt å bli debattert, eller ønsker våre folkevalgte virkelig at vindmølleparken i Trysil er noe som bare handler om å framforhandle de beste avbøtende tiltak? Hvor mye vil vindmølleparken faktisk koste menneskene som lever i området? Fins det virkelig avbøtende tiltak som kan erstatte helse og trivsel?

På trykk i Lokalavisa Sør-Østerdal 15. januar 2013.

Leserinnlegg av Tore Hauge, Rena.

Hva skal vi bruke vårt forventede store kraftoverskudd til? Dette var tema på NHOs årskonferanse, og da skjønner jo alle at vi må bygge ut vindmølleindustri i Raskiftet, og ødelegge et av de fineste og mest berørte områdene vi har igjen for all framtid. Hele dette flotte naturområdet vil bli totalt forandret når utbyggingen er ferdig. Men også naturområder i nærheten og bruken av dem vil helt klart bli skadelidende.

            Grundige konsekvensutredninger og en balansert utbygging av vindmøller må være ledetråden heter det, og da skjønner vi jo alle at noen timer med feltarbeid over et par dager, er nok for å bygge ut innlandets største vindmøllepark.

            Austri Vind, noen grådige grunneiere og korttenkte kommunepolitikere, vil tjene seg noen kroner mens allmennheten, våre etterkommere og naturen vil bli de store taperne. Raskiftet vil aldri kunne tilbakeføres til det flotte naturområdet det er i dag.

            Bare under produksjonen av disse kjempemøllene så brukes det en masse energi. Så, etter den korte levetida på bare 20-25 år, skal de fjernes etter å kanskje bare ha produsert strøm i halve tida. Kjempene skal da fraktes ut igjen, og brukte vindmøller er allerede et miljøproblem. Fra sentrale myndigheter sies det at myrområder skal ha et særskilt vern. Det er mye myr og myrområder i Raskiftet, og der skal det altså bygges veier som vi ikke har sett maken til her i innlandet. Det må graves og etterpå kjøres på tusenvis av kubikk med sprengte steinmasser for å bygge disse veiene som skal tåle transporter på opp til hundre tonn. Dette vil forandre hydrologien i hele området, og landskapet vil bli totalt forandret. Det er vel bare grunneierne som ser fordelen med disse veiene, for da kan det hogges skog som før har vært vanskelig å få tak i. Slik skog som «liksom» har vernet seg sjøl, er viktig for artsmangfoldet i området. Det skal bygges kilometervis med høyspentlinjer, som sammen med vindmøllene, vil drepe et stort antall med fugler hvert år. Mye unødvendig skog må også hogges ned i disse brede høyspentgatene.

            Dette er den totale galskap, og mest ille er det at her sitter altså politikerne, som skal si ja eller nei til utbygging, uten å ha kjennskap til, eller å ha vært i området overhodet. En «smøretur» med utbygger er vel kanskje eneste turen opp til Raskiftet for mange.

            Austri Vind farer gjennom innlandsdalførene med ekspressfart, og «dollartegn» i blikket, og presser på å få oppstart på flest mulige naturødeleggende vindmølleprosjekter så raskt som mulig, før det går opp for våre politikere at dette er det rene, skjære vanvidd.

            Sats i stedet på modernisering av gamle vannkraftanlegg, utskifting av gamle overføringslinjer og bygg flere store vannkraftanlegg, og selvfølgelig energisparing. Det gir en mye «grønnere» energi enn vindmølleindustri i noen av de mest uberørte naturperlene vi har igjen. Vindmølleindustrien er bare ødeleggende, og slik som de negative konsekvensene for naturområdet Raskiftet med tilhørende områder vil bli, så får den ikke et snev av grønnfarge en gang.

På trykk i Østlendingen 21. januar 2013.

Vindmålemasta på Ulvsjøfjellet fotografert fra Fredheim. Foto: Fagerhøi, Søre Osen.

Innlegg i «Informasjonsblad for Søre», nr. 1 2012, ved Dagfinn Hagen (tilbakeflyttet S. Osing) og Astrid Sjo (Osen-elskende Listaværing).

Våren, dette magiske ordet som gjør at vi rister vinterdvalen av oss og skjerper sansene, for igjen å oppleve denne fineste tiden på året. Morgensolen som lar sitt lyserøde teppe langsomt rulle seg ut nedover Vestiberget mot en islagt Osensjø. Ofte kan vi høre orrfuglene i sitt yre vårspill, og bekken som klukker på sin vei nedover mot sjøen. Om noen måneder kan vi nyte de lange sommerkveldene, og la blikket hvile på en speilblank Osensjø mens sola triller nordover Ulvsjøfjellet og Ørneskampen, i det den sender sine flammerøde stråler før den forsvinner inn under Sølenfjellene. Dette er sanseinntrykk som vi kjenner så godt, og som er balsam for sjelen, og gir ro i sinn.

            Det er dette som gjør at vi trives ved Osensjøen og ønsker å bo her. Det er dette som gjør at vi vender tilbake til våre røtter, noen for å bo her, andre for å skaffe seg et sted for å samle krefter til en stressende hverdag i urbane omgivelser. Vi føler oss som en del av denne idylliske naturen. Dette er vårt varemerke, som også er et godt bidrag til å gi inntekter til bygda og kommunen gjennom økt turisttilstrømming. Vi tenker at denne naturen, som gir oss så mange opplevelsesrike stunder, kan da ingen noen gang ta fra oss. Men det var før vi hørte om Austri Vind. De har planer om å sette opp vindmøller på en lengde av 15 km på vestsiden av Osensjøen. Fortidens bilder av vindmøller viste ofte et kjegleformet bygg av tre, gjerne med koselige vinduer på, samt en vifte på toppen. De sto gjerne på en grønn sommereng med markblomster på. Dagens vindmøller er ikke lenger koselige små hus, men monstre av stål som kan rave 120 m over bakken, med opptil 60 meter lange turbinvinger.

            Austri Vind er et selskap bestående av Eidsiva, i tillegg til flere lokale strømleverandører. De ønsker å bruke et område på 27 kvadratkilometer for å sette opp inntil 50 slike vindmøller. Hele Osensjøens areal er på 43 kvadratkilometer! I tillegg må det bygges en kraftlinjetrasé på 15 km. Austri Vind bruker benevnelsen vindpark om dette området. En park forbindes gjerne med et område hvor man kan søke ro og fred fra hverdagens mas og stress. Dersom Trysil og Åmot kommuner godkjenner utbyggingsplanene til Austri Vind, vil aldri den idylliske Osensjøen kunne bli den samme. Med 50 vindmøller på de høye åsene på vestsiden av Osensjøen, med tilhørende forstyrrelser i form av støy, skyggekast og refleksblink, vil det muligens bli langt mellom de plassene rundt hele Osensjøen som kan kalles park.

            For de som har observert vindmålemasta som Austri Vind har satt opp på Ulvsjøfjellet, vil det ikke være vanskelig å forestille seg hvordan disse vindmøllene vil framstå. Totalhøyden blir nesten det dobbelte av vindmålemasta!! De blir helt malplassert og synlige over store deler av Osenområdet. En slik utbygging medfører utrolig store inngrep i naturen, og berører områder som av Direktoratet for naturforvaltning er klassifisert som inngrepsfrie naturområder. De er svært kritiske til utbyggingen, og får støtte av Miljøverndepartementet, Norges Miljøvernforbund, naturvernorganisasjoner, friluftsorganisasjoner, Fylkesmannen, privatpersoner og flere, som står i kø for å uttrykke sin bekymring for naturmangfold, drikkevann, dyreliv, fugleliv og ødeleggelse av et verdifullt rekreasjonsområde. Norsk Ornitologisk forbund er spesielt bekymret for at kongeørn og fiskeørn kan bli drept, da det er registrert at begge arter lever i området. Ikke vanskelig å skjønne, da turbinen kan ha en hastighet på opptil 20 omdreininger pr. minutt. Beregnet hastighet på tuppen av turbinvingen blir på inntil 250 km/t!

            Men vi må da ha strøm? Ja da. Osensjøen bidrar allerede i godt monn til dette med reguleringen av Osensjøen og alle de ulemper dette fører med seg for befolkningen. Samtidig håver kommunen inn millioner i konsesjonsinntekter til næringsfondet som sjelden kommer bygda til gode. I A-Magasinet nr. 3, 2012, leser vi at Norge hadde en netto eksport av strøm til utlandet i november på 2009 Gwh. Omregnet til norsk strømpris representerer dette nær en milliard kroner. Kan Austri Vind ha flere agendaer enn bare å hjelpe oss med å skaffe til veie mer strøm?

            Men utbyggingen vil da gi både arbeidsplasser og bidra godt for norsk næringsliv? Tja, hvis man ser på utbyggingen av vindkraftverket på Lista i Vest Agder med 37 vindmøller, kommer kun ca. 20 % av de totale investeringer av anlegg og infrastruktur Norge til gode. Resten går til utlandet. Da er stålarbeidene tatt med i beregning. Det beskrives at disse arbeidene vil kreve spesialisert personell og produksjonsanlegg, for eksempel skipsverft! (Se NVE, vindkraft)

            Regjeringen har satt seg mål for øking av fornybar energi. Her er mye å hente ved oppgradering av eksisterende vannkraftverk. Norge har spesialkompetanse på dette arbeidet, og investeringene blir igjen i landet. Erstatning til samtlige grunneiere på Lista utgjør 480 tusen i året beregnet ut fra en levetid på vindkraftverk som er 20-25 år. I driftsfasen er det anslått at 2-3 faste stillinger vil være tilstrekkelig.

            Dersom Trysil kommune sier ja, kan det kanskje bli vanskelig å skille orrhanens spill og bekkens klukking fra støyen fra vindmøllenes rotorblader. Er det riktig at Osen, som kanskje har den mest idylliske naturen i både Trysil og Åmot skal lide denne skjebne? Sier vi ikke klart i far, har toget snart gått…

            Tallene er hentet fra Austri Vind sine nettsider.