Jo mindre man vet, desto lettere er det å ta en rask beslutning!

Flertallet har ikke bestandig rett...

«Alt henger sammen med alt» - om verdien av økosystemene!

• Hvordan kan vi sikre at økosystemene fortsetter å levere livsviktige tjenester?
• Samfunnskonsekvensene av at økosystemtjenestene forringes?
• Hvordan kan relevant kunnskap best formidles til beslutningstagere?
• Hvordan ivareta hensynet til økosystemtjenestene bedre i private og offentlige beslutninger?

NOU 2013: 10

Kapittel 17 Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester

Boks 17.1 Grønne sertifikater med konsekvenser for natur

Vind og vann er fornybare energikilder og innebærer ingen direkte utslipp av klimagasser, i motsetning til fossile energikilder. Bl.a. derfor er det en viktig politisk målsetting i Norge å øke elektrisitetsproduksjon fra vind- og vannkraftverk. Fornybardirektivet innebærer en forpliktelse til å øke andelen fornybar energi fra 62 pst. i 2010 til 67,5 pst. i 2020. Det viktigste virkemidlet for økt fornybarproduksjon er ordningen med elsertifikater, som ble innført i Norge 1. januar 2012. Strømkundene, med unntak av kraftkrevende industri, finansierer ordningen gjennom at kraftleverandørene legger elsertifikatkostnaden inn i strømprisen. Som følge av elsertifikatordningen skal det i perioden 2012 – 2020 samlet bygges ut produksjonskapasitet som i 2020 kan gi 26,4 TWh elektrisitetsproduksjon basert på fornybare energikilder i Norge og Sverige. Olje- og energidepartementet anslår at sertifikatprisen kan bli om lag 24 øre/kWh og at ordningen kan realisere om lag 12 TWh ny kraftproduksjon.

Dette innebærer i så fall en subsidiering av nye vind- og vannkraftanlegg med mange mrd., og en kraftig vekst i lønnsomheten ved slike prosjekter og ditto vekst i antallet omsøkte konsesjoner.

Utbygging av vannkraftanlegg har mange påvirkninger på natur. Redusert vannføring på berørte elvestrekninger kan ha store konsekvenser for naturmangfoldet og livet i elva, herunder oppvekst og leveområder for fisk og eventuelt oppvandrende anadrom fisk. Endret vannføring kan også ha stor innvirkning på andre arter som er knyttet til vassdraget, som bunnfauna, flora, fugler knyttet til vassdrag mv. Sterkt redusert vannføring i elver og fosser, eller fravær av vann i landskapet, kan også ha konsekvenser for opplevelsen av naturen, og dermed bl.a. berøre friluftsinteresser og reiselivet.

Vannkraftutbygging medfører også mange nye tekniske inngrep i naturen, både i form av bygging av veier, elve-/bekkeinntak, inntaksdammer/ demninger, rørgater, etablering av tipper for overskuddsmasse og bygging av nye kraftforbindelser fram til distribusjonsnettet. Utbygging av vindkraftverk medfører konsekvenser for natur i form av terrenginngrep og arealendringer. I tillegg utgjør vindmøllene en trussel for fugl, og da særlig store fugler med dårlig manøvreringsevne. Vindmøller kan også være en trussel mot trekkende fugler. I begge tilfeller er det kollisjoner med rotorbladene på møllene som utgjør den største trusselen. I tillegg til selve vindmøllene, bygges det ut omfattende infrastruktur i store vindkraftanlegg, i form av anleggsveier og permanente veier til møllene, samt kraftledninger. Veiene som bygges er ofte nye veier, og de må være dimensjonert for å tåle stor belastning for at de enorme vindmøllekonstruksjonene skal kunne transporteres helt fram. Ofte bygges veiene gjennom sårbarnatur, som myr-, lynghei- og fjellområder.

Veiene utgjør et vesentlig inngrep og fragmentering av naturen i området, med konsekvenser for plante- og dyreliv. Anleggsfasen og menneskelig aktivitet i tilknytning til anlegget under drift kan medføre en del forstyrrelse for dyreliv. Vindkraftanlegg planlegges der vindforholdene er best. Det vil ofte si i natur der det før har vært få eller ingen menneskelige inngrep. I tillegg ligger mange av de aktuelle områder i deler av landet der det bor få mennesker. Det betyr at det trengs nye kraftledninger for å føre strømmen til befolkningstette områder (som f.eks. fra Finnmark til Sør-Norge). Vindkraft kan også ha konsekvenser for naturopplevelse og reiseliv ved at tidligere inngrepsfritt landskap blir endret. Ofte bygges vindkraftanlegg i åpne landskap, der den visuelle effekten er stor på lang avstand.

Ordningen ble i liten grad utredet før den ble satt i gang. I sin høringsuttalelse til lovforslaget påpeker Direktoratet for naturforvaltning at miljøkonsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet og at utredningsinstruksen ikke er fulgt.

Kritikere av ordningen med elsertifikat mener dessuten at økt norsk fornybarproduksjon ikke vil påvirke klimagassutslippene verken i Norge eller i Europa. Utbyggingen vil gi Norge et kraftoverskudd, som må eksporteres. Mottakerne av kraften er del av kvotemarkedet, og vil uansett måtte holde seg under det avtalte CO2- utslippstaket – med eller uten norsk kraft. Ordningen vil dessuten presse kraftprisene ned og redusere insentivene til energisparing, gi lav avkastning i kraftsektoren og tap på mange mrd. kroner for både stat, kommuner og fylkeskommuner som de viktigste eierne av kraftproduksjon.

(Se f.eks. Bye og Hoel 2009).

Til naturens pris

Stein Lier-Hansen

Utvalgsleder og adm. dir. i Norsk industri

Jeg finner i likhet med de fleste stor glede i naturen. Som jeger og fisker, høster jeg av det overskuddet naturen gir. Som turgåer, søker jeg til naturen for rekreasjon, opplevelser og refleksjon. Naturens små og store økosystemer er mer enn opplevelser for den enkelte; de er også grunnlaget for produksjon av mat, medisiner og materialer, og de beskytter oss mot flom og ras – for å nevne noen eksempler.

Hvordan kan vi sikre at økosystemene fortsetter å levere livsviktige tjenester?

28. oktober 2011 nedsatte regjeringen et ekspertutvalg som skulle arbeide med verdier av økosystemtjenester, som er fellesbetegnelsen på de godene vi får fra naturen. Utvalget skulle beskrive konsekvenser for samfunnet for samfunnet av at tjenestene forringes, peke på hvordan relevant kunnskap best kan formidles til beslutningstagere, og gi anbefalinger om hvordan hensynet til økosystemtjenester kan bli bedre ivaretatt i private og offentlige beslutninger.

Nå har utvalget – som jeg har ledet – sine anbefalinger klare. «Alt henger sammen med alt». Ingen steder er dette tydeligere enn i naturen. Selv om vi har mye kunnskap om norsk natur og godene derfra, avslører utredningen store kunnskapshull. Å tette disse hullene er en hovedanbefaling fra utredningen

Vi fastslår at overvåkingen av norske økosystemer, bestander og arter bør styrkes, slik at vi kan identifisere endringer i økosystemene, og få et bedre faglig grunnlag for å vurdere utviklingen og mulige tiltak. Spesielt ser vi behov for økt kunnskap om marine økosystemer, våtmarker, arktiske økosystemer og kulturlandskap. Det er viktig med økt kunnskap om den samlede belastningen fra arealinngrep, klimaendringer, forurensing, fremmede arter og høsting.

Vi foreslår at det opprettes et eget forskningsprogram som ser på biologisk mangfold, økosystemfunksjoner og økosystemtjenester – og sammenhenger mellom disse. Vi foreslår også en grundig kartlegging av norske økosystemtjenester, og hvordan de påvirkes, slik det for eksempel er gjort i Storbritannia.

Naturgoder er ofte fellesgoder som kan utnyttes gratis. At naturkapitalen er knapp, og at det koster noe å tape natur, blir derfor ikke uten videre tatt hensyn til når det fattes beslutninger om utbygginger, produksjon og forbruk. Ubegrenset bruk kan føre til overforbruk, og til at natur og naturgoder forringes eller ødelegges. Vi mener naturverdiene må komme bedre til syne i beslutningsprosesser enn de gjør i dag, og peker på metoder som kan brukes i lokal og statlig forvaltning.

Siden vi som oftest bruker og overbelaster naturen som en del av vår økonomiske virksomhet, ser vi at det noen ganger kan være fornuftig at også kostnadene ved tap av natur måles i kroner. Dette kan for eksempel gjelde i samfunnsøkonomiske analyser. Naturkapitalen er forgjengelig, og vi må kunne vite at vi tar vare på den over tid. Utvalget gir anbefalinger om hvordan dette kan følges opp gjennom nasjonalregnskap og indikatorer.

Utvalget har laget en oversikt over hvor og hvordan det er beregnet økonomisk verdi på goder fra norske økosystemer. Oversikten viser at det ligger store økonomiske verdier blant annet i sjømat, skog, karbonlagring og rekreasjon, men for de fleste tjenester fra naturen, finnes ingen slike anslag. Dette er et område med behov for mer kunnskap, men vi understreker at det verken er mulig, eller ønskelig, å beregne den økonomiske verdien av alle naturens goder, eller anslå noen samlet verdi av norsk natur.

Lover, regler, skatter, avgifter og andre virkemidler må utformes slik at naturens goder ikke kan utnyttes ubegrenset. Norge har mye god lovgivning og andre virkemidler som beskytter naturen, men utvalget har likevel funnet en del mulige forbedringspunkter. Blant annet foreslår vi tiltak for å styrke kommunenes muligheter til å ivareta rollen de har som landets viktigste arealforvalter, og mulige tiltak som kan sikre mer vern av verdifull natur.

Utvalgets anbefalinger skal overleveres til miljøvernministeren 29. august. Vi håper de kan bidra til politikk og tiltak som kan sikre viktige og nødvendige goder fra norsk natur.

På trykk i Dagens Næringsliv, 28. august 2013.

Kan markedskreftene redde naturen?

Kan vi redde naturen ved å gi den en prislapp? "Så mye er rent vann verdt, dette er verdien av de tjenester vi kan få ut av en intakt skog." Eller bidrar et slikt syn bare til å tingliggjøre naturen?

Erik Tunstad, fagredaktør

Vi ødelegger naturen, og økonomiske hensyn stilles gjerne opp som rasjonalisering av det vi gjør. Vi demmer opp elver for å skaffe energi, vi hugger regnskog for selge tømmer og rydde jordbruksland, vi skyter hval for å selge kjøtt - og kanskje fordi hvalen konkurrerer med oss om fisken? Vi har altså utviklet et verdenssyn der natur står mot økonomi. Vi må utnytte naturen for å sikre økonomisk vekst. Men går det an å tenke annerledes?

Økosystemtjenester

De siste tiårene har det vokst fram et begrep som kalles økosystemtjenester. Vi kan definere økosystemtjenester som "den nytte vi har av naturen". Vi kan altså stille den økonomiske profitt vi kan hente ut av naturen på kortsiktig basis, opp mot verdien av de tjenestene naturen kan gi oss, dersom vi behandler den med mer omhu, sier Peter Johan Schei, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt. Schei var på slutten av 1990-tallet blant initiativtakerne til Millenium Ecosystem Assesment (MEA), som tar for seg de konsekvensene endringer i økosystemene har for oss mennesker. Det er MEA som har bragt utviklet selve konseptet økosystemtjeneseter.

Vi tenker som regel ikke på det, men en intakt natur gir oss tjenester og inntekt vi har en tendens til å ta for gitt. 40 til 50 prosent av alle legemidler hentes for eksempel fremdeles fra naturen.

Hvor mye er naturen verdt? Og hva er prislappen på rent vann? Hvor mye er det verdt - sett i forhold til den profitt vi kan få ved å tillate forurensning? Hvor mye er insektene verdt? Bier og humler pollinerer planter. Dør de ut, forsvinner plantene også. Hvor mye er de da verdt? Og hvor mye er en regnskog verdt? Hvis vi hugger den ned, får et fåtall personer en kortvarig fortjeneste - og landet de rydder vi kunne gi inntekt. Men hvor mye er skogen verdt, der den står?

Naturens verdi kan deles i det vi kaller forsyningstjenester og reguleringstjenester.

I sin bok "The future of life" forteller biologen Edward O. Wilson om et regnskogområde i Guatemala kalt Petén. Her finnes fantastiske fugler og myriader av sjeldne insekter. På 1970-tallet begynte hogsten. Myndighetene skulle tjene penger - skogen måtte vike. Men hvor lønnsomt var dette egentlig? Halvparten av skogen i Petén er borte i dag. Pengene er tjent og brukt. I den andre halvparten av skogen bor det 6 000 familier. De har tjent godt med penger på alt regnskogen kan gi: nøtter, bær, krydder, medisinplanter, honning, brukskunst. De har en samlet årlig inntekt, forteller Wilson, på mellom fire og seks millioner dollar - mer enn man kunne tjent ved å fjerne skogen og dyrke marken.

Naturen regulerer og stabiliserer

Og dette var bare skogens forsyningstjenester. I tillegg kommer reguleringstjenestene: Regnskog stabiliserer klimaet, renser luft og vann, regulerer flommer osv. Dette er tjenester det er langt vanskeligere å sette en prislapp på, men når vi begynner å tenke nærmere over de økonomiske konsekvensene av å ikke ha disse tjenestene, begynner et svimlende tall å melde seg på netthinnen. Liknende argumenter kan bygges opp rundt de fleste inngrep i naturen, men alle er ikke enige i at vi skal bruke dem. Hvis vi går inn på markedskreftenes premisser, hva skjer da med de naturverdier vi ikke kan sette noen prislapp på?

Skal alt ha en pris?

For i tillegg til forsynings- og reguleringstjenester har vi selvsagt det uvurderlige i naturen, det det ikke går an å sette en pris på - men som vi nok vil savne når det er borte: Naturens estetiske verdi, roen, stillheten, skjønnheten, følelsen av å være i den. Og ikke minst: Vissheten om at naturen finnes. Selv om de fleste av oss aldri setter våre føtter i en regnskog, eller ser en tiger i det fri, ville vi oppfatte verden som fattigere, dersom vi visste dette ikke eksisterte lenger, går argumentet.

Hvor mye er dette verdt?

Peter Johan Schei kjenner argumentet, men mener vi likevel bør bruke økosystemtjenester i kampen for det biologiske mangfold: «Så lenge ødeleggelsen av natur tallfestes og begrunnes ut fra økonomisk vinning, er det i hvert fall ett mottrekk å bevisstgjøre folk på at det å ødelegge naturen også koster penger - at vi taper på det, også økonomisk», sier Schei.

Kilde: Forskning.no

Økosystemtjenester

Økosystemtjenester er en fellesbetegnelse for alle de goder og tjenester vi får fra naturen. Ved å sette en kroneverdi på disse tjenestene kan vi lettere beregne økonomiske konsekvenser ved tap av biomangfold. Begrepet er på god vei inn i norsk naturforvaltning og kan gi oss et nytt verktøy i kampen for bevaring av biologisk mangfold. Men er prissetting av naturen veien å gå?

Hvilke økonomiske konsekvenser har globalt tap av biomangfold? Dette spørsmålet er utgangspunktet for det som kan bli en ny måte å verdsette og kommunisere verdien av natur på: en prislapp på økosystemtjenester. Regjeringen oppnevnte i 2011 et ekspertutvalg om verdien av økosystemtjenester, og den 29. august 2013 får miljøvernministeren overlevert en utredning fra utvalget, som inneholder en rekke vurderinger og anbefalinger. At ’økosystemtjenester’ er et begrep som er på vei inn i norsk naturforvaltning er i hovedsak takket være to internasjonale initiativer siste tiåret: Millennium Ecosystem Assessment (MA) og The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB). Begge prosjektene ble aktivt støttet av Norge.

Økosystemtjenester

Økosystemtjenester er definert som den nytte vi har av naturen, og kan deles inn i fire hovedkategorier:

• Forsynende tjenester som uttak av fisk, tømmer, drivstoff og bær. Genetiske ressurser og medisiner regnes også med her.
• Regulerende tjenester som flomdemping, luftrensing, plantepollinering og kontroll av ulike sykdommer.
• Støttende tjenester er grunnleggende funksjoner som dannelse av organisk materiale og habitater for biomangfold.
• Kulturelle tjenester som vi får gjennom f. eks. friluftsliv, religion og estetikk.

TEEB-initiativet

TEEB-initiativet ble startet i 2007 av miljøvernministere fra G8-landene og de fem største nylig industrialiserte landene i Potsdam. Den tyske regjeringen foreslo en studie av økonomiske konsekvenser av globalt tap av biomangfold som del av det såkalte "Potsdam Initiativet" for biomangfold. TEEB-rapporten er et forsøk på å samle eksisterende kunnskap om økonomi knyttet til økosystemer og biomangfold. TEEB har med alle slags verdier naturen gir oss, fra økosystemtjenester via helseeffekter og inntekter av naturressurser til religiøse aspekter. Målet er å kommunisere at det haster å handle med å ta vare på økosystemer og biomangfoldet ved å presentere det økonomiske, sosiale og menneskelige utbyttet vi har fra økosystemer og biomangfold. Rapporten skal kunne brukes av politikere, lokale myndigheter, næringslivet og lekfolk. Den endelige TEEB-rapporten ble lansert under FN-toppmøtet i Japan i oktober i fjor.

Bakgrunn

TEEB-rapporten kom som en forlengelse av MA, et FN-prosjekt som skulle vurdere konsekvenser av økosystemendringer for human velferd. Det fire år lange prosjektet ble avsluttet i 2005. I arbeidet med MA fant de ut at over de siste 50 årene har mennesker endret økosystemer raskere og i større utstrekning enn noen gang. Hovedsakelig er dette for å møte økende etterspørsel etter mat, ferskvann, tømmer, fiber og drivstoff. Dette har ført til betydelige og i stor grad irreversible tap av jordens mangfoldige livsformer. En av konklusjonene fra prosjektet var at en etterlysning av eksempler og metodikk som kunne egne seg til å bestemme verdien av økosystemtjenester.

Argumenter for prissetting av natur

På tross av at natur er kilden til store verdier for oss hver dag, blir det ofte oversett. Kostnadene av naturødeleggelser blir derfor først synlige i etterkant av utnyttelse av naturens ressurser. Med TEEB-rapporten anerkjennes det at økosystemer gir oss økosystemtjenester. Den gir et argument og et perspektiv for de som ikke har noen interesse for natur (med økende urbanisering blir dette stadig flere), og kommuniserer verdien til andre enn forskere og velutdannede.

Mangelen på verdisetting anses av mange for å være en underliggende årsak til den observerte degraderingen av økosystemer og tapet av biomangfold. Tanken med TEEB er å gjøre det lettere å ta de riktige valgene for en langsiktig bærekraftig utvikling. Med prissetting av natur anses rapporten som en investering fremfor en kostnad og vil dermed få en større plass i viktige beslutningsprosesser. Slik er TEEB-rapporten tenkt som et styringsverktøy.

TEEBs tilnærming til kombinasjonen mellom økologi og økonomi har vært tredelt. Først har man forsøkt å identifisere aktuelle verdier, deretter har man demonstrert verdiene økonomisk, som støtte for beslutningstakere. Til sist har man forsøkt å introdusere mekanismer som baker verdiene av økosystemene inn i beslutningsprosesser.

Argumenter mot prissetting av natur

Mange er kritiske til tilnærmingen til naturvern TEEB-prosjektet står for, og mener det er en videreutvikling av samfunnssystemet som har forårsaket økologiske kriser og reduksjon av biomangfoldet.

En av de fremste kritikerne er Clive Spash, økonom og professor ved universitetet i Wien og professor II ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. Han er kritisk til valget av et økonomisk perspektiv på natur og mener at å prissette økosystemtjenester snevrer vårt forhold til natur. Han er bekymret for at økonomene kontrollerer diskursen når det gjelder natur, og at debatten om natur i fremtiden vil gå i form av en kost-nytte debatt. Spash mener vi har bedre virkemidler som ivaretar natur enn prissetting og markedsliberalisme, som politikk, lover, normer og rettferd. Han frykter at TEEBs metodikk først og fremst tjener de rike og politisk sterke landene, mens taperne er de politisk svake, de fattige, alle andre arter enn mennesket, og kommende generasjoner.

Det er flere utfordringer med prissetting av natur som det gjenstår å finne en løsning på, som å prissette åndelige, religiøse, sosiale og kulturelle verdier av natur, eller økosystemer der det mangler kunnskap.

Kilder: Forskningsrådet, TEEB, SABIMA