«Det er videre et generelt problem med konsesjons- og planprosesser at vi som arbeider for å bevare norsk natur for kommende generasjoner, tvinges til en jakt på «rødlistearter» og særegne naturtyper, som så kan kvantifiseres og holdes opp mot det som er «vanlig i regionen». En høringsuttalelse er kanskje ikke stedet for kritikk av de kriteriene NVE må holde seg til, men vi må likevel få peke på at dette kvantifiseringsregimet gjør det vanskelig å få nok oppmerksomhet rundt en av de aller største truslene mot norsk natur; nemlig den gradvise nedbyggingen av sammenhengende naturområder. Vi snakker ikke her om «villmarksområder» definert etter DNs strenge kriterier, men om naturområder som i varierende grad har det vi kan kalle et opprinnelig preg. Hvis naturområder er store, er det åpenbart at mange av deres elementer er «trivielle» (eller har «lav verdi», slik det uttrykkes i foreliggende KU) i den forstand at de er vanlige og ikke står i fare for å forsvinne fra jordas overflate. At slike store naturområder finnes, med alle sine «trivielle» landskapselementer, er imidlertid av stor økologisk betydning, og har like stor betydning for menneskers livskvalitet. Og det siste gjelder ikke bare de som bruker et område i fysisk forstand: Vissheten om at intakt natur eksisterer, er viktig for de fleste av oss, også den naturen vi aldri kommer til å se. Dagens måte å anslå effekter av utbygging, tar alt for lite hensyn til dette viktige forholdet.»

Hege Sjølie

Naturvernforbundet i Hedmark

Norge og rødlistearter

Tor Hauge, Rena

Vi har på en litt merkelig måte blitt «stolte» over at vi har så mange arter på den såkalte rødlista, MEN hva skjer egentlig med artene som havner der?

            Hvitryggspetten, som ikke må forveksles med den vanlige flaggspetten, er blitt et viktig symbol for de mange fuglearter som er truet av det moderne skogbruket. Den gamle naturskogen… vårt arvesølv, der hvor menneskelig aktivitet og grådighet ennå ikke har fått slippe til, har vi snart ikke igjen i Norge. Disse områdene kalles nøkkelbiotoper, og er svært viktige for å ta vare på det biologiske mangfoldet. De få restene av gammel naturskog som fortsatt finnes, er nå siste skanse for en rekke av våre rødlistearter.

            Dessverre finner vi ofte de mest artsrike biotopene i de høyproduktive og økonomiske mest lønnsomme områdene, og dermed oppstår det interessekonflikter mellom næring og vern. Hvorfor verne en skog når du kan selge den som tømmer!

            Hvitryggspetten er helt avhengig av svært gammel løv- og blandingsskog, hvor den ernærer seg av levende insekter. De siste årene er bestanden gått katastrofalt tilbake, og vi har i dag bare igjen mellom 5 og 10 hekkende par igjen i hele Østlandsregionen! Denne vakre hakkespetten er et slående eksempel på hvordan det går med en fredet art når vi ikke samtidig verner dens områder!

            HVOR blir det videre av jerpa? Det er ikke bare hvitryggspetten som har problemer med den moderne skogsdriften. Storfuglen er gått sterkt tilbake de fleste steder, og ikke minst en annen av våre skogshøns, jerpa, er blitt nesten borte fra vår fauna. Ikke så rart kanskje, når man opplever at de fleste gode jerpebiotoper nå er uthogd. Jerpa har liten spredningsevne, og bestanden forsvinner i takt med avvirkning av naturskogen.

            HVA med dyrelivet og fuglelivet… HVOR skal dem gjøre av seg! Naturskogene og dalene som var deres hjem, blir nå vurdert som hogstklasse 5, og stablet opp i store hauger med et nummer stemplet i stokkenden. DET er snart bare steril industriskog igjen. Norge-Norge hvor går du?... SKAL du bare tjene penger!!!

På trykk i Lokalavisa Sør-Østerdal tirsdag 20. august 2013.

Foto: Gubbeskjegg. Lavartene gubbeskjegg og sprikeskjegg er registrert i nærheten av Halvorsberget (innenfor planområdet til Raskiftet vindkraftverk), og har status som nær truet på norsk rødliste. Fylkesmannen skriver i sin første høringsuttalelse at det ikke kan utelukkes at det finnes mindre områder med gammelskog, eller myrområder, med sjeldne eller hensynskrevende arter/naturtyper i området.

Blant artene på Norsk rødliste, for arter 2010, er det 36 mosearter, 114 arter av karplanter, 235 sopparter, 83 lavarter og 67 arter av virveldyr som forekommer i Hedmark. Av disse 535 artene anses 262 som truet.

Norsk rødliste for arter 2010 tar utgangspunkt i Den internasjonale naturvernunions (IUCNs) definisjoner av ulike rødlistekategorier:

• Kritisk truet (CR) er arter som har ekstremt høy risiko for å dø ut.
• Sterkt truet (EN) er arter har svært høy risiko for å dø ut.
• Sårbare (VU) er arter som har høy risiko for å dø ut.

Arter i disse tre kategoriene regnes som truede arter. I tillegg har Norsk rødliste for arter 2010 følgende kategorier:

• Nær truet (NT) er arter som er nær ved å komme i en av de tre forrige kategoriene nå, eller i nær framtid.
• Arter med datamangel (DD) er arter hvor det er stor usikkerhet om korrekt kategoriplassering.

Arter i alle disse fem kategoriene regnes som rødlistearter.

En undersøkelse av rødlisteartene i Norge viser:

• 37 prosent er knyttet til skog
• 17 prosent finnes i jordbrukslandskap
• 18 prosent i våtmarksområder.

Også i Hedmark er mange av de truede artene knyttet til skogbiotoper.

• Av de 100 truede soppartene vokser 81 i skog. 53 av disse er kjuker, eller andre arter som vokser på trær, fortrinnsvis gamle trær.
• Av 58 truede lavarter er 22 knyttet til skogbiotoper. Blant karplantene er 19 av 47 truede arter knyttet til vann og våtmark.  4 er fjellarter og 3 er knyttet til skog.
• Av mosene er 6 av de 24 truede artene knyttet til våtmarksområder, mens 5 er knyttet til kulturmark og 3 til skogbiotoper.

Hvorfor ta vare på artene?

• Alle arter har en rolle å spille i naturen. Når enkelte arter forsvinner, forstyrres samspillet og stabiliteten i økosystemene.
• Mange av de truede artene har estetiske verdier. Et rikt og variert plante- og dyreliv er en viktig kilde til naturopplevelse og rekreasjon for oss mennesker.
• Menneskene har et etisk ansvar for andre arter. Alt liv har en egenverdi og rett til å eksistere som en del av livet på jorda.
• De truede artenes genetiske ressurser er viktige for menneskene. Det arvematerialet som de truede artene inneholder, er uerstattelig, og kan ikke gjenskapes. Det er råvare for utvikling og forbedring av næringsmidler, medisiner og industriråstoffer.

Hvilke faktorer påvirker bestandsutviklingen negativt for mange arter?

Særlig hos en del dyrearter, vil klimatiske forhold og tilgang på næring påvirke bestanden. Men den viktigste årsaken er likevel resultatet av menneskelig aktivitet, som har endret, ødelagt eller truer leveområdene artene er så avhengige av. Eksempler på truende faktorer kan være:

• Hogst i spesielt rike biotoper og i artsrike gammelskoger
• Tørrlegging av myrer
• Senkning, kanalisering og forbygning av vann og vassdrag
• Utfylling av dammer og sumpområder
• Jordbrukets nye driftsmetoder med bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler på jorder - hvor bekker er lagt igjen, og steingjerder, gutuer og trevegetasjon er fjernet.

Tiltak: Kunnskap og god forvaltning kan redusere truslene

• Kartlegging, kunnskapsformidling om hvilke arter som er truet, og hva som er årsaken til at de er truet, er viktige tiltak. Det kan øke bevisstheten om artenes verdi, og på sikt skape holdningsendringer hos alle oss som påvirker naturen omkring oss, enten vi er jordbrukere, skogbrukere eller utbyggere.
• Gjennom arealplanlegging kan kommunene skåne områder som er viktige leveområder for truede arter for utbygging og andre naturinngrep.
• Sektormyndigheter, som landbruks- og vassdragsmyndighetene, kan gjennom egen planlegging og bruk av særlover, unngå inngrep i sårbare naturområder med truede arter.
• Statlige tilskudd til tiltak i kulturmiljøet, som stimulerer gardbrukere til å gjennomføre tiltak, som sikrer leveområder for truede arter.
• Opprettelse av naturreservater, nasjonalparker og landskapsvernområder kan sikre særlig viktige leveområder for truede arter.
• En rekke plantearter er omfattet av artsfredning, dvs. at arten er fredet uten at voksestedet er sikret. I Hedmark gjelder dette bregnen Høstmarinøkkel, Bittergrønn og orkideene Knottblom, Marisko og Svartkurle - fredet 21.12.2001.
• Naturmangfoldloven gir grunnlag for å peke ut prioriterte arter som vil gi truede arter særlig beskyttelse.
• Ordningen med utvalgte naturtyper, som tar sikte på å bevare bestemte naturtyper, kan også virke positivt for en del truede arter.

Kilde: Miljøstatus Hedmark.

Energisektoren gir størst tap av inngrepsfri natur

Om lag 145 000 kvadratkilometer natur var definert som inngrepsfri i 2008, etter registrert bortfall på nesten 6 000 kvadratkilometer inngrepsfri natur fra 1888 – 2008. Mens det tidligere var jord- og skogbruksaktivitet som stod for det største tapet, overtok energisektoren «førsteplassen» i årene 2003-2008. Utbygging av småkraftverk, vindkraft og bygging av flere større kraftledninger er viktige årsaksfaktorer.

Presset på naturen øker. I slutten av 2013 kommer en ny INON-oppdatering.

De inngrepsfrie naturområdene som er tapt de siste årene, tilsvarer nær halvparten av Vestfold fylke. I følge statusgjennomgangen fra 2008 forsvinner naturområdene uten inngrep raskere enn før, og er et varsku om at utviklingen går i motsatt retning av politiske signaler. Bare i årene 2003-2008 har økningen vært på 30 prosent sammenlignet med 1998 til 2003.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Dagens storstilte vindkraftutbygging forsterker denne trusselen – bit for bit!

Store, industrielle vindkraftverk, som etableres i inngrepsfrie naturområder, medfører endring og fragmentering av artenes leveområder. I dag er fragmentering av naturområder den største trusselen mot biologisk mangfold. Ved at leveområder forminskes, må man forvente at både antall arter og antall individer vil reduseres på sikt.

Les hva biologene Victoria Ø. Poléo og Antonio B.S. Poléo, Skolopender AS, skriver om konsekvensene av endring og fragmentering av arters leveområder.

Foto viser en skjematisk fremstilling av hvordan et typisk landskap har endret seg i løpet av 80 år. Rundt 1900 var det tre store skogområder innenfor landskapets grenser. Økt arealbruk fører over tid til at det samlede arealet blir mindre, og at skogområdene blir delt opp i mindre fragmenter – fragmentert. Etter hvert blir skogområdene så små et de ikke lenger kan huse alle de opprinnelige artene, og de får et redusert artsmangfold.

Vindkraftverk er svært arealkrevende, og endrer de naturlige forutsetningene for sårbar og villmarkspreget natur.

Arealendringer i form av fysiske inngrep i naturen er den enkeltfaktoren som sannsynligvis representerer den største trusselen mot det biologiske mangfoldet på jorda. I Norge regner vi med at 85 % av artene som står på rødlisten over truede arter, er truet fordi leveområdene deres forsvinner og blir oppdelt i mindre biter – det vi i økologien kaller fragmentering. Fysiske inngrep i naturen vil svært ofte føre til oppsplitting, altså fragmentering, av biotoper. Når vi hugger skog, bygger en vei, et fabrikkområde, et boligfelt eller for den saks skyld en kraftgate eller skogsbilvei, splittes biotoper opp i mindre deler. Det umiddelbare resultatet er at det tilgjengelige arealet blir mindre, og at det blir stykket opp i små biter.

Fragmentering fører til at vi får mindre populasjoner av en art. Disse populasjonene kan overleve så lenge det skjer en tilstrekkelig spredning av individer mellom dem som sikrer en effektiv genutveksling (genflyt).

Studier av øysamfunn har vist at størrelsen på en øy er avgjørende for størrelsen på øyas populasjoner, og at avstand til fastlandet er avgjørende for det genetiske mangfoldet i populasjonene. At en biotop får mindre areal har derfor den konsekvensen at det blir mindre plass til å dekke behovene til biotopens populasjoner, og alle populasjonene blir mindre. Når biotopen blir fragmentert, går man fra en stor sammenhengende biotop med en relativt hyppig genetisk utveksling mellom individene innen populasjonene, til mange små biotoper med mindre hyppig genetisk utveksling mellom det som nå har blitt mange små populasjoner. Det genetiske mangfoldet på en øy er i tillegg avhengig av avstanden til fastlandet, fordi denne avstanden avgjør hvor hyppig det kommer individer fra fastlandspopulasjonene på besøk. På grunn av fragmentering lever langt flere arter og populasjoner i Norge i dag på små «øyer langt til havs» enn før.

Fragmentering fører altså til at vi får mindre populasjoner, og at populasjonene får et redusert genetisk mangfold, både samlet og hver for seg. Og sist, men ikke minst – populasjonenes overlevelsesevne er redusert. Dette vil i sin tur føre til at populasjoner dør hyppigere ut en tidligere. Dersom en isolert populasjon dør ut kan dette få konsekvenser for flere øyer enn der populasjonen holdt hus. Forklaringen på dette er at en populasjon kan fungere som en mellomstasjon for sirkulasjonen av gener gjennom et større område eller nettverk av øyer.

Dersom denne populasjonen forsvinner, vil genflyten i nettverket bremses og for enkelte andre populasjoner være den faktoren som i sin tur gjør at også de dør ut. Arter med lav spredningsevne er mer sårbare for fragmentering enn arter med god spredningsevne, på samme måte som arter som krever store sammenhengende arealer er mer sårbare enn arter som naturlig har en fragmentert utbredelse.

Dersom et levested ødelegges av menneskelig inngrep slik at populasjonen dør ut, vil dette kunne få konsekvenser også for de andre populasjonene i området, fordi genflyten reduseres.

Et inngrep utenfor selve leveområdet kan også føre til at genflyt mellom to populasjoner forhindres. I dette eksempelet blir en populasjon helt isolert fordi den ene nabopopulasjonen har dødd ut mens den andre blir avskåret på grunn av et inngrep som stenger en viktig ferdselsåre.

Fotograf O. Ask: Hule stammer huser mange arter

Når vi ser hvor viktig omgivelsene er for utvikling av arter, er det lett å slutte seg til at et mangfold av leveområder, et biotopmangfold (i Riokonvensjonen noe upresist beskrevet som «økosystemnivå»), også er en viktig størrelse i diskusjonen om det biologiske mangfoldet. Som med alt i naturen, vil en trussel i dette nivået være en trussel for alle de andre, og dette nivået er det som i størst grad er direkte berørt av menneskelig aktivitet. Trusselen mot biotopmangfoldet er sannsynligvis den største trusselen mot biomangfoldet.

Det genetiske mangfoldet og biotopmangfoldet legger premissene for det de fleste forbinder med biologisk mangfold – artsmangfoldet. Stor genetisk variasjon er en forutsetning for artsdannelse, mens biotopmangfold er drivkraften for artsdannelse. Mens omgivelsene former artene, er det individenes egenskaper (genene) som blir selektert og utrykker mangfoldet innen og mellom arter.

- Ødeleggelse av natur er like dramatisk for Norge og verden som klimaendringene. I land etter land prøver man nå å synliggjøre hva naturen er verdt for oss. Målet er at kostnadene ved å ødelegge økosystemer blir tatt med i beregningene ved beslutninger om for eksempel veiutbygginger.

- Jeg er også veldig fornøyd med at det er etablert et naturpanel på linje med klimapanelet for å styrke kunnskapen om naturmangfoldet og økosystemtjenester. Dette vil gi beslutningstakerne et bedre grunnlag for å fatte beslutninger som skal stanse tapet av naturmangfold.

Kostnadene av naturødeleggelser blir ofte først synlige i etterkant av utnyttelse av naturens ressurser. Nå jobber FN for at vi skal bli flinkere til å ta riktige valg for en langsiktig, bærekraftig utvikling til gagn for fremtidens generasjoner og de fattige i verden. Gjennom økosystemutvalget skal Norge følge opp våre forpliktelser under FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Resultatet fra Trondheimskonferansen vil være et faglig bidrag til viktige beslutninger om dette temaet innenfor FNs konvensjon om biologisk mangfold.

Kilde: Nyhetsmelding fra Miljøverndepartementet: «Trondheimskonferansen: Økonomi og økologi for et bærekraftig samfunn»

Kunnskapen om fugleartene i gammelskogen er mangelfull.

NOF er bekymret for fuglearter tilknyttet gammelskogen. Flere skogsarter forsvant fra rødlista som ble publisert mot slutten av 2010. Under sitt årsmøte 21. april 2012, vedtok foreningen en resolusjon som ber norske miljøvernmyndigheter om å ta grep for å øke kunnskapsgrunnlaget for gammelskogens fugler.

Resolusjonen 2012 om «Forvaltning av gammelskog og situasjonen for gammelskogsarter i norsk fuglefauna»:

Norges areal av produktiv skog er flate-hugd med mer enn 50 %, og omfanget forventes å øke. Dette vil nødvendigvis gå ut over viktige områder med skog av høy gjennomsnittsalder og arealer av kontinuitetsskog, eller skog som nærmer seg denne fase. Det vil igjen gå ut over de økosystemene som er avhengige av stadier, av det som kan kalles gammelskog, og omfatter hele spekteret fra sopp og vekster til ulike dyreformer.

Blant fugleartene er hakkespettene en familie der de fleste artene drar klare fordeler av seine utviklingsfaser av skog, og hvor noen arter er direkte avhengige av dem. Det er derfor med forbauselse foreningen merket seg at samtlige fire hakkespettarter, som var oppførte på den norske rødlista fra 2006, ble fjernet fra lista i 2010-utgaven, samtidig som hønsehauken ble nedgradert. Dette ble gjort uten at det ble fulgt opp av en bevisstgjøring av det ansvar Norge uansett har for disse artene, og deres livsmiljø i et internasjonalt perspektiv. Dette også vurdert opp mot det åpenbare behovet for statuskunnskap om disse artene og bl.a. i forhold til hvilken rødlisteposisjon de har i våre naboland.

Norsk Ornitologisk Forening samlet til årsmøte på Herdla den 21.4.2012 finner det derfor nødvendig å be norske miljøvernmyndigheter om å sette søkelyset på bestandssituasjonen for norske gammelskogsarter av fugl generelt, og med særlig fokus på hakkespetter og hønsehauk. Det må skaffes til veie oppdatert kunnskap for forvalting av arter og livsmiljø i gammelskogen i henhold til Naturmangfoldlovens krav, først og fremst § 5, til norske miljømål og internasjonale forpliktelser, og innarbeidet som krav til de hensyn som skal ivaretas også for skogbrukets virksomheter. Dette må være kunnskapsgrunnlag for revisjon av norsk rødliste for fugl, og for hvordan det skal følges opp med tanke på aksjonsplaner og tiltak. For at Norge skal kunne oppfylle egne miljømål og internasjonale forpliktelser, må det være et krav at det i tillegg til nasjonal rødliste, utarbeides en liste over forvaltningsprioriterte arter.»

Kilde: http://www.birdlife.no

7,58 km2 inngrepsfri natur vil gå tapt om vindkraftplanene realiseres på Raskiftet!

Naturmangfoldloven skal beskytte våre arealer, og legger prinsippet om bærekraftig bruk til grunn for hvordan vi skal forvalte naturen. Naturmangfoldloven gjelder for all natur og for alle sektorer som gjør inngrep i, forvalter eller tar beslutninger som vil ha konsekvenser for naturen.

Lovens formål er definert i §1:

som at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

Naturmangfoldloven ble vedtatt i juli 2009, og er den viktigste loven som er laget om natur i Norge. Målet er en bedre forvaltning av norsk natur gjennom bærekraftig bruk og vern.

Naturmangfoldloven skal virke på naturens premisser, og skal være et virkemiddel for å hindre tap av biomangfoldet. Loven regulerer forvaltning av arter, områdevern, fremmede organismer og utvalgte naturtyper, og den tar vare på leveområder for prioriterte arter. Loven erstatter den tidligere naturvernloven, deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven.

Viktige prinsipper:

• § 7: Har offentlige myndigheter, det være seg kommunen eller en statlig etat, fattet vedtak som kan virke negativt på naturen uten å gjøre konkrete vurderinger av § 8-12, kan vedtaket være ugyldig.
• § 8: Beslutninger som har konsekvenser for biomangfold, skal være kunnskapsbasert. Det vil si at beslutningene skal være basert på vitenskapelig kunnskap om naturtypen og artene det får konsekvenser for. Dersom kunnskap ikke eksisterer, kan det være påkrevd å innhente ny kunnskap.
• Føre-var-prinsippet § 9: Når ikke tilstrekkelig kunnskap er tilgjengelig, skal føre-var-prinsippet gjelde. Føre-var-prinsippet skal sørge for at tvilen kommer naturen til gode.
• Økosystemtilnærming og samlet belastning § 10: Alt press på et økosystem skal vurderes på grunnlag av den samlede effekten på økosystemet, nå og i fremtiden. Det kan for eksempel bety at en plan om å bygge en hytte i et område, må ta hensyn til om det også skal bygges vindkraftanlegg der. Det betyr også at man må ta hensyn til fremtidig press på området som et tiltak i dag kan medføre, som for eksempel bygging av en vei.
• Forurenser betaler § 11: Den som er ansvarlig for belastning på miljøet, er også ansvarlig for å betale for å forebygge eller begrense skade. Dette har vært lovpraksis for forurensning gjennom forurensningsloven. Gjennom naturmangfoldloven gjelder det også for biomangfold.
• Teknologikrav § 12: Når man skal høste av naturen, eller bygge noe i den, skal det brukes utstyr og teknikker som påfører naturen minst skade, samt bygge på steder som skader naturmangfoldet minst.

Internasjonale avtaler:

Norge er forpliktet til å ta vare på det biologiske mangfoldet gjennom flere internasjonale avtaler. Her en oversikt over de viktigste:

• FN-konvensjonen om vern av biologisk mangfold (CBD) er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Den handler også om rettferdig fordeling av godene som oppnås ved bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen trådte i kraft 29.12.1993. Som en oppfølging av konvensjonen ble det under CBD-toppmøtet i 2010 enighet om en ny, tiårig strategisk plan for den internasjonale og nasjonale innsatsen for å redde biomangfoldet. Avtalen kalles nagoya-avtalen, og består av 20 nye mål (20 aichi-målene) om bevaring av klodens biomangfold.
• Bernkonvensjonen verner europeiske arter av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. Avtalen gjelder i første rekke vern av arter og områder som krever samarbeid mellom flere stater. Den legger særlig vekt på vern av truede og sårbare arter og dyrearter som vandrer over større områder. 
• Våtmarkskonvensjonen, også kalt Ramsarkonvensjonen, er en global avtale som ble utarbeidet i byen Ramsar, Iran, 2. februar 1971. Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen, som i dag har 162 medlemmer. Miljødirektoratet er forvaltningsmyndighet for konvensjonen.
• Bonnkonvensjonens primære hovedmål er å være en global avtale som beskytter trekkende arter av ville dyr. Sekretariatet er plassert sammen med andre FN-avtaler i Bonn. Konvensjonen trådte i kraft i 23.juni 1979.
• CITES (Convention on International Trade in Endangered Species), også kalt Washington-konvensjonen, trådte i kraft i 1975 for å regulere den internasjonale handelen med ville dyr og planter som står i fare for å bli utryddet.
• Den europeiske landskapskonvensjonens formål er å verne, forvalte og planlegge landskap samt organisere europeisk samarbeid på disse områdene.
• UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv (Verdensarvkonvensjonen) er en global avtale som forplikter partslandene til å identifisere, verne, bevare, formidle og overføre til framtidige generasjoner den del av verdensarven som måtte finnes på eget territorium.
• Oslo - Pariskonvensjonen (OSPAR), om vern av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, er vårt viktigste regionale forum for utvikling av den marine naturforvaltningen.