Kommentar til R.I. Østberg's innlegg i OA 17.08.15 "Til Rolijordet fra en ansatt"

Etter min mening er ikke personen Rolijordet problemet her. Han alene kan ikke skaffe/avskaffe arbeidsplasser eller foreta investeringer i Eidsivakonsernet. Det har han ikke myndighet til.  Det er det alene styret/ledelsen som kan. De er dermed rette adressat for innlegget.

De ansatte bør be om et møte med ledelsen for å avklare om det er noe hold i det Rolijordet uttrykker. Om det er grunn til uro. Er de ansattes representanter tatt med på råd i aktuelle fora, gjøres det investeringer som de burde kjent til og som kan få betydning for deres arbeidsplasser.  Det er de ansatte og ledelsen som må snakke sammen. Kanskje er de ansatte godt nok orientert, kanskje er de ikke, og uroer seg derfor over hva som skjer.

Det framgår ikke om flere ansatte står bak Østbergs debattinnlegg, det kan se ut som han uttrykker egen oppfatning.  Uansett bekymrer han seg. Hvis alt er på stell i Eidsiva så kan ikke jeg se noen grunn til denne bekymringen.

At Rolijordet inviteres til arbeidsplassen er vel og bra, dialog er alltid å foretrekke for å rette opp i uoverensstemmelser. Men av og til er en sak av slik karakter og berører så mange,  at diskusjonen må løftes ut av det lukkede rom og over i det offentlige. Vi snakker her om to fylkeskommuner og et tjuetalls kommuner og deres økonomiske situasjon. Og det gjelder ikke småpenger. 

Jeg kan ikke si hva Eidsivakonsernet skal gjøre/ikke gjøre i dagens situasjon.  Men jeg har fulgt debatten rundt vindkraftutbygging i Norge i flere år. Der blinker varsellampene. Og situasjonen tilsier at ingen, verken Eidsiva eller andre,  bør satse på  vindkraftutbygging  - i Hedmark - i innlandet - i 2015. Økonomien er meget usikker og vindkraft skaper svært få nye arbeidsplasser. I ytterste konsekvens truer den Eidsivas egne plasser hvis de økonomiske tapene blir for store. Den truer også miljøet, som Østberg legger vekt på, fordi den vil være et overgrep mot naturen i fylket, og den truer andres arbeidsplasser, da særlig i alt som har med satsing på friluftsliv, turisme, hyttebygging osv. å gjøre. Jeg tror det er svært fornuftig av Eidsiva å ikke foreta investeringer som rammer Hedmarks store potensiale her. 

Karin Nybak Leonhardsen
Nes, 19. august 2015.

Jeg vil takke R.I. Østberg for innlegget «Til Rolijordet fra en ansatt». Det gir meg en kjærkommen anledning til igjen å presisere at mitt engasjement om den økonomiske situasjonen i Eidsiva med datterselselskaper ikke er ment som et angrep på de ansatte, men en varsling til eierne om å ta grep før det er for sent. Allikevel ser jeg at det å være ansatt i Eidsiva i den mediestormen som har vært i sommer, ikke kan være enkelt. Negativ presseoppmerksomhet om sin egen arbeidsplass er tungt og slitsomt og det er lite inspirerende over tid.

I den situasjonen vi har nå er det imidlertid interessant å se hvilken posisjon de ansatte og deres fagforeninger inntar. Og her må jeg virkelig si at jeg blir forundret. For å sette det på spissen: Østberg arbeider i et konkurstruet selskap sterkt subsidiert av eierkommunene uten at hverken eiere eller ansatte synes å være klar over betydningen av det. Det undrer meg at en tillitsvalgt ikke er mer oppdatert på situasjonen enn Østberg er når han sier at det er en styrke at konsernet har flere bein å stå på. Nei. Ikke når beina ikke er bærekraftige. Da blir de til prosjekter som kan knekke hele konsernet. Det er mange hundretalls millioner som er ført over til 4 datterselskaper i Eidsiva. Disse overføringene kan ikke fortsette. Det innser trolig ledelsen ettersom de for eksempel har varslet at de ser seg om etter en industriell partner for Eidsiva Bredbånd AS. Tillitsvalgte bør vite at det er et annet uttrykk for salg.

Jeg mottar stadig invitasjoner fra direktørene i Eidsiva om å komme på besøk. De ønsker trolig å fortelle noe slik at jeg slutter å plage dem med disse innleggene mine. Jeg takker som regel nei ved ikke å svare på det, men vil nevne at jeg har vært i møte med Rinnan og andre 2 ganger så helt død har ikke den muntlige dialogen vært. Nå inviterer nestlederen i El og It-klubben i Eidsiva også på bedriftsbesøk på Trehørningen. Jeg har ikke noe behov for å se på søppel bli brent. Trehørningen er et flott anlegg med et foreløpig godt økonomisk grunnlag, i motsetning til de andre store anleggene i Eidsiva Bioenergi AS. Men jeg stiller gjerne opp på møte med fagforening og ansatte. Faktisk så spurte jeg om jeg kunne komme på besøk vinteren 2014, da fikk jeg nei, men kanskje vi skal møtes nå? La oss treffes på Folkets Hus i Hamar og bryne våre meninger om Eidsiva i dag og i framtida. Vi har trolig forskjellig perspektiv på noen saker, men den fine tonen du holder i leserinnlegget kan vi videreføre over en kopp kaffe. Så får vi bare vente og se hva framtida bringer. Hører fra deg.

OA/Finn Olavs politiske smie, 21. august 2015.

Lokalavisa Trysil og Engerdal 19. august 2015:

Det er gledelig å registrere at sommerens mediestorm rundt Eidsivas økonomi påvirker konsernet i riktig retning. Takk til dere som har bidratt til det. Demokratiet fungerer hvis eierne og lokalpressa har frimodighet til å sette sterkere søkelys på hva som skjer med «selskapet vårt». Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene i en uavhengig kontekst. Endres forutsetningene for eiernes utbytte vil det virke direkte inn på kommunale tilbud og ytelser i en rekke kommuner. Samtidig kan ikke forventet utbytte dekkes opp av stadig nye lån. Eidsivas framtid angår derfor oss alle.

Nå skal all virksomhet i Eidsiva gjennomgås internt, og konsernets tall skal sammenlignes med tallene fra lignende selskaper. Blikket rettes mot hva som er «naturlig» for selskapet.

Som ansvarlig virksomhet, håper jeg Eidsiva Vekst innser at det er klokere å satse på innovasjon av vann enn vind i Hedmark. Graden av innovasjon kan være svakere, men de økonomiske effektene vil være langt høyere.

Snefrid Reutz-Håkenstad, listekandidat MDG Trysil

Av Bengt Ringvold, Nord-Odal

Glåmdalen 25. juni 2015.

Du får bli me mæ hemmat en tur...

Han ville itte se døm nere ve, mæn det var ingen fare at han itte fekk se døm, langt over tretoppa vestover såg'n hvite proppeller som gikk rundt i vinna...

«Hå vil du i ville skoga», sa'a følk ofte da'n voks opp, om dessa tura hass, langt av ste. Han svara itte nåen gong på det, før å fæles i skoga var det sværeste han visste. Nåa kakuskiver, å litt kaffe i sækken, ja, da bar det av sted. Det henne han gikk heile dagen, åsså likten å følje høgdedraga. Det bar nesten støtt væstover, enten var'n fisst på dagen ve Tennungen, å da å traske der i frå, hæll i frå Svarttjenne lenger søi. Mæn oppover bar det, Sognkjølen, Sæterbærje, Murukølln hæll Sandsæterhøgda, ja, dette var hass verden.

Nåa gonger låg'n ute au, tell neste dag. Ja, da var livet vært og leva, ein fin sammarsæfta, da'n niss hadde vælte sæ ve ein lurvete granlegg, fekk'n se en æljekælv som gikk neann å åt, åsså fuglesangen da, nå fist på sammarn, den var så fin.

Han kom tell å tenkje på den månlise natta i mars før nåa år sea, da han utpå mårråssia i grålisningen hadde fått sett tiurleik på mira der han låg, det var ei hugal stønn i Sognkjøltrakter. Han hadde au hørt nåen hadde tala og sett fiskeørn og hubro i dessa skogstrakten, så detta var vildmarka hass.

Vinter å sammar, på beina hæll på ski, ja, uta å se ett eineste menneskje på heile dagen. Han hadde hørt om Nitto-Jussi på Finnskogen, den gamle vandringsman som hadde sagt nåe slik ein gong: «Detta är mina skogar, fast jag äger dom inte» – ja, han titte dette passe gøtt på han sjøl au.

Tia gikk, å så vart det slik som det næa gonger blir, han fløtte tur bigden, langt au, heilt bortpå Vestlandet, tell Sogn. Og der vart'n i gjønnom mange år. Han fekk onger, åså bæssfaronger, ja, slik gikk åra og tia hass.

Mæn så en æfta kom eine bæssfargutten og spekulerte på håssen det var der han kom i frå. Jo da, han fortærte litt, å meir å meir kom han høvv etter som han prate. Det var nesten som han hadde glømt mie, mæn nå var'n nesten tellbarsas.

Da sammarn kom det året, vart det bestemt at de to skulle ta sæ over fjellet tell hemmbygda. Da skull'n vise fram alle dessa fine stælla oppe i skoga. I tanken å i drømmom da den natta var'n både på Sæterbærje, å ve ein værme ve Steinsjøen en høstkvæll.

Mårån kom, å da bar det av ste me døm. Så huggalt det var å komma tellbarsas, se skillfølk og den fine bigda. Mæn så utpå kvæl fekk'n greie på nåe rart. Oppi «hass» skogstrakter, hadde det vørti annsles det siste åre. Skogen var full ta vindmøller. Ja, han hadde da hørt iti det før, mæn det var på skulen, ja, da sto det i ei bok om vindmøller, mæn det var i Holland. Det var der det, itte her tell skogs.

Han vart sint å skuffe, han å bæssfargutten som skulle så mie oppi høgdedraga der vest. Skillfølka prate om væger, bommer, advarselskellt, å anna greier som døm hadde sett oppi der. Det suste ta døm au, heilt neri låglein. Heile Sognkjølen og nordover sto døm, ja, enda lenger nord au. Ja, da vart det itte nåen tur på han å bæssfargutten tell skogs, mæn gutten drog oppover, han titte at detta var morosamt å se, å ville oppleva slike vindmøller før han drog over tell Sogn at.

Ja, slik er det nukk med de som vækser opp, døm ser annsles på det, han visste at bigda måtte følje «utviklingen i samfunnet», mæn likavæl...

Han ville itte se døm nere ve, mæn det var ingen fare at han itte fekk se døm, langt over tretoppa vestover såg'n hvite proppeller som gikk rundt i vinna...

Da'n kom hemmat ville'n førtælja gutten enda meir, om månelise netter, skiturer, æljen, solefallet i væst, åsså at det var så långt å fint, bære værdraget som suste i tretoppa, å detta å fint det var å sitte me riggen mot ein granlegg, dette levde videre i minnet.

Bigda hass hadde sikkert fått mie penger, mæn rikdommen hass hadde vørti borte, åsså han som skulle vise fram minnen i frå si oppvækst, mæn slik gikk det itte.

 Av Ivar Bae, redaksjonssjef Ringsaker Blad, 1. august 2015.

Min generasjon lærte tidlig at det er forskjell på folk. Vi vokste nemlig ikke opp med all verdens dataspill eller superhelter som underholdning.

Vi vokste opp med Donald Duck.

Hver søndag formiddag gikk jeg ærend for faren min. Jeg ble sendt til den nærmeste kiosken for å kjøpe gårsdagens Dagbladet og VG. (Dette var før det ble bygd flyplass i hjembyen min, og Osloavisene kom først fram dagen derpå.) Belønningen var at jeg samtidig fikk kjøpe Donald.

Så der satt jeg, hver søndag, og leste om onkel Skrue og hans pengebad, om hans evige kamp mot rivalen Rikerud, og om B-gjengen, som til stadighet forsøkte å frarøve Skrue hans rikdom. For ikke å snakke om Magica fra Tryll og hennes jakt på Skrues første 10-øring.

Kontrasten til Skrue var jo Donald sjøl, som stort sett mislyktes med alt han foretok seg.

Moralen var egentlig enkel og lettfattelig: Har du masse penger, så har du makt. Og har du både makt og penger, så kan du stort sett gjøre som du vil.

Men dette er slikt som bare skjer i en tegneserieverden, ikke sant?

Tja. Jo da. Sjølsagt er det det.

Men innimellom er det lett å la tankene fly, la eventyr og virkelighet blande seg litt. Eller kanskje det er virkeligheten sjøl som står for blandinga?

Etter denne lange, og sikkert ganske håpløse, innledningen skal jeg endelig komme inn på dagens tema.

Det sies at det blåser på toppene. Men det virker som om det regner litt, også. Da er det penger jeg tenker på.

Vi har lest side opp og side ned om gullavtalene og gullpensjonene til samfunnstoppene. Der har jo Stortinget sjøl gått foran i mange år. De har riktig nok moderert seg litt i det siste, noe ikke minst Carl I. Hagen fikk smake da han gikk til rettssak for å beholde sin gullpensjon – og tapte.

Nå er det avgangen til Eidsivasjef Ole Mørkved Rinnan som har vært tema lokalt.

Ikke bare får han en fet pensjon når han slutter i konsernet. I tillegg får han lønn i ett år, om lag 2,2 millioner kroner, for «å stå til disposisjon» for selskapet.

Men det stopper ikke der.

Rinnan har vært gift en gang før han ektet sin nåværende kone. Skulle han dø først, vil de to enkene få en etterlattepensjon på 870.000 kroner årlig, delt mellom dem etter ekteskapslovens bestemmelser. Dette i så fall blir en tilleggspensjon for dem som mottar den.

Men – og det er viktig – nå er det faktisk ikke verken Rinnan eller hans ektefelle jeg vil økse. Det er et helt annet spørsmål jeg ikke kommer unna:

– Hva i all verden foregår oppe i hodene på et styre og en styreleder som inngår slike avtaler? Og det i et selskap som flommer over av offentlige eiere og rødgrønne politikere i de styrende organene!

Til kollega HA sier fylkesrådsleder Per Gunnar Sveen, AP:

– Jeg har tillit til at styreleder har gjort sine vurderinger.

Smak litt på den setningen neste gang du får strømregninga i posten.

Til orientering så var det AP-politikeren Siri Austeng som var styreleder den gangen, og som inngikk avtalen med Rinnan.

Kamp mot Forskjells-Norge er et politisk slagord for hennes partifeller. Men det er åpenbart ikke alle forskjeller som skal bekjempes.

Folk er forskjellige. Det vet vi.

Og jammen er det forskjell på folk.

Oppland Arbeiderblad, 13. august 2015, ved Håvard Melbye, saksbehandler for vindkraft i Miljøvernforbundet (NMF)

I OA den 30. juli hadde direktør Thor Svegården i Eidsiva Vekst et «forsvar»  for Eidsivas innovasjon og vekst. Jeg kjenner mine faglige begrensninger når det gjelder økonomi. Men en trenger ikke å være professor i økonomi for å forstå at «kassa inn» helst bør være større enn «kassa ut»...

    Å ause når skuta er lekk, er kortsiktig. Å «øke farten» ved å vokse uten først å tette lekkasjen(e), virker lite fornuftig – og Eidsiva-skuta har sine åpenbare lekkasjer. Det er grundig belyst av Rolijordet m/fl.

Innovasjon er risikosport som er underlagt mange faktorer og eksterne hendelser som ikke er styrbare. Å feile er derfor greit. Men å lære av egne – og andres – feil og ta konsekvensen av det, ser ut til å være utenkelig. Å kopiere andre selskapers organisering med «innovasjon og nye forretningsområder» i eget selskap, har vist seg å være en dårlig løsning.

     Under veis går det ofte prestisje i sakene og kreativiteten blir brukt til å redde stumpene med «spesielle disposisjoner» slik tilfellet tydeligvis er i Eidsiva-konsernet.

     Troms kraft er et godt – eller rettere sagt – dårlig eksempel. Men de er ikke de eneste. Trønderenergi Invest – en «datter» av kraftselskapet Trønderenergi, har gått på en 100-millioners-smell på engasjement i 8 selskaper. To av dem har gått konkurs.

(Ref.: http://www.nrk.no/trondelag/kan-ha-gatt-pa-en-stor-millionsmell-1.12392897 ) Her har eierkommunene stilt krav om granskning. Det minner mye om Troms Kraft – og Eidsiva Energi.

Hvem eier hva i hvilke selskaper – og hvorfor? Svegården oppgir at Austri Vind eies av Eidsiva Vekst, Gudbrandsdal Energi AS (GE) og Statskog Vind AS (SV). Iflg. eiermeldinga 2014 er det opprettet to såkalte prosjektselskaper: Austri Raskiftet DA og Austri Kvitvola DA som oppgis å være heleid av Eidsiva Vannkraft AS. (hvorfor DA og ikke AS når de er eneste eier?) Hvor er Eidsiva Vekst i dette bildet? Er GE og SV ute av bildet ? – Og hvor er svenske OX2 ?

    Samarbeidsavtalen med Åmot og Trysil kommuner bl.a. om årlig kompensasjon på 10 mill. er inngått av Austri Raskiftet DA. Iflg Brønnøysundregistrene for Austri Raskiftet DA org. nr. 999 292 852, er GE og SV oppført som deleiere. Men mht roller er Eidsiva Vannkraft AS oppført som «deltaker». Det er også litt rart.  

    For Kjøberget vindkraftverk i Våler, er tidligere prosjektutvikler i Austri Vind, Håkon Rustad, plutselig blitt  prosjektutvikler i Eidsiva Vannkraft AS. 

Å spre engasjement på flere nye markedsområder, er etter vår oppfatning IKKE synonymt med innovasjon. Å basere seg på områder hvor en har kompetanse og som kan passe naturlig inn i selskapets kjernevirksomhet – slik  E-CO Energi har gjort, virker langt bedre. De kan vise til solid avkastning sjøl med en oppnådd gjennomsnittlig strømpris i fjor på bare 27,1 øre pr kWh.

     I motsetning til Eidsiva, har de konsentrert seg om sin kjernevirksomhet. Med dette som utgangspunkt, har de nylig meislet ut en ny strategi. Det bør også Eidsiva gjøre – jo før jo heller.

Eidsiva har «i det stille» blitt en regional aktør på områder som har klare berøringspunkter med både fylkeskommunenes og fylkesmannens samfunnsmessige oppgaver og ansvar. Men så lenge inntektene var solide og utbyttet som forventet, brydde ikke eierne seg. Det ga fritt leide til mange andre «aktverdige aktiviteter» og oppbygging av et konsern som gapte over altfor mye.

    Flere av selskapene utenom kjernevirksomheten ser ut til å virke mere som et alibi for samfunnsengasjement enn målrettet innovasjon på relevante forretningsområder. 

Vindkraft var i utgangspunktet et relevant forretningsområde for Eidsiva. Så å si «alle» – unntatt oss i NMF – trodde på bransjens lobbyister om «gratis vind», samt behovet for fornybar energi for å redusere utslipp og «redde verden».

    I april 2011 ble FEM-seminararet «Vindkraft – noe for skogsområdene ?» holdt i Kirkenær. Bl. a. svenske utbyggere og «fagfolk» var innledere. Men de glømte tydeligvis å fortelle at brukstida for vindkraftverk i skog i Sverige – spesielt i kupert terreng – var 30 – 40% lavere enn gjennomsnittet for norske vindkraft ved kysten.

Helt unaturlig med vindkraft i Innlandet. I Eiermelding – Eidsiva – 2014 uttaler daglig leder i Austri Vind, Ola Børke: «Vind er en hittil ikke utnyttet energiressurs i Innlandet, og vil inngå som en naturlig del av fremtidens energiproduksjon i regionen...»  Men vindkraft er den nest dyreste energiformen og har den korteste levetida. Det bør vel da være helt una­turlig at vindkraft skal inngå i fremtidens energiproduksjon så vel i Innlandet som i resten av vannkraftlandet Norge.

1,82 milliarder «blåste bort» i Statkraft i fjor. Det meldte E24 den 23. juli. Samtidig har de stoppet sine andre utbygginger og planer i Sverige. Men det stopper ikke med det: De har fått alvorlige og kostbare «overraskelser». På Mörttjärnsberget ble alvorlige feil oppdaget etter bare et halvt års drift. Nå er 14 av de 37 ca.1 år gamle Siemens-turbinene tatt ned for mulig reparasjon.

(Ref.: http://www.op.se/jamtland/bracke/det-kom-som-en-overraskning  )

    Samme problemene er også oppdaget på andre av Statkrafts vindkraftverk, så her står tapene i kø framover… Bør ikke det tas til etteretning og skremme litt?

Lokalavisa Trysil og Engerdal, 13. august, ved Snefrid Reutz-Håkenstad, styreleder La Raskiftet Leve.

Jf. Eidsivas eiermelding 2014 eies prosjektselskapene Austri Raskiftet (altså Austri Raskiftet DA) og Austri Kvitvola (Austri Kvitvola DA) 100 prosent av Eidsiva Vannkraft AS. Og et nytt begrep – prosjektselskap – er kommet inn i vokabularet. 1) Når skjedde dette eierskiftet? Rettere sagt: Når kjøpte Eidsiva Vannkraft opp 50 prosent av aksjene til Gudbrandsdal Energi AS (GE) og Statskog Vind AS i prosjektselskapene?

Viser til «Høringsinnspill, handlingsprogram for fylkesveger 2014-2017», datert 17. april 2013 og signert Ola Børke, daglig leder i Austri Raskiftet DA. Det informeres om at Austri Raskiftet DA er et selskap som arbeider med å utvikle prosjekter med tanke på å bygge og drifte et eventuelt vindkraftverk på Halvorsberget/Ulvsjøfjellet/Raskiftet i Trysil og Åmot kommuner, og forventes avklaring på konsesjonssøknaden i løpet av vinteren 2013/2014. Austri Raskiftet DA eies av Eidsiva Vannkraft AS (50 %), Gudbrandsdal Energi AS (25 %) og Statskog Vind AS (25 %).

På bakgrunn av eiermeldingen trekker jeg den slutningen at GE og Statskog Vind for lengst har trukket seg som deleiere av prosjektselskapene. Tilbake står Eidsiva Vannkraft AS. På sin plass å minne om hva M. Rinnan skrev i sitt leserinnlegg «Forvirret Rolijordet?» i Østlending 15. juli: «Det er dessverre slik at det nettopp er disse virksomhetsområdene (vannkraft og nett) som står for over 90 % av konsernets gjeld. Og det er svak inntjening fra nettopp disse to virksomhetsområdene som skaper konsernets kortsiktige utfordring med hensyn til kontantstrøm opp mot investeringsplanene.» Vannkraftselskapets inntjening er altså for svak med dagens lave strømpriser. Om utfordringene, svak inntjening på grunn av lave kraftpriser, er kortsiktige, får stå for M. Rinnans egen regning. Statkraft har i hvert fall nedjustert sine forventninger til framtidige kraftpriser etter at prisene på elektrisitet har falt med 19 prosent fra andre kvartal i fjor til andre kvartal i år.

Om Austri Vind kan eiermeldingen fortelle: « Austri Vind DA eies av selskapene Eidsiva vekst (50 %), Gudbrandsdal Energi og Statskog Vind. Selskapet arbeider med utvikling av vindkraftprosjekter i Innlandet. Ved å satse på vindkraft ønsker Austri Vind å utnytte naturressursene i regionen og skape verdier og nye arbeidsplasser som kommer Innlandet til gode. I tillegg til å utvikle egen prosjektportefølje, forestår Austri Vind administrasjon og prosjektutvikling på vegne av prosjektselskapene Austri Raskiftet og Austri Kvitvola.»

Spørsmål 2) Betyr det at Austri Raskiftet ikke lenger befinner seg i Austris prosjektportefølje – at Austri kun bistår eieren, Eidsiva Vannkraft AS, med administrasjon og prosjektutvikling? (Som igjen har delegert oppgavene til OX2?) 3) At Kjølberget er Austris eneste prosjekt i og med det ikke er opprettet et tilsvarende prosjektselskap?

Avslutningsvis. M. Rinnan skriver: «Austri eier lønnsomme vindprosjekter som med all sannsynlighet kan selges med fortjeneste hvis ikke selskapet selv bygger.» 4) Hvordan kan Austri selge Raskiftet-prosjektet som er 100 prosent eid av Eidsiva Vann AS?

Med andre ord: 5) Hvilket spill er det Eidsiva og Austri egentlig holder på med? Vi krever en skikkelig forklaring.

Glåmdalen 20.12.12.

FOR DYR STRØM: I Oppland Arbeiderblad 15. desember har Eidsiva en halv sides annonse med foto av håndballjenter fra Gjøvik og med overskriften: «Hvordan kan Dokkavassdraget være til nytte for håndballjentene på Gjøvik?»

I teksten under får vi vite at Eidsiva sponser «alt fra opera og litteratur til ski og breddehåndball ». Underforstått får vi vite at mye av vår velstand og opplevelser er basert på strømmen som produseres i våre vassdrag. Det er nok meningen på den måten med populære eksempler å rettferdiggjøre nedbygging av vassdrag og ødelagt natur. Det kan også tas som et forspill for å forsvare vindmøller som er på vei inn. Vårt bidrag til dette er når vi betaler strømregningen.

Forutsetningen for at strømleveringen skulle konkurranseutsettes kunne bare gjelde selve strømforbruket da leveringen er avhengig av linjer som netteieren på stedet har. Sentrale myndigheter har fastsatt visse rammer for beregningen av fastavgiften som netteierne kan kreve inn. Hovedleddene skal dekke kostnaden ved å føre frem linjer og vedlikeholdet av dem. Dernest kan nettleverandøren kreve en viss avgift av kilowattimeforbruket trolig ment til dekning av tap i linjer og transformatorer.

For brukerne oppleves det som at regningene for fastavgiften er høyere enn det som er rimelig. Spesielt er tillegget for kilowattimene fra netteieren irriterende. Forbruket for øvrig kan en jo heldigvis gjøre noe med ved å velge en leverandør som har en nøktern beregning av kilowattimeprisen. At regningene fra Eidsiva er meget for høye bevises av de store overskuddene som selskapet har. De tilbakefører noe til kommunene som er medeiere, men likevel er det enorme beløp som brukes til sponsing som er nevnt i omtalte annonse og ikke minst til opprettelsen av ulike datterselskap.

Overskuddet er en skjult skatt som i sin helhet burde vært tilbakeført til kommunene. Eidsiva Energi er ikke et hvilket som helst aksjeselskap som en kan velge om en vil delta i, vi er tvunget hvis vi vil ha strøm på veggen. Når vi betaler skatt forutsetter vi at det er de som vi har valgt som skal avgjøre hvordan midlene skal brukes og ikke andre aktører som benytter pengene etter forgodtbefinnende. På den måten opptrer Eidsiva som «en stat i staten».

I Hamar Arbeiderblad 18. desember kan vi lese at kontrollutvalget i Ringsaker kommune har satt i gang granskning av sponsorvirksomheten til Eidsiva på grunnlag av HA’s avsløring av et hyttekjøp på Hafjelltoppen til 12,3 millioner kroner. Det er ventet at rapporten vil bli lagt frem i mars neste år og den er ment fulgt opp med gransking om disponering av overskudd og roller/habilitet. Det er på høy tid.

Torstein Hervland

https://www.eidsivaenergi.no/Documents/Vannkraft/Informasjonsbrosjyrer/Brosjyre%20Nedre%20Otta%202012.pdf

Morselskapet Eidsiva Energi har i alt 8 datterselskap. 4 av disse døtrene (Vannkraft, Nett, Marked, Anlegg) genererer overskudd og tilfører mor milliarder i siste 10-årsperiode. Disse milliardene har dessverre ikke mor disponert klokt, mor har 4 dyre døtre (Vekst, Bioenergi, Bredbånd, Vind).

Fjernvarme ble en gang på midten av 2000-tallet et satsingsområde for Eidsiva. Her ble et forsiktig engasjement startet på Hedmarken, i 2005 ble engasjementet til Eidsiva Fjernvarme AS og fra 2007 kom nåværende selskapsform på plass med Eidsiva Bioenergi AS ledet av Ola Mørkved Rinnan.

Rinnan solgte inn en idé om en strukturell fordeling av type produksjonsanlegg rundt Mjøsa. På Hamar skulle det bygges et forbrenningsanlegg for avfall, på Gjøvik for returtrevirke og på Lillehammer et for rent biobrensel. I tillegg inngår noen mindre anlegg i begge fylker i selskapet.

Rinnan lyktes med sin plan. Trehørningen ved Hamar kom først i drift av de store anleggene, deretter Lillehammer og Gjøvik. Planen var tilsynelatende en genistrek, men den rammes av to faktorer: energiloven fastsetter at energiprisen på fjernvarme skal ligge under prisen på strøm. Vi skjønner alle hvor lite gunstig det er i dag. I tillegg ble de statlige subsidiene på biobrensel fra skogvirket avviklet. Dette medfører store innkjøpskostnader på brenselet i alle forbrenningsanleggene – unntatt Trehørningen som får betalt for å brenne avfall. Det lønnsomme anlegget havnet på Hamar, de ulønnsomme andre steder. For Gjøvik sitt vedkommende sto debatten skarpt om hvor anlegget skulle plasseres. Noen av oss ville legge det i Dalborgmarka slik at også avfall kunne brennes der, men det er egentlig en annen diskusjon. Det som er viktig i denne sammenhengen er hvor ulønnsom Eidsiva Bioenergi egentlig er og hvor kostbar oppbyggingen har vært for Eidsiva. Vi tar det punktvis:

A) Årsrapport 2014 viser at av driftsinntekten på 167 millioner står Trehørningen for 97 millioner, min beregning basert på noteopplysninger. Disse inntektene består av betaling for å brenne avfall, salg av fjernvarme, strøm og damp. De andre anleggene bidrar med kun 70 millioner på inntektssida. Driftskostnadene er på 156 millioner, så det blir positivt driftsresultat, men etter finanskostnader og skatt er overskuddet på kun kr 12.000. Årsresultat ender imidlertid på minus 5 millioner etter pensjonskostnader. Dette er ikke sprekt. Styret vektlegger i sin beretning at stadig flere kunder koples til energisentralene, men som vi ser så er det Trehørningen alt står og faller på i framtida.

GLT-Avfall (Gjøvik) betaler 700 kroner tonnet for levering av avfall på Trehørningen. Avtaleperioden går snart ut. Da skal pris reforhandles. Grunnet mange avfallsforbrenningsanlegg og et felles norsk-svensk marked så er for tiden markedspris på avfall mellom 250 og 400 kroner pr. tonn. Gitt et slikt prisnivå på neste 7-årsperiode med avfallsforbrenning vil Trehørningen miste halvparten av inntektene fra avfall (i dag 47 millioner). Med lav strømpris er heller ikke de anleggene som betaler for brenselet lønnsomme. Med ny markedspris på avfall vil 20–25 millioner falle bort hos Trehørningen. Summen av dette er ei datter som ikke er bærekraftig og som må ha midler fra mor for å betjene kapitalkostnadene i mange år framover.

B) Eidsiva Bioenergi AS, dattera, har allerede fått store beløp fra mor (Eidsiva Energi). Samlet driftsresultat for årene 2007–2014 er minus 79 millioner kroner. I samme periode er aksjekapitalen bygd opp til 1 milliard og 94 millioner. Det sier seg sjøl at et slikt beløp har ikke dattera skaffet sjøl, det er mor som har betalt. Mor har for eksempel betalt kr 483 millioner i konsernbidrag i perioden 2007–2014.

C) EB har også andre givere som inngår i regnskapet. I perioden 2011–2014 har Enova bevilget kr 134 millioner i støtte til fjernvarmeutbyggingen.

D) På den oppblåste inntektssida kan også nevnes at det i regnskapet er bokført goodwill for 57,6 millioner kroner. Denne immaterielle verdien stammer fra «et trinnvis oppkjøp i Hamar-regionen Fjernvarme tilbake til 2008» (note 2, 2014). Dette betyr ikke noe annet enn at Eidsiva betalte en overpris til dette selskapet og at man nå med alle årene med underskudd ikke kan nulle ut denne nærmest fiktive verdien. For mange i mine nabotrakter framstår det som en vits at EB har bokført «goodwill».

Hva er konklusjonen etter denne gjennomgangen? Har vi en vinnerbedrift eller krisemaksimerer jeg? Min oppfordring: sjekk tallene, gå i dybden og tilbakevis–eller ta konsekvensene av at dette er riktig og begynn arbeidet med å få Eidsiva på rett vei, tilbake til kjernevirksomheten. Strømkundene skal ikke betale for underskuddbedriftene i konsernet.

Finn Olav Rolijordet, kommunestyrerepresentant for Gjøvik, OA, 10. august 2015. 

Eidsiva: Eidsiva konsern skal 19.august ha et møte med eierne for å diskutere selskapets utbyttepolitikk.

Svein Roar Brunborg, HA, 6. august 2015.

Min interesse for saken har bakgrunn i min rolle ved utformingen av energiloven tidlig på 90-tallen. Loven skulle gi bedre økonomisk forvaltning av verdiene i vannkraften. Lønnsomheten skulle synliggjøres basert på regnskap etter aksjelovens prinsipper.

Konsernet Eidsivas formål er å sikre et langsiktig, godt og forutsigbart utbytte til eierne og å være en pådriver for vekst og utvikling i innlandet. Det er naturlig med uro når konsernledelsen mener at det i 2015 ikke bør deles ut utbytte og ønsker at lån fra eierne skal gis langsiktighet slik at det kan telle med som egenkapital ved kredittvurderinger. Jeg antar dette både skal gi konsernet grunnlag for nye investeringer og gjøre det mer robust for eksponering i kortsiktig markedsrisiko.

Ledelsens forslag begrunnes med lave strømpriser og at nye lønnsomme investeringer trenger kapital. Relevant begrunnelse? Eller har eierne unnlatt å organisere selskapets økonomi i tråd med selskapets formål? Eidsiva er et av de 10 største vannkraftkonsern i landet. Verdien av eldre vannkraftanlegg, med lave kostnader i forhold til dagens kraftpris, gjør at konsernet kan gis rollen som en pådriver for regional vekst. Men verdien av vannkraften kommer ikke tydelig fram i et konsernregnskap som integrerer mange underliggende selskaper.

Finansdepartementet derimot har sterkt fokus på vannkraftens egenverdi og pålegger den årlig grunnrenteskatt. Grunnrenten er avkastningen vannkraften gir i kraftmarkedet utover normale kapitalkostnader, og gir et godt bilde av vannkraftens verdiskaping. Kraftproduksjonens verdi fastsettes time for time på kraftbørsen. Fra denne inntekten trekkes det fra relevante kostnader og en friinntekt som skal sikre anstendig avkastning på bokførte verdier. Grunnrenten belastes med både selskapsskatt og grunnrenteskatt, men Eidsiva sitter tross alt igjen med 40 prosent.

Grunnrenten er ikke et finurlig, teoretisk begrep oppfunnet av Finansdepartementet, men representerer en pengestrøm som har vært innom konsernet og må ses adskilt fra finansiell «trading» på kraftbørsen. Grunnrenten etter skatt bør framgå av Eidsivas regnskap fordi det er denne som gir grunnlaget for vekst og utvikling i innlandet.

En forventet lav kraftpris vil gi Eidsiva lave overskudd og lav grunnrente de nærmeste fem årene. Årlig variasjon i produksjon og pris er normalt for vannkraft. Eidsiva ønsker å investere i nye prosjekter basert på grønne sertifikater. At Norge skal satse på fornybar energi er et politisk valg, men det er jo et tankekors at grønne sertifikater er en viktig årsak til Eidsivas forventninger om lave kraftpriser framover.

En strategi som skal gi en stabil og forutsigbar utbyttepolitikk må innrette seg både etter politikkens og naturens luner. En slik forvaltning kan oppnås om økonomien organiseres i tråd med tanken bak oljefondet. Årlige inntekt i form av grunnrente etter skatt kan samles i et fond som akkumuleres over tid og legge et grunnlag for økt avkastning over tid. Om grunnrenten de siste 10 årene var blitt satt i et slikt fond, ville Eidsivas eiere i dag hatt et fond på mellom 1,5 og to milliarder kroner, avhengig av avkastningen og hva som ble tatt ut av eierne. Om vi akkumulerer hele årsresultatet etter skatt kunne et slikt fond i dag vært på mellom fire og seks milliarder. Eierne kunne da fått et årlige utbytte på et par hundre millioner uavhengig av årlig strømpris.

Starten på et slikt fond i dag kan være å flytte lån, som eierne har gitt Eidsiva, over til andre finansieringskilder og frigjøre kapitalen slik at den danner basis i et nytt fond som fylles opp med årets grunnrente etter skatt. Kanskje vil fondet vokse lite de nærmeste årene, men det må styres mot et langsiktig mål. Om fem år kan nye kabler til utlandet bidra til at strømprisene legger seg på et nivå som er mye hyggeligere for Eidsivas eiere enn for konsernets strømkunder.

Eidsiva har en gjeldsgrad konsernet bør kunne leve med. En strammere styring av konsernet basert på et klarere skille mellom vannkraften og den øvrige virksomhet er neppe noen ulempe. Grønne sertifikater frister konsernet til nye investeringer, men det må forutsettes at prosjektene har en økonomi som gir et selvstendig grunnlag for finansiering i markedet. Nye vannkraftprosjekter vil dessuten bli delfinansiert gjennom utsatt grunnrenteskatt.

Konsernets svake evne til å gi eierne utbytte for 2015 er en konsekvens av en verdiforvaltning som ikke har klart å sikre forutsigbar stabilitet i utbyttepolitikken slik det forutsettes i konsernets formål. Eierne bør spørre seg selv om det gir god nok styring av vannkraftens verdi å blande den sammen med en rekke ulike næringsvirksomheter i ett konsern. Den grunnrenten som «hoper seg opp» i Eidsiva bør kanskje trekkes ut av konsernet og forvaltes langsiktig før det kanaliseres midler til ulike typer næringsformål regionalt.

Et kraftselskap må drives med full fokus på det de kan best - å produsere vannkraft med størst mulig grunnrente.

Finn Olav Rolijordet avslutter sitt innlegg «kraftløse Eidsiva», Østlendingen 15. juli, som følger: «Dette er blodig alvor skal konsernet overleve.» Jo visst, er Eidsivas finansielle utfordringer blodig alvor, men situasjonen er ikke mindre prekær for Våler kommune hvis politikerne har tilrådd konsesjon til Kjølberget av økonomiske hensyn. Jeg skal begrunne hvorfor.

Nytt skatteforslag truer skatteinntekter

Realiseres Kjølberget vindkraftverk vil det bety et sted mellom 900 000 og 1,2 millioner kroner årlig i eiendomsskatt. Ikke all verdens kroner, men dog et ekstra bidrag til å opprettholde kommunens velferdsgoder. For mange kommuner med anstrengte kommunebudsjett har nettopp muligheten til økte skatteinntekter vært en avgjørende faktor til å si ja til vindkraft, eller tilsvarende industrietableringer i verdifulle naturområder. Det reelle valget forsvinner hvis kommunene rett og slett ikke har råd til å si nei. Nå har Finansdepartementet varslet endringer i eiendomsbeskatningen på verk og bruk i form av et høringsnotat som ble publisert 18. juni med høringsfrist 18. september. Hvis lovforslaget får oppslutning i Stortinget, kan det i verste fall bety at vindkraftverk, kraftlinjer og andre industri-installasjoner fritas for eiendomsskatt. På landsbasis snakker vi om et skattekutt i størrelsesorden 1,2 milliarder kroner eller mer. For vindkraftkommuner, som ikke har lovbestemte skatteordninger utover eiendomsskatten, vil lovendringen selvsagt innebære økonomiske konsekvenser. Så også for Våler som blant annet vil miste skatteinntektene for Kjølberget.

Ingen vertskommuneavtale med Austri Vind

I motsetning til Trysil og Åmot kommuner, som har sikret seg økonomisk om eiendomsskatten skulle falle bort, står Våler kommune uten tilsvarende avtale. Dette syns jeg er svært leit i og med vi snakker om samme utbygger, og skulle forvente at vertskommunene blir behandlet med samme grad av likeverd og respekt, uavhengig om vindkraft er ønsket eller ikke. Under avslutningssekvensen for NVEs sluttbefaring for Kjølberget, mai 2014, stilte jeg derfor Ola Børke spørsmålet om hvorfor det var brukt så mye tid og krefter på å få en avtale i havn for Raskiftet, men ikke for Kjølberget. Jeg fikk til svar at en avtale var ikke utbyggers ansvarsområde. Ønsker kommunen en avtale, måtte de selv ta kontakt. Det er derfor jeg lurer på hvorfor Austri, sammen med Engerdal og Åmot kommuner, anmodet Trysil om å nedsette et forhandlingsutvalg som ble tatt til følge av formannskapet mai 2012? Burde ikke Trysil da få lov til å styre den «butikken» sjøl? Eller kan det henge sammen med at Trysil trengte noen økonomiske gulrøtter for å avgi positiv høringsuttalelse? Det trengte ikke Våler som jublet for vindkraftverket før konsesjonsprosessen var i gang. Uansett stod ikke saken oppført på sakslista for nevnte møte. Det finnes heller ingen skriftlig anmodning, noe jeg syns er merkelig, når det er to uavhengige kommuner og en utbygger som fremmer samme sak. Takknemlig for svar.

Tap av renteinntekter og redusert aksjeutbytte

Eidsiva Energi mangler egenkapital, og har begynt å rasle med sablene før det nært forestående eiermøtet. Skal konsernet klare å realisere sine planlagte investeringsprosjekter, som Raskiftet og Kjølberget vindkraftverk, må selskapet låne alt om det ikke iverksettes tiltak som eksempelvis redusere/fryse eiernes utbytte, eller konvertere ansvarlig lån til aksjekapital. Da forsvinner Vålers rente- og utbytteinntekter. Resultatet av å realisere Kjølberget kan altså bli: Tapt eiendomsskatt, bortfall av renter på ansvarlig lån, redusert eller fryst utbytte for å ødelegge Finnskogens flotteste villmarksområde – et sterkt varemerke med stort potensial for framtidig verdiskaping.  Er det bare jeg som syns at verden har falt av hengslene?     

Snefrid Reutz-Håkenstad, listekandidat MDG Trysil

Lokalavisa Trysil/Engerdal: 6. august 2015. Østlendingens nettavis 4. august.