Setermjelt. Registrert av BioFokus 2010 i Åmot.

Rådkvinne i Åmot kommune:

«Sammenlignet med de informasjons- og medvirkningsprosessene som ble gjennomført i forbindelse med Forsvarets etableringer i Åmot på 1990- tallet og begynnelsen av 2000- tallet (Rena Leir/ Rødsmoen øvingsområde og Regionfelt Østlandet), anses prosessene i forbindelse med konsekvensutredningen for Raskiftet vindkraftverk for mangelfulle. Tatt i betraktning at planområdet for vindkraftanlegget er på størrelse med planområdet for Rena Leir og Rødsmoen øvingsområde, og de virkningene det har for omgivelsene, stilles det spørsmål ved om de lovfestede kravene i plan- og bygningsloven til offentlighet, medvirkning og informasjon er oppfylt.»

I spenningsfeltet mellom

• Kunnskap & Hypoteser
• Sannhet & Tilslørt retorikk
• Forskning, Politikk & Kommersielle markedskrefter

lever vindkraft sitt eget liv - på kanten av hva som tillates på andre samfunnsområder. Derfor utfordrer vindkraftbransjen våre grunnleggende demokratiske og folkerettslige spilleregler som vi, og våre folkevalgte, bør ta på dypeste alvor…

Deltagende demokrati skaper en mer brukerorientert offentlig forvaltning

Selve kommunebegrepet er knyttet til en fellesskapstanke – lokalsamfunnet og dets innbyggere skal selv stå for løsning av fellesoppgaver, både med hensyn til hva det skal arbeides med, og hva innholdet i oppgavene skal være. Dette forutsetter innbyggernes deltakelse, og at innbyggerne selv må være med å ta ansvar for det kommunen utretter, hvordan den organiserer arbeidet og hvor store inntekter den skaffer seg.

Hvordan kan innbyggerne gi korreksjoner og stille spørsmål ved den politiske ledelses innsats mellom valgene?

Hvordan tilrettelegges arbeidsvilkårene for kommunepolitikerne slik at de har muligheter til å møte folk?

Gjennom valg stilles de politiske lederne til ansvar for sine handlinger de siste fire årene. I de senere års debatter har det blitt stilt spørsmål ved om dette systemet fungerer godt nok – om innbyggerne effektivt kan øve innflytelse i kommunene og fylkeskommunene. For demokrati handler også om å skape arenaer for deltakelse og meningsytring utenom valget, gjennom andre kanaler enn den de representativt folkevalgte organer representerer. Det må oppfattes som en selvstendig verdi, og som en grunnleggende del av demokratiet, at innbyggerne deltar i behandlingen av lokale og regionale politiske spørsmål også utenom valgkanalen. Deltakelse betyr at en er opptatt av hva fellesskapet beslutter, og hvordan det vil kunne virke inn både på fellesskapets og ens egne behov og interesser. Stadig flere norske kommuner og fylkeskommuner ser ut til å prøve ut mer direkte former for deltakelse. Dette kan være med å skape en mer brukerorientert offentlig forvaltning.

Lokaldemokratiet er nært knyttet til det lokale selvstyret.

Bare gjennom frihet fra staten kan innbyggerne lokalt, gjennom kommunen og fylkeskommunen, øve innflytelse over viktige beslutninger som gjelder akkurat deres lokalsamfunn.

En viktig forutsetning for at kommuneinstitusjonen skal fungere som organ for politiske prioriteringer, og løsning av fellesoppgaver i regi av innbyggerne, er at det eksisterer en autonomi i forhold til sentralmakten. Der hvor fellesskapet ikke kan bestemme over innhold og utforming av fellesskapsløsningene lokalt, vil også grunnlaget for å snakke om kommuner forsvinne. Derfor er selvstyre en forutsetning for kommunen som institusjon.

Kommunepolitikerne virker innenfor et avgrenset handlingsrom.

Både staten og det internasjonale samfunn legger rammebetingelser for det kommunale selvstyre, både gjennom reguleringer og økonomiske rammebetingelser. I tillegg ligger det en del lokale begrensninger i hvordan de lokalt folkevalgte kan påvirke viktige beslutninger. En dimensjon i dette bildet er forholdet mellom politikk og administrasjon. Lokalpolitikerne har over tid delegert mer av sin myndighet til kommuneadministrasjonen. Gjennom etablering av flere ulike selvstendige enheter i kommunen, for eksempel gjennom danning av selskaper, har det skjedd en fragmentering av den kommunale beslutningsstrukturen. Også etablering av flere interkommunale samarbeidsorganer bidrar til en løsere beslutningsstruktur. Dette kan oppfattes som at de folkevalgte ikke har et helhetsansvar for kommunal virksomhet, eller at det blir vanskeligere å ivareta dette helhetsansvaret selv om det formelt legges til rette for det.

Orkidéen nattfiol er registrert i Åmot.

Hva styrer konsesjonsprosessen for vindkraft i kommunene?

Hvilke roller har kommunen i prosessen?

Går politiske prosesser og markeringsbehov foran forskningsresultater – uansett hvor godt underbygget de måtte være?

Det siste spørsmålet har opptatt Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, som i sin kronikk «Uønsket kunnskap», på trykk i Morgenbladet 28. juni 2013, bekrefter dette. Her følger et lite utdrag:

Forskning vis a vis politikk:

Den kritiske oppgaven er brennbar og utsatt. Forskningens sentrale norm er å utfordre rådende syn uten sideblikk til hva som er bekvemt og populært. Slik støter den an mot sterke moralske oppfatninger og mektige interesser. Dette betyr selvsagt ikke at forskningen alltid har rett. Forskningsnormen består i at premisser, belegg og argumentasjon er alt, mens konklusjonen, standpunktet, kommer i annen rekke. Forskere kan ta feil, som forskningshistorien så grundig viser, men da er det belegget, premissene og argumentasjonen som må anfektes. For politikere er det motsatt; de er forpliktet overfor sine standpunkter, godt eller dårlig fundert. Dette må bli spenningsfylt.

Byråkratene, forvaltningen, befinner seg i en mellomposisjon. De skal være lojale mot politisk ledelse, men også gi råd og utrede ut fra faglig uavhengighet. Når tendensen er at departementene i større grad blir politiske sekretariater, blir også byråkratiet drevet mot politikkens normverk, med økt avstand til forskningens verden. Byråkratiet blir redskap for symbolske utspill, emosjonelle appeller og dagsaktuell brannslokking.

Problemet for forskningen er at den ikke er uavhengig. Byråkrater og politikere er forskningens herrer – sitter på pengesekken, har makt over forskningsvilkår, bevilgninger og omfang. Bevisst og ubevisst vil mye av forskningen tilpasse seg; skjele til oppdragsgiveres ønsker, til det politisk bekvemme og korrekte. På noen felter er dette uten følte omkostninger, fordi emner med sterk moralsk ladning – som menneskerettigheter, miljø, likestilling, fred og forsoning – sikkert tiltrekker seg forskere som i utgangspunktet har et normativt og politisk engasjement.

Hva skjer når faglig begrunnede synspunkter kolliderer med etablerte politiske syn? Kan vi tenke oss forskning som viser at vindkraft i Norge ikke bidrar til å løse klimaproblemet?

Det er hevdet at vindkraftparkene skaper store naturødeleggelser, krever mye anleggsenergi, holder kraftprisene nede, forbruket oppe, og bidrar til at land som mottar slik overskuddskraft, selger kvoter til utslipp andre steder. Lønnsomheten er i stor grad basert på et omfattende subsidiesystem med statlige midler. Det er lite i energidebatten som tyder på at en slik argumentasjon ville slå an uansett hvor godt belagt den måtte være. Her står miljøvennlig symbolikk og håndfaste pressgrupper som barrierer mot alternativ innsikt. «Grønne sertifikater» har nådd et politisk knekkpunkt som gjør at de vanskelig lar seg reversere, uansett hvordan de virker.

Boken viser hvordan ulike dilemmaer mellom lokaldemokrati og statlig styring kommer til uttrykk i forholdet mellom folkevalgte organer, offentlig forvaltning og politiske partier i stat, fylke og kommune – og hvordan de eventuelt løses.

Demokratiske spenninger

Kommunikasjonsrådgiver Trude Løw Hansen intervjuer Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning, en av redaktørene til boka «Det norske flernivådemokratiet».

 «Hvorfor skal vi stemme i lokalvalg og velge lokalpolitikere, hvis de ikke har mulighet til å prioritere annerledes enn det staten gjør?», spør Jo Saglie.

Demokratiet i Norge utspiller seg på statlig, regionalt og kommunalt nivå, og nivåene henger tett sammen. Det kan føre til spenninger mellom nasjonal styring og lokalpolitisk handlefrihet. Det norske systemet kjennetegnes av tett samarbeid mellom det nasjonale og det lokale. Hva rikspolitikerne gjør, påvirker det som skjer lokalt – og omvendt. «Rikspolitikerne må kunne vedta nasjonale politiske mål og forvente at kommunene følger opp. De er avhengige av kommunene for å få oppfylt demokratiske vedtak om for eksempel skole og barnehage», sier Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Samtidig, påpeker han, svekkes poenget med lokaldemokratiet hvis kommunene bare gjør det staten ønsker. «Hvorfor skal vi stemme i lokalvalg og velge lokalpolitikere, hvis de ikke har mulighet til å prioritere annerledes enn det staten gjør?» spør Saglie. Han har redigert boken «Det norske flernivådemokratiet» sammen med Marit Reitan ved NTNU og Eivind Smith ved Universitetet i Oslo. Boken presenterer kunnskap om forholdet mellom sentralt og lokalt nivå i det norske flernivådemokratiet, med bidrag fra både statsvitere og jurister.

Et presset lokaldemokrati

«Det er stor politisk enighet om at lokaldemokratiet er viktig – i hvert fall i prinsippet. Men i praksis stiller ikke kommunene sterkt juridisk når de vil fremme sine interesser eller skape handlingsrom for seg selv», påpeker Saglie. «Flere ganger er det blitt foreslått å grunnlovsfeste lokaldemokratiet, uten at det har blitt vedtatt.» Saglie sier årsaken er at noen rikspolitikere mener det kan innskrenke statens mulighet til å styre kommunene. Han legger til at det ikke nødvendigvis har stor betydning for innbyggerne i kommunene. «Det er ikke sikkert innbyggerne er opptatt av at beslutninger skal tas lokalt så lenge de har tilgang på tjenestene de har behov for. Samtidig ser vi at det kan bli protester hvis et lokalsamfunn føler seg overkjørt. Det gjelder ikke bare beslutninger som er kommunenes ansvar, men også statlige beslutninger som berører kommunen og innbyggerne, som blant annet nedleggelse av sykehus», sier Saglie. «Lokalpolitikerne kan imidlertid påvirke slike saker, for eksempel ved å ta opp saken i sine partier.»

Politiske saksfelt spiller inn

Forholdet mellom stat og kommune varierer mellom ulike saksfelt. Boken tar særlig for seg to slike felter: eldreomsorg og naturvern. «I eldreomsorgen er stort sett staten og kommunene enige om politiske mål. Blir det konflikter, handler det om hvem som har skylden når målene ikke nås. Naturvern, derimot, er et politikkområde med mye spenninger mellom lokalt og sentralt nivå. Vern kan gå ut over lokalsamfunnets næringsinteresser, samtidig som kulturelle motsetninger mellom lokale naturbrukere og nasjonale vernemyndigheter kan ha betydning», sier Saglie. «Et høyere konfliktnivå kan gi sterkere behov for statlig styring av kommunene.  Naturvernet er da også et saksfelt der den statlige styringen er sterkere enn i eldreomsorgen», sier forskeren.

Kilde: Forskning.no, 11. juni 2012.

Referanse:

Saglie, Reitan og Smith (red.): Det norske flernivådemokratiet. Oslo: Abstrakt. (2012)