Forfattet av: Øystein Nystad, Jean Jaminon og Ove Jakobsen.

Begrepet bærekraftig (på engelsk: sustainable) kommer fra det latinske ordet sustenere, som betyr å støtte opp under eller opprettholde. Begrepet bærekraft ble først brukt i økologisk sammenheng, som en måte å økonomisere eller forvalte naturressurser på. Begrepet ble brukt i tysk forstvitenskap i det attende århundre, når man skulle forvalte skogen i et langsiktig perspektiv. Eksempelvis skulle ikke skogbrukeren ta ut mer tømmer enn det som tilsvarer etterveksten, dermed sikret man at skogen kunne gi samme utbytte i all fremtid.

Et annet eksempel er måten jorda skulle holdes i hevd på. Den ene generasjonen skulle ikke gi fra seg jorda i dårligere stand enn den samme generasjonen mottok den i. Det betyr at den totale bruken av jordeiendommen må være i økologisk balanse. Ut fra dette kan vi registrere at det ble lagt et forvalteransvar inn i bærekraftig utvikling. Det vil si at bærekraftig utvikling forutsetter at vi:

• sikrer biologisk mangfold

• tar vare på og bevarer livsunderstøttende systemer

• ikke bruker mer enn tilveksten i fornybare ressurser

• ikke bruker ikke-fornybare ressurser på en måte som kommer i konflikt med de første tre kravene

Tolker vi bærekraft ut fra dette, er det ikke mulig å bytte ut en innsatsfaktor med en annen, faktorene må hver for seg være på plass.

Generelt kan vi si at bærekraftsbegrepet bygger på en «føre var»-holdning. Når vi ikke er klar over naturens tålegrenser over tid, er vi nødt til å ta hensyn til dette ved alltid å være på «den sikre side». Dette betyr at man legger inn sikkerhetsmarginer for vitenskapelig usikkerhet som skal sørge for at vi leverer naturen tilbake i minst like god stand som vi overtok den fra forrige generasjon – og at vi kan levere den videre til kommende generasjoner uten å ha forbrukt den.

En annen innfallsvinkel til bærekraftig utvikling kan være «sløsing». Fra privat husholdning er vi opplært til at vi ikke skal sløse med penger eller ressurser. Dette kan vi overføre til økonomi, kultur og natur – også her vil sløsing være lite hensiktsmessig. Og vi kan fastslå at vi ikke bør sløse med ressurser slik at det går ut over mennesker i andre deler av verden eller kommende generasjoner. Bærekraftig bruk er i denne sammenheng avgrenset til en fysisk ressursutnyttelse.

Rapporten til Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Vår felles fremtid (1987), markerte et veiskille, hvor betydningen av begrepet bærekraftig utvikling fikk et videre innhold. «Vår felles framtid» knytter miljøproblemer til økonomisk vekst og utvikling. Det var de negative følgene av økonomisk vekst i vesten etter andre verdenskrig som satte behovet for en bærekraftig utvikling på dagsordenen. Miljøet var i ferd med å bli ødelagt av utviklingen, dette samtidig som mange nasjoner levde langt under fattigdomsgrensen. Rapporten kan sees på som et forsøk på å definere et etisk fundament for bærekraftig utvikling. Blant annet slår den fast at de tradisjonelle formene for nasjonal selvråderett stadig oftere kommer i konflikt med det faktum at nasjonene er økonomisk og økologisk avhengige av hverandre. Mer enn noe gjelder dette felles økosystemer og «de globale fellesgoder», de delene av planeten som faller utenfor nasjonal jurisdiksjon. Dette forsterkes ytterligere når rapporten eksplisitt sier at en bærekraftig utvikling er:

• utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov

• det å dekke behov, spesielt grunnbehovene til verdens fattige, som bør gis første prioritet

• ideen om begrensningene som dagens teknologi og sosiale organisering legger på miljøets muligheter og framtidens behov ( Vår felles framtid 1987:18)

Som vi ser, trekker «Vår felles framtid» både inn økonomi, kultur og natur, og det poengteres gjentatte ganger at de enkelte elementene ikke kan sees isolert fra hverandre. Dette bygger en aksept av dypøkologiens grunnleggende idé om at delene og helheten i naturen har en iboende verdi som må respekteres. Dette innebærer videre at vi er forpliktet til å bidra til at de ikke forringes, verken hver for seg eller i sammenheng.

Definisjonen av bærekraftig utvikling handler ikke bare om natur, den trekker i tillegg inn rettferdighetsspørsmål med hensyn til fordeling av ressurser, regionalt og globalt. Fattigdom er ikke bare et problem i seg selv, det bidrar også til at presset på miljøet øker. Fordelingsproblematikken forsterkes av at befolkningsveksten i land med fattigdom er større enn den er i de rike industrilandene. I land med fattigdom ser man ofte på barn som en forsikring, barna blir sett på som en ekstra inntektskilde og kan på den måten sikre alderdommen til foreldrene.

Hvordan begrenser våre handlinger i dag mulighetene og handlingsfriheten i fremtiden? Det er her spørsmålene om blant annet rettferdig fordeling mellom generasjoner kommer inn: Har vår generasjon forpliktelser overfor fremtidige generasjoner? Hvordan og hvem skal avgjøre om vi oppfyller disse forpliktelsene? Her bør vi ta et oppgjør med dem som vil utsette problemene til de neste generasjoner. Ressursene bør forvaltes slik at de tjener både nålevende og fremtidige generasjoner. For med hvilken rett kan vi forsyne oss av kaken som skal fordeles over flere generasjoner? Vi bør stille spørsmålet om vi kan opphøye oss til en klasse som er over alle andre klasser, som gir oss rettigheter som ingen andre har – eller vil komme til å få.

I «Vår felles framtid» legges det også vekt på at kulturell eller sosial bærekraft skal være basert på respekten for individet, en respekt som ofte blir eksemplifisert gjennom FNs menneskerettigheter. Et bærekraftig samfunn må være basert på frihet, rettferdighet og velferd. I rapporten blir viktigheten av å ha politiske og sosiale systemer som sikrer borgerne medbestemmelse, understreket i flere sammenhenger. Alle disse utfordringene blir knyttet sammen i definisjonen av bærekraftig utvikling.

Artikkelen er forkortet.