Stillheten efterpå – Rolf Jacobsen

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
-
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

Kåltistel registrert i Åmot. Foto: BioFokus 2010.

Hvor blir det av stillheten i Åmot kommune?

Debattinnlegg av Tore Hauge, Rena

Du skulle ha levd for 100-200 år siden, sier mange til meg. Kanskje de har rett, men jeg tror faktisk at en liten studie av vår alles grom-gutt Askeladden, kan gi oss en nøkkel til forståelse av noe av det som er i ferd med å skje med vårt syn på tilværelsen, mennesket og naturen.

            Askeladden så verdien av det «unyttige». Han tok med seg alt fra døde skjærer til utgåtte skosåler. Komplette unyttige ting som likevel skulle vise seg å få en betydningsfull anvendelse til slutt. Om ikke det var nok, så fordrev han tiden med å rote i asken. Det også en komplett unyttig virksomhet, noe hans to effektive brødre ikke unnlater å minne han om.

            ER det ikke her eventyrene rører ved essensen til menneskelivet! Det handler først og fremst om å være til, være skapt til å leve og IKKE at vår egenverdi må være knyttet til hva vi gjør, eller hva vi presterer og produserer. Innerst inne tror jeg nok de fleste av oss fornemmer at Askeladden rører ved sannheten og essensen i menneskelivet, noe vi er i ferd med å miste.

            «Ville blomster og landskap har en feil, de er gratis…» Stillheten er også gratis for den er der hele tiden… bakenfor… bortenfor alle våre støykilder. Stillheten er et valg, men Åmot kommune er i ferd med å velge den bort. HVA skal vi med stillheten for den passer ikke inn i vår kultur. Den er ikke effektiv, og den er ikke produktiv og lønnsom. Nei, hva skal vi med stillheten! Den har blitt for plagsom for oss! Den får oss bare til å tenke, til å erkjenne og føle.

            I Åmot nå så er det snart umulig å finne sånne områder som du kan «høre» stillheten. Raskiftet er en del av et større sammenhengende noenlunde uberørt naturområde, som du til en viss grad kan oppleve stillheten og roen. Der planlegges det nå å bygge innlandets største vindmøllepark! Støyen fra alle vindturbinene vil fjerne stillheten og mennesker, og alle som lever der, vil miste denne viktige essensen i livet. Er noen få subsidierte millioner kroner viktigere enn det å TA VARE PÅ stillheten i noe av det mest uberørte og stille vi har igjen her i Åmot?

            Husk at stillheten er en kilde og et valg, og vi vil fortsatt være mennesker på jorden med dype behov for sinnsro, for STILLHETEN. Det er nå naturen blør, det er nå de store skogene er i fare, og det er nå vi opplever en sterkt truet fauna. Er det ikke nå vi trenger… tidløse verdier? Er det ikke nå vi har behov for å være Askeladden!!!

På trykk i Lokalavisa Sør-Østerdal torsdag 15. august 2013.

Det er en brutal overgang fra å kunne søke naturens stillhet, til å bli påtvunget kontinuerlig støy.

Et tranepar vekket meg ved femtiden. De hadde slått seg ned i myrkanten mot Vindflotjernet i en passe avstand til å kunne bli betraktet fra teltet mitt. De er staselige disse fuglene, med sin høyreiste og elegante gange. De var nok blant dem som deltok i dansen seint i går kveld. Den hadde foregått et stykke inne på myra på andre siden av vannet. Jeg kunne ikke se dem, men høre dem, det kunne jeg.

Da jeg kom i går, hadde jeg ryddet plass til teltet på tørr bakke under ei si gran. Fra teltåpningen kunne jeg skimte Store Vindflotjern mellom trestammene, der et kvinandepar var på svømmetur. Kort etter at teltet var reist, blåste det opp fra sørøst. Den kom i kast, og lyden fra fjerne graner varslet når vinden ville slå inn på teltduken. Vi kaller det «suset» den lyden som vinden lager på sin veg gjennom skogen. Det er et lydmalende ord dette «su-ss-et», og denne kvelden var det få andre lyder som nådde fram. Men tranenes trompeter gjorde det. Nå har vinden løyet, og jeg blir var lyden av vann som har funnet vegen fra myra lenger oppe og ned til tjernet. Orrhanen er i gang med sitt frieri litt sør på Vindflomyra, og en annen leik går på en av de små myrene nord for Vindflohøgda. Englands nasjonalfugl, rødstrupen, er i gang med sin sprudlende sang tett ved. Litt lenger unna synger måltrosten. Det er jo alle disse lydene som lokker meg til dette området, en natt på våren ved Vindflomyra. Det er en stillhet du opplever ved at naturen taler.

I Stortingsmelding nr. 39, Friluftsliv - En vei til høyere livskvalitet – heter det: «Folk vil gjerne ha fred og ro når de driver friluftsliv. Det er grunn til å tro at verdien av ro og stillhet øker betydelig i det moderne samfunnet, der hverdagen for mange er sterkt preget av støy, stress og mas.» Regjeringen vil:

• Legge vesentlig vekt på å verne om muligheten til å oppleve stillhet, fred og ro
• Sikre at den verdien ulike områder har for friluftsliv ikke reduseres av støy og terrengslitasje av motorkjøretøy, luftfartøy og motorfartøy

I «Friluftslivets år» 1993 ble det gjennomført en stor spørreundersøkelse om folks friluftsvaner, og om hvilke verdier de opplevde i naturen. Det ble spurt om hvilke grunner folk hadde for å gå på tur, og hva de mente var viktigst. Det å «komme ut i frisk natur, vekk fra støy og forurensning» og å «oppleve naturens stillhet og fred», var svaret som nærmest 90 prosent av de spurte ga for grunnene til sitt friluftsliv.

Elisabeth Løvlie omtaler i sin bok «Stillhet og støy, tanker om tid, angst og kjærlighet» begrepet «levende stillhet» som avdekker en lyd som hører naturen til. Hva hører vi når det blir stille? Hvor finner vi denne levende stillheten, og hvilken betydning kan den ha for oss? Stillhet og lyd er ikke motsetninger, men stillheten kan avdekke svake lyder og forsterke dem. Lyd kan akkompagnere stillheten, og naturens lyder kan skape stillhet.

Bernie Krause, en amerikansk forfatter og musiker, som i mange år har spesialisert seg på opptak fra naturens lyder, forteller at han i 1970 brukte 20 minutter på opptak av 15 minutter med uforstyrret lyd fra naturen, mens han året 1995 brukte 200 timer på de samme 15 minuttene. Menneskenes mekaniske lyder nådde han alle plasser.

Skogsarbeideren Hans Børli har satt ord på stillheten gjennom sine dikt. Han som fulgte utviklingen fra bogesaga til tømmersvansen til motorsaga. Skogens levende stillhet, skapt av smålåten lyd… En fugl flytter seg på ei grein, et ekorn, en fjern barnestemme nede fra grenda. En stillhet så levende, lyttende stor at himmelen hører tankene dine…

Verdens Helse Organisasjon (WHO) har lenge advart mot støy som kan medføre store helseplager. Støy tar plassen for det du i øyeblikket er opptatt av. Elisabeth Løvlie formulerer det slik: «Den (støyen) legger beslag på min oppmerksomhet og hindrer meg fra å gi meg hen til det som er foran meg; om det er samtalen, tanken, dagdrømmen, søvnen, boken eller noe annet. Støy legger seg derfor mellom meg og livet mitt i den forstand at det flytter min konsentrasjon bort fra min tilværelse her og nå og mot noe annet.»

Vi har en lov om motorisert ferdsel i utmark. Formålet med loven er å verne om naturmiljøet og sikre friluftsliv og rekreasjonsverdier.

Vi skal om ikke lenge velge nye representanter til Stortinget vårt, og det er også et valg av verdier. Stillhet er en slik verdi. Noen politiske partier har signalisert at de vil lempe på bestemmelsene om bruk av motorisert ferdsel i utmark og vassdrag. De får ikke min stemme.

Jeg pakker og starter hjemturen. Det er enda tidlig, og orrhanene har ennå ikke gitt seg. Da jeg kommer ut av skogen og opp på den første myra, kan jeg kjenne at det har kravene på i løpet av natta. Men selv noen minusgrader og flekker med snø vil ikke kunne hindre våren å komme.

 PS: Min sambygding, Nils Faarlund, laget en rapport for Statens forurensningstilsyn i 1992 med tittelen: Støy og stillhet i friluftsliv. Den kan jeg anbefale å lese.

Å få lov til å være i dialog med naturen gjennom sansene handler om livskvalitet...

Når forholdet mellom mennesket og naturen forandrer seg, skyldes ikke dette at naturen forandrer seg. Vi forandrer oss, og det blir vanskeligere for oss å komme på talefot med naturen. Men hvorledes taler nå egentlig naturen til oss? Naturen kommuniserer med oss gjennom det mottagersystem vi er utstyrt med, det sinnrike og geniale mottagersystem som kalles sansene våre. Og kanskje oppdager vi at sansene er koplet til følelsene, og at ord ikke er nødvendige. Ord er et menneskeskapt redskap for blant annet å formidle sansenes opplevelse av naturen. Vi har alle opplevet at ord representerer en begrensning. Når vi skal formidle en naturopplevelse som har vært viktig for oss — en soloppgang, en solnedgang, nordlys eller måneskinn, fuglekvitter, blomsterduft — til mennesker som står oss nær, merker vi hvorledes ordene ikke makter å representere opplevelsene, uansett superlativer og begeistring i stemmen. Men når to mennesker har den samme naturopplevelsen, blir ord overflødige: Følelsene og sanseapparatet til to mennesker vibrerer i takt, opplevelsene blir forsterket fordi de deles direkte med noen. Det jeg forsøker å formidle, er at ord bare unntaksvis henvender seg til følelsene, normalt går ordene til et intellektuelt sorteringsrom for tolkning og lagring. Hvis ordene presenteres i form av lyrikk eller ledsages av musikk, vil kombinasjonen finne vei til følelsenes mottagersystem. Det alvorligste miljøproblem i vår moderne materielle verden er at kommunikasjonen med naturen vanskeliggjøres, sansene er mindre aktive, følelsene engasjeres sjeldnere, den naturlige dialogen svekkes. De fleste av oss har syn og hørsel og luktesans, men det utrolige mangfold av signaler og opplevelser som naturen rundt oss tilbyr sanseapparatet, rekker ikke frem til moderne mennesker.

Dialogen med naturen er krevende fordi naturen ikke bare formidler skjønnhetsinntrykk som omdannes til opplevelser og livskvalitet i mottakerapparatet. Naturen formidler også et budskap, hvor ord erstattes av bilder, hvor komma og utropstegn er lukt og lyd, hvor uttrykksformene hele tiden varierer. «Se meg,» roper naturen, «ta vare på meg, ikke overse hva jeg betyr for dere, husk jeg gir dere livet.» Vi taler om biologisk mangfold og økologi, om botanikk og landskapsestetikk, men med hvert ord og begrep verdsliggjøring vi det guddommelige, fornedrer vi det ubeskrivelige og forminsker det gigantiske. Naturen taler til oss på alle bølgelengder og med alle formidlingsspråk nettopp fordi naturen er rundt oss, i oss og over oss.

Naturopplevelse er et alternativ til materiell behovstilfredsstillelse, og derfor er friluftslivet samtidig grobunn for et verdigrunnlag som har alle de elementer i seg som gir håp om en annerledes fremtid. Livskvalitet og samfunnskvalitet må være utviklingsmål, og intet utviklingsmål kan forsvares uten at forholdet menneske — natur er harmonisk og vårt biologiske livsgrunnlag beskyttes og forsvares.

Kilde: «Det verdifulle. Spørsmål og ideer» utgitt av Verdikommisjonen, Oslo, 1999, s. 66—71.

Miljødirektoratet skal oppdatere status for kart og statestikk i løpet av 2013. Det kommer ikke til å bli hyggelige tall! Skal Raskiftet bidra med ytterligere bortfall av 7,58 km2 INON-områder?

At ein statsråd tillet seg å føra masterekkja mellom Fardal og Ørskog tvers gjennom eit naturreservat, fortel mykje om statusen til det klassiske naturvernet.

Av Knut Langeland

Sørdalen naturreservat i Bremanger er ikkje stort eller påakta eller omfatta av mykje nasjonal prestisje. Helst har det vel levd nokså anonymt og for seg sjølv etter at det vart oppretta ved kongeleg resolusjon 17. desember 1999. Like til olje- og energiminister Ola Borten Moe frå Senterpartiet bestemte at mastene mellom Fardal og Ørskog heller kunne gå gjennom Sørdalen enn over eigedomane til partifellene i nabodalføret Førdedalen.

Det siste er ikkje noko stort poeng i denne samanheng. Poenget i denne samanhengen er at Sørdalen med statsrådens suverene avgjerd oppnådde å få stor symbolverdi. Ikkje som naturreservat, men som salderingspost. Naturreservat er den sterkaste verneforma vi har, men når det kjem til stykket, er vernet tilsynelatande ikkje sterkare enn at det let seg omgjera og undergrava av ein statsråd eller to. Det fortel kor skjørt vernet i realiteten er i møte med makta.

Vi skryt av at vi har så mykje urørt natur her i landet, at vi har så mykje å ta av. At det gjer ikkje noko om litt går tapt hist og pist. Kan hende er nettopp denne førestellinga det største trugsmålet mot den urørte og inngrepsfrie naturen, for sanninga er ei anna enn det som synest å vera den gjengse oppfatninga. For hundre år sidan var om lag halvparten av arealet i Noreg villmarksprega (fem kilometer eller meir i luftline til nærmaste tyngre tekniske inngrep). I 2008 var dette redusert til i underkant av tolv prosent, og kvar einaste dag forsyner vi oss av små og større bitar av det vi har att.

Før gjekk vi i lange tog for våre elvar og vassdrag og dalføre. Batt oss i lenkjer og budde i telt i vekevis for den urørte naturen. Det var ein kamp som vart kjempa med midlar som gjerne var i strid med lova, men så edelt var føremålet, at elles rettskafne borgarar syntest det var verdt offeret.

I Hardanger har ei handfull aksjonistar halde liv i denne tradisjonen med sivil ulydnad i samband med kampen mot mastene, men over tid har dei også trøytna og blitt nedkjempa. Jamt over har det klassiske naturvernet vore på vikande front. Politikarane er bondefanga av klimasaka og omfamnar på populistisk vis alt som smakar av klimatiltak og alt som kan tolkast som fornybart, nær sagt uansett kor lite det monnar. Parti og politikarar som tradisjonelt har likt å bli kopla til naturvern, er ikkje lenger like ivrige talspersonar for det som brukte å vera ei kampsak. Når klimaet står på spel, får naturen heller blø, og slik blir utbyggingssaker presenterte som gladsaker heller enn som vonbrot.

Det er ei utsøkt glede og eit fantastisk privilegium å kunna nyta naturen, slik som vi enno kan i store delar av landet vårt. Å oppsøkja freden og einsemda langt frå folk og langt frå menneskelege inngrep, er ein verdi som vi med ein klisje kan seia «ikkje let seg måla i pengar». Men kanskje var det nettopp det vi skulle. Kanskje skulle vi sett ein prislapp på dei urørte dalføra, på dei glitrande vassdraga, på dei bortgøymde botnane og dei kvitkledde toppane, slik at vi hadde ein idé om kor dyrebare dei er, dei perlene vi så lettvint i dag legg under asfalt eller kler med master og møller.

Slik det er i dag, er den urørte naturen verdilaus. Naturen har ingen verdi før han blir sett i arbeid. Til dømes til å produsera eller transportera energi. Det burde vera ein provokasjon mot alle som med ujamne mellomrom opplever korleis dei kan henta krefter og inspirasjon i naturen, og det burde sjølvsagt vera ein viktig premiss for dei som er sette til å forvalta naturrikdomane våre.

Vi treng ikkje meir elektrisk straum i landet vårt, med mindre ein blindt underkastar seg Ola Borten Moe si oppmoding om å auka det private forbruket. Ikkje desto mindre er det gitt konsesjon for utbygging av til saman 1842 småkraft- og mini/mikrokraftverk her i landet. I tillegg ligg det inne søknader for ytterlegare 680 kraftverk. Samla sett representerer dette store naturinngrep og eit skadeverk på naturmangfaldet som vi ikkje har oversyn over. Direktoratet for Naturforvaltning (DN) påpeikar at jamvel om fornybar energi i stor grad er klimavenleg, er det ingen garanti for at han kan reknast som miljøvenleg og berekraftig.

Slik sett er det sørgjeleg, det som har skjedd med det klassiske naturvernet. Knapt nokon bryr seg lenger. Det er makta som rår, og dei som er sette til å kontrollera makta, opplever at dei ikkje blir teke omsyn til. Både DN og Riksantikvaren har nokså ope gitt uttrykk for denne maktesløysa. Det er i seg sjølv urovekkjande, for naturen vår er eit felleseige og ein ressurs som treng og fortener prinsippfast forsvar, ikkje vinglete likesæle.

På trykk i Bergens Tidende, 4. april 2013.