Båtforeningens eksempel på visualisering. Foto tatt i august. Illustrasjon som viser hvordan vindturbiner vil framstå i landskapet sett fra østsiden av sjøen ca. 2,5 km nord for sjøenden. Vindturbinene er ikke nøyaktig målsatt, men plassert i henhold til framlagt plan, og forsøkt dimensjonert etter høyden på dagens vindmålemast. Det er verdt å merke seg at antallet vindmøller blir mer enn fordoblet i forhold til de som er vist på illustrasjonen. Er det dette landskapet vi skal "nyte" i framtida? Et "attraktivt" landskap som skal tiltrekke seg nye tilflyttere og gjester? At politikere og grendeutvalg er villig til å selge landskapet, er helt absurd!
«For å lese og oppleve et landskap må vi la blikket lande i et punkt – det såkalte fluktpunktet – som lar hjernen vår avlese avstand og tegne perspektiv; det vil si orientere seg i rommet. I åpne landskap blir det ofte et fjernt punkt som toppen av et fjell, en bukt eller lund i det fjerne.
En vindturbin med snurrende rotorblader tiltrekker seg alltid blikket vårt, og hindrer oss i å etablere dette fluktpunktet. Vi kan med andre ord ikke avlese landskapets visuelle verdier. Landskapet mister derved sin verdi som landskap. Dette er en biologisk funksjon i hjernen vår. Vi kan gjøre eksperimentet med å se ut over et landskap og aldri la øyet fiksere, eller hvile, i et bestemt punkt. Svært raskt innfinner det seg betydelig stress som tvinger oss til å skjerme oss fra synsbildet.
Den vindkraftutbyggingen som er i gang, er inntrenger i det norske landskapsbildet, som i omfang og påvirkning av naturverdier kan sammenlignes med 1900-tallets nedbygging av elver og fossefall. Vindturbiner har en avgjørende innvirkning på landskapet, og møter nesten uten unntak lokal motstand. Den uro og angst som vindkraften gir mange mennesker, og den langsiktede påvirkning av helse og livskvalitet, må tas alvorlig.»
Lars Jonsson, kunstmaler/billedkunstner
Jan Troell, filmskaper av blant annet «Utvandrerne» og «Innvandrerne»