Vindturbiner er blant de mest ruvende installasjonene som blir plassert ut i norsk natur, og kan føre til omfattende endringer i landskapets karakter. Det er få tekniske inngrep som er mer synlig på lang avstand, enn vindturbinar. Under optimale værforhold er det ikke vanskelig å se turbiner på over 30 kilometers avstand.

Av Hans Anton Grønskag

Vi eier ikke landskapet, men landskapet vi fødes inn i, bærer oss oppe den tida vi får være her. Bærer oss gjennom livet, og former oss til de vi er.

Over landskapets former trenger morgensola frem, trenger disen til side slik at vi kan nikke gjenkjennende til hver stein, hvert tjern, hvert fjell. Dette er mitt hjem! Det er her jeg får min livgivende næring til å være menneske. Og i ettertanke sitter vi og følger de siste blaff av lys, før skyggene blir lange, og svøper skogen inn i eventyr som hører natta til, som hører drømmen til.

Og vi kjenner at dette må vi forvalte, og forvalte rett. For uten alt dette var ikke vi de menneskene vi er. Uten alt dette hadde ikke vi hatt et sted vi kunne kalle hjem. Her speider ørna over sitt rike, fra de innerste fiskevann til de ytterste skjær i havet. Her flyger hubroen lydløst over lyngen, sky og magisk i all sin tid. Her spretter ørret, tasser bjørn og jerv. Hjort reiser sin grasiøse hals, speidende i den sene sommernatta.

Vi lever i dette. Vi eier det ikke! Ingen kan være grunneiere til dette! Dette er en del av oss, som hender og føtter er en del av oss. Dette er vår verden, den som gir oss drøm, den som gir oss språk, den som gir oss kraft til å leve.

Til alle tider har makta kommet forbi med beskjed: Dette er vårt! Men det ble lenger og lenger mellom hver gang.

Nå er de her på ny! De vil ha mer kraft. De vil ha kraft å selge. Og fra sine kontorer i hovedstaden gir de beskjed om at de vil kalle det grønn kraft, og den skal hentes fra våre fjell, våre strender, våre skoger og våre fjorder og daler.

Og ordførere, som gjerne vil love mer enn strikken rekker, får noen skilling ekstra. Og grunneiere får litt lettkjøpt kapital, mens de som tjener mest, er de som selger. Kraft er en super vare!

Og det blir mørkt, og det lysner av dag, og sakte stiger vår verden frem. Ikke uberørt, ikke magisk, men skjendet og forsøplet av vår tids verste angrep.

Ingen har vært villig til å forsøple vår natur så grundig som dagens politikere!

Og det er bare vi, vi som kjenner disse landskapene, som kan stoppe dem!

Hans Anton Grønskag tok initiativ til å stifte «Landskapsvern i Norge» (LANO) etter at vindkraftslaget var tapt på Frøya. I etterkant er vi blitt svært mange som kjemper en tapper kamp mot lukkede prosesser og systemtvang. 

www.landskapsvern.com

Hvis det er hold i teorien, vil innføring av inntil 50 roterende installasjoner langs vestsida av Osensjøen, bryte med landskapets «myke» informasjon, og kreve ny oppmerksomhet som vil lede til mentalt stress for fastboende, hytteeiere og gjester rundt innsjøen og innenfor planområdet for Raskiftet vindkraftverk. 

Om stress sier professor Erik Skärbäck, ved avdelingen for landskapsarkitektur ved Sveriges Landbruksuniversitet:

« Stress forårsakes blant annet av hyppig eksponering for «aggressiv informasjon» - informasjon i våre omgivelser som krever vår oppmerksomhet. Derimot krever ikke informasjon fra den frie naturen («myk informasjon») mye mental energi fordi vi har vendt oss til informasjonen gjennom millioner av år. «Myk informasjon» påvirker oss underbevisst, og er en vesentlig faktor i stressreduksjon.»

Erik Skärbäck har forsket om vindkraft i forhold til landskapsplanlegging, og er engasjert i spørsmål om lydmiljø som medlem av styret for Ljudcentrum.

Mennesker blir frie for stress og får tilbake kreftene i natur og naturpregede omgivelser.

Noen amerikanske forskere har kommet fram til samme slutning, og mener at naturomgivelser fyller alle kravene til omgivelser som kan gi nytt mentalt overskudd. En teori de har utviklet, slår fast at mennesker blir frie for stress og får tilbake kreftene i natur og naturpregede omgivelser. Teorien går kort ut på at det finnes to typer for oppmerksomhet: den målrettede og den spontane.

Den målrettede oppmerksomheten er energikrevende, stiller krav til konsentrasjon og konstant årvåkenhet, som leder til tap av krefter og utmatting. Oppmerksomheten foregår ofte innenfor distraherende miljøer, som eksempelvis byer.

Den spontane oppmerksomheten krever ikke energi, og fanger oppmerksomheten spontant i tilknytning til natur: En sommerfugl som flyr forbi, en bekk som sildrer, løvet som beveger seg i vinden eller regnbuen som plutselig er der.

Karin Laumann har testet denne teorien i Norge, og har blant annet kommet fram til at mennesker som har oppholdt seg i naturmiljø, har lavere hjerterate, og er bedre rustet til å løse kompliserte oppgaver, enn personer som har oppholdt seg i bymiljø. Hun har også vist at personer som ble eksponert for naturmiljø, i større grad var i stand til å løse oppgaver på en mer mentalt krevende og effektiv måte, enn personer som ble eksponert for bymiljø. Det konkluderes med at resultatene tyder på at eksponering for naturmiljø har en rekke stressreduserende effekter som kan forklare de positive helseeffektene, som tidligere er beskrevet i forskningen på naturopplevelser.

Kilde: «Besat af vind» og Folkehelseinstituttet.

Hvem har egentlig eierskap til landskapet, og hva ligger i såfall i dette eierskapet av ansvar når norske naturverdier som har vært forvaltet gjennom generasjoner forringes ved kortsiktig profittenkning i løpet av en generasjon. En kortsiktighet som står i sterkt kontrast til politikeres miljøretorikk, hvor hele landskaper nå går tapt.  

Av Sigmund Hågvar, professor emeritus i naturvern

Norsk landskap er en viktig del av norsk identitet. Før vi slet oss løs fra Sverige i 1905, hadde vi bygget opp vår nasjonale selvfølelse kraftig i løpet av en 50-60 års periode. Visst var Frithjof Nansen viktig i den sammenheng, men det norske landskapsmaleriet ga et vesentlig bidrag. Norske landskapsbilder fra den tiden voktes i dag som nasjonale ikoner. Høytidelig henger de til skue i selveste nasjonalgalleriet. To av de mest majestetiske landskapsbildene er ”Brudeferden i Hardanger” av A. Tidemand og H. Gude (1848) og J. C. Dahls ”Stugunøset” fra 1851, med villrein i et dramatisk fjell-landskap. På en av de mest synlige plassene møter vi August Cappelens ”Utdøende urskog” fra 1852. Vi finner også Lars Hertervigs ”Gamle furutrær” fra 1865, og ikke minst Norges nasjonalmaleri: ”Vinternatt i Rondane”, malt i 1901 av Harald Sohlberg. Dersom du berører et av disse ikonene, går alarmen. Og skades et bilde, straffes du hardt. Men hva med originalene – hva med norsk natur selv? Harald Sohlbergs motiv er heldigvis reddet som en del av Rondane nasjonalpark. Men når selveste regjeringen begynner å ødelegge original-landskapet i Hardanger med sine monstermaster, straffes bare dem som fortvilet forsøker å stoppe vandaliseringen av landskapet. Og regjeringen nekter å utrede et alternativ som går på omfattende energisparing, hvor inngrepene kunne blitt unødvendige.

Da USA begynte å ta form som et fellesskap, var det vanskelig å finne en felles identitet. Innvandrerne kom fra ulike land med ulike kulturer, tradisjoner og religioner. Men de hadde én ting felles: Naturen. Og i 1872 ble verdens første nasjonalpark, Yellowstone, etablert som et samlende nasjonalt ikon. Et landskap er en felles verdi som alle fritt kan nyte, oppleve og utforske. Et tapt landskap er et felles tap.

Høg-Jæren er nå et tapt landskap. Det gamle, vakre kulturlandskapet der man kunne fornemme så mye historie, er nå visuelt dominert av 32 digre, roterende møller. Mange har protestert sterkt mot å skape et helt nytt landskap, preget av teknifisering, roterende bevegelser som fanger oppmerksomheten, og svære terrenginngrep i form av veisystemer og ledningstraseer. Til svar får de at dette er en attraksjon. Dessuten sier NVE: Vi kan ikke lukke øynene for klimaendringene. Men hva slags dialog er dette? NVE lukker i hvert fall øynene for landskapsendringene. Og de lukker øyne og ører for den sorg som formidles fra dem som har lidd et stedstap. Psykologer kan bekrefte at tap av et kjært landskap kan frembringe en sorgreaksjon. Sorg blir ellers tatt på alvor i det norske samfunnet. Sorgen blir ekstra tung å bære når man vet at naturinngrepet ikke var nødvendig. For det er fullt mulig å klare oss med dagens utbygginger av strømproduksjon dersom vi i stedet bruker milliardene til oppgradering av eksisterende kraftverk, og til å satse på en fremtid der energisparing er hovedfokuset. Dette ville gi en masse kreative muligheter, samt arbeidsplasser. Regjeringen velger i stedet ”business as usual”: Den totale energibruken i Norge skal økes kraftig. Vi skal fortsette å sløse. Og vi skal på kort tid bygge ned mye fin norsk natur. Dette er ikke bærekraftig politikk. Den er miljøfiendtlig, landskapsfiendtlig, fremtidsfiendlig om menneskefiendlig.

Hvem eier det norske landskapet? I hvert fall ikke NVE. Likevel har regjeringen vedtatt en energilov som gir NVE fritt fram til å la blikket fare over gjenstående naturperler og innby ivrige utbyggere til å tjene penger på å forbruke norsk natur. Flere steder er folk fortvilte over at deres naturperle er kommer i NVEs søkelys. På Totenåsen klarte lokal motstand å slå planene tilbake, mye takket være den karismatiske friluftsforkjemperen Nils Faarlund. Grunneierne nektet NVE å rasere bygdelandskapet deres, som betyr mye for rekreasjon, identitet og tilhørighet.

Dagens unødvendige, men omfattende nedbygging av norsk natur, med planer for vindparker og småkraftverk over hele norgeskartet, representerer en historisk ødeleggelse av norske naturverdier. Under innpakningen ”grønne sertifikater” tas de vassdragene som vi trodde vernet seg selv, og kystnatur hvor en eneste ny hytte ville vært ulovlig før, ødelegges massivt og irreversibelt. Strandplanloven, og til og med plan- og bygningsloven, overkjøres rått av energiloven. Turistnæringen vet at intakt kystnatur er et av Norges trumfkort, og har protestert sterkt mot vindmølleplanene. Mange føler at regjeringen driver miljøkriminalitet.

Siden 1970 har vi hatt en verneform som heter ”landskapsvernområde”. Her er formålet selve landskapsopplevelsen! Lovteksten sier at vi bør verne vakre eller egenartede landskap. Det kan være både kultur- og naturlandskap. Landskapets skjønnhet og opplevelsesverdier står altså i fokus. Dette er et signal om at intakte landskap er viktige for oss – helt generelt. Det er schizofren politikk på den ene siden å flagge landskapsverdiene slik, og på den annen side å gå brutalt inn i flotte landskap for å produsere kraft vi ikke trenger.

Går du i norske nasjonalparker, treffer du ofte utlendinger fra land som har mistet sitt landskap. Her i Norge opplever de noe unikt: Ekte natur fri for tekniske inngrep. I timevis kan man vandre, hele tiden omsluttet av ekte natur. Man blir liten som menneske, men opplever en storhet. Øyet kan følge vassdrag, vann, åser og fjell. Alt er ekte, og det er gammelt. Opplevelsen er ikke lett å formidle i ord. Men utlendingene kommer tilbake. Det sier alt.

I Vestfjella i Aremark ligger det siste, store inngrepsfrie naturområdet i Østfold. Her har Kjølen Vindpark fått lov til å boltre seg på kartet, og planlagt en massiv nedbygging med veisystemer, linjetraseer og 54 vindturbiner som hver rager 179 meter over bakken! Det så lenge ut til at utbyggeren skulle få viljen sin, men etter protest fra fylkesmannen og oppklaring av kommunal inhabilitet, ble planene stoppet den 13. desember med 10 mot 7 stemmer i kommunestyret. Jubel og lettelse spredte seg blant Vestmarkas venner. Nå ser det ut til at Østfolds mest intakte naturlandskap blir reddet, både som leveområde for trane og fiskeørn, og som et enestående rekreasjonsområde. Men kampen har vært hard og krevende.

Dagens overkjøring av naturverdier står i sterk kontrast til statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2001, hvor han så inn i kameraet og sa: ”Uberørt natur får en stadig større verdi”. Her er forslag til innslag i nyttårstalen hans 2013: ”Den grønneste energien er den som er spart inn, og som ikke brukes."

På trykk i Aftenposten, 28. desember 2012 

"Jorda tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører jorda."

Egil Ramdal

I løpet av få år skal hundrevis av vindturbiner, også kalt vindmøller, bygges i Norge. Dette begrunnes med at vi trenger mer ”grønn strøm”, både her og i Europa. Og det sies at utbygging av vindkraft kan hindre global oppvarming. Men i de siste åra har til og med ihuga naturvernere begynt å argumentere mot nettopp denne formen for såkalt ”grønn” energi, fordi en innser at dette koster mer enn det smaker. Og grunnen er, som med vasskraftutbygginga i sin tid, de enorme naturinngrepa slik utbygging fører med seg. Dette fører til uopprettelige naturinngrep og dermed konflikt med andre miljøverdier. Vindturbinparkene representerer en historisk ødeleggelse av norsk natur.

Det er heller ikke mangel på andre argumenter mot slik utbygging: Lydforurensing, lysforurensing, estetisk forstyrrelse, iskasting, fugledød, økt forbruk, og ikke minst utbyggernes profitt: Vindkraften er så dyr å produsere at den krever subsidier, såkalte grønne sertifikater, penger som går rett i lomma på utbyggerne. Alt dette er kjente momenter fra debatten så langt. Og alle godt dokumenterte. Og: Det fins mange andre smartere og mer framtidsretta energialternativer: Energisparing, (Norge er verdensmester i bruk av og sløsing av strøm) og modernisering og mer effekt fra eldre turbiner som fins i våre vassdrag. Den grønneste energien er den som blir spart.

I et innslag i radioprogrammet ”Verdibørsen” en tidlig søndag for litt siden, utdyper naturverneren Sigmund Hågvar en helt annen, men ikke mindre viktig faktor, som jeg også ser som mer og mer vesentlig, nemlig det som kalles stedtap. Utbygginga vi snakker om, krever nemlig et omfattende og ødeleggende nettverk av veger i jomfruelig terreng.

Stedtap er den følte sorgen over tapt landskap. Mitt landskap ligger øst for Øvre Holsjøen, i området mellom Ottsjøen i nord og Benkemyra i sør. Langs grensa mellom Eidsvoll og Odal og med Høglia/-Engerfjellet med omkringliggende, unike skogs- og myrområder.

Her har det i en menneskealder gått ei merka løype. Nå er merkene nesten usynlige. Men hver vinter går vi opp denne løypa igjen. Fra Øvre Holsjø går stigninga opp mot Høglia. Der snur vi sørover og passerer jomfruelige og uberørte skoger, tjern og myrer der orrhane, tiur, rev og hare lever uforstyrret, før vi når tømmervegen fra Odalen. Ved Nyvangen tar vi en sjokoladebit og en kjeft kaffe. Om sommeren fins gode moltemyrer her oppe, men det burde jeg vel helst ikke røpe.

Her planlegges naturinngrep som blir reine industriområder, med seks- sju meter breie veger (kjørebredde! Inngrepsbredde blir minst femten meter!) med sidearmer som i et forvridd edderkoppnett. Og tårn to hundre meter høye, synlige milevidt. Landskapet blir totalt endret. Landskapet som en gang ga oss sjelero, er ikke der lenger. Det eksisterte en gang, men nå blir det borte.

At slike verdier finnes, for så å bli borte for alltid, er det vanskelig å finne ord for, akkurat som å beskrive en smak eller beskrive musikk, eller beskrive farger for en fargeblind person. Men ordet sorg gir utrykk for noe inni oss som må respekteres, og det har med tapt landskap å gjøre. For det finnes nemlig også et indre mentalt landskap, og det indre og det ytre speiler hverandre. Det er en sammenheng mellom landskapet og oss sjøl. Vi oppfatter ofte landskapet som kulisser i hverdagen, så lenge ikke noe skjer med det. Da blir landskapet og landskapsutviklinga viktig, for det er her samspillet mellom kultur, natur og mennesket finnes.

For utbyggerne ligger området der til ingen nytte hvis det ikke kan ”utnyttes”. Men skauen i området øst for Vorma er det siste området i vår nærhet som ikke er berørt av utbygging. For oss (og vi er blitt ganske mange etter hvert) som har brukt denne delen av hittil nesten uberørt natur, oppleves en sorg, sorgen over tapt landskap, et stedtap. Og eksistensverdien, bare det at det har verdi for deg å vite at et sted finnes, er viktig. Vi er redde og bekymra for å miste noe av det viktigste, nemlig den flotte naturen vi har omkring oss. Og her er det, som sagt, snakk om en historisk ødeleggelse av norske naturverdier og norsk natur.

Hvem eier det norske landskapet? I hvert fall ikke NVE! Landskapet er en fellesverdi, en felles rikdom. Landskapet eier ingen grenser og kan sjøl ikke eies, det er et fellesgode. Høvding Seattle skreiv i sin tid til den store høvding i Washington en tale som noen har beskrevet som ”Den vakreste talen om det vakreste vi har:

”Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører Jorden” og: ”Hvordan kan man kjøpe eller selge himmelen, varmen fra jorden? ------ Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss?”

Og han avslutter sin tale med:

”Fortsett å forurense din egen seng, og du vil en natt bli kvalt i ditt eget avfall. Når alle bisoner er slaktet og alle villhester temmet, når de hemmelighetsfulle skoger stinker av menneske - - - - -  Hvor er da villmarkene?

Borte.

Hvor er ørnene?

Borte.

Det er livets slutt og overlevelsens begynnelse.”

Når/hvis vindturbinene med sine opptil to hundre meter høye tårn og breie, rette tilførselsveger kommer hit, da kommer jeg til å gråte. Uttrykket stedstap og sorgen i denne sammenhengen har fått en forferdelig mening.

På trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad, desember 2012.

LANO består av mange organisasjoner og grupper. Felles for oss alle er at vi kjemper en ulike kamp mot sterke krefter for å bevare naturlandskap og kulturlandskap som betyr mye for oss, og som vi ønsker å redde for kommende generasjoner. Gruppene representerer flere tusen mennesker! Gjennom våre kamper lokalt, har vi opplevd hvor lite vern landskapet har.

- miljøvernorganisasjoner har stort sett interessert seg for landskap ut fra faktorer som kjemisk forsøpling, lagring av avfall, eller ut fra hensyn til sårbare arter m.v.

- også det statlige lovverket og miljøvernet følger stort sett dette, dersom det da ikke kan anvendes lover knyttet til fornminner osv.

- Rett nok har vi organisasjoner, som Norsk turistforening, som har en interesse knyttet til landskapet ut fra ”fjellfolks” turmålinteresser.

Likevel ser vi at verken myndigheter eller organisasjoner viser en avgjørende interesse for landskapet som bygdefolkets leveområde og orienteringsramme. Folk fødes og lever i et landskap, blir preget av det og forvalter det. Dette landskapet er en arv som har en egenverdi, og som noe en gjerne vil gi videre. Slike landskap trues nå av en aggressiv vindkraftindustri, en industri som segler under ”grønt” flagg, og som sentrale politikere, fra venstre til høyre, har gitt merkelappen politisk korrekt. Både folk som bor fast i de berørte områdene, folk med hytter og fritidshus, unge og gamle vil med dette appellere til politikerne: Stopp raseringa av landet!

- Vi har en kystlinje som ikke noe land kan fremvise maken til, men må snu å vende på et mangelfullt lovverk for å hindre at kyststrekninga blir en sammenhengende nålepute!

- Estetiske hensyn er ikke gangbart argument, noe også OED-ministeren har sagt i klartekst. Dette er ikke godt nok! Folk står opp for dette, men opplever å kjempe mot sine egne.

- Langs kysten segler havørna som en god påminnelse om at vern nytter, men den samme staten som berget ørnebestanden, vil nå gjøre ørnas luftveier til livsfarlige trafikkfeller.

- Vi har fjellområder, skogområder og daler som er mer uberørte enn i noe land i Europa. I disse områdene streifer alt fra villrein og fjellrev til ulv og bjørn, og man har et lovverk som beskytter disse dyrene, men glemmer landskapet. Ikke noe landskap er godt nok ”i seg selv” for dette lovverket, og menneskets forhold til sitt landskap blir lite berørt. Det føles som det ligger en urban tenkning bak.

Mot det angrepet som nå skjer, føler folk seg ganske maktesløse. Ja, de føler seg tråkka på! Og mange har kjempa lenge! I dette ligger det mange forhold.

- Grunneiere blir gitt kompensasjon for å frigi store områder.

- Kommuner får erstatningsbeløp, penger som ofte blir tunga på vektskåla om frislepp skal gis.

- Utbygningsselskapene ser utsikter til å håve inn penger pga statlige subsidier i form av ”grønne sertifikater, og presset mot folks motvilje blir sterkt, og rått!

- Folkeavstemninger blir avvist fordi ordførere har inngått ”gode” avtaler med kraftselskapene.

Dette utbyggingsmaskineriet oppleves som en annen dimensjon enn det man gjerne vil forbinde med demokratiske prosesser, og vi er sjokkerte over at sentrale politikere ikke ser det. Vi mener av vindkrafthysteriet er en gedigen blindvei i miljøpolitikken, og dette kan bli et mareritt langt inn i framtida, dersom man ikke stopper nå!

Ingen i dette landet er overbevist om at vi trenger mer kraft, og dersom våre myndigheter har inngått avtaler med et internasjonalt marked som forutsetter at norsk natur skal ødelegges, burde det vel i det minste være et politisk tema på Stortinget? Skal norsk natur ofres for å forsyne et europeisk marked med kraft, og skal dette gjøres uten at de som lever i den berørte naturen skal bli hørt.

Både i våre naboland Sverige og Danmark, i land på kontinentet, England og i USA går folk sammen i et høyt og klart NEI!

Vi har aldri tidligere følt oss så sveket av egne politikere som i denne saken! Derfor går vi sammen nå, og vi vil gjerne ha store organisasjoner med oss i et felles krav overfor våre myndigheter:

Dette må stoppe!

For Landskapsvern i Norge (LANO)

http://www.landskapsvern.com

Hans Anton Grønskag

Storheia

7260 Sistranda

hangroen@online.no