Samarbeid: «Kanskje kommunene langs grensa mot Sverige burde være mer samlet i sine mål for hva Finnskogen skal stå for i framtida?», skriver John
Rønningen.
Glåmdalen 20. november 2014: «Rovdyr, vindmøllesus og mystikk»
Olve Krange og Ketil Skogen fra Norsk institutt for naturforskning hadde i sommer et lengre innlegg i Glåmdalen om ulv og dennes popularitet. De konkluderer her nærmest
med at ulven har «tatt grep» også på landsbygda. De mener også at bondenæringa og andre rovdyrskeptikere nå bør ta inn over seg at en stor andel av befolkningen er positive til ulv når de går ut
og uttaler seg skråsikkert.
Langt på vei har nok herrene rett, og trolig er det nok sånn at også befolkningen på landsbygda
i større grad enn tidligere er i ferd med å akseptere at rovdyra igjen ferdes rundt i skogene våre. Selv om det også, som Krange og Skogen skriver, finnes både bønder og jegere som har et pragmatisk syn på rovdyr,
er det jo ingen tvil om at det er disse gruppene som sterkest blir berørt av endringene vi har sett de siste årene. For noen av dem blir livsprosjektet til de grader utfordret, og slik sett er det jo ikke det minste merkelig at de står opp
og forsvarer sine interesser.
At noen lokale ordførere ser at næringer forvitrer og bygdekulturens overlevelse blir satt under press,
er noe de fleste av oss bør ta inn over seg. At den urbane delen av vår befolkning ikke ser disse verdiene, dette gjelder i stadig større grad også folk på landsbygda, er kanskje ikke å forvente? De av oss som fortsatt
synes det er verdt å bo og leve på landsbygda, og som ikke har tatt rovdyrfrykten inn over seg, kommer nok fortsatt til å bli å finne der ute i skogene. Litt merkelig er det imidlertid å se at det er forsvinnende lite folk å
se innover i områdene mot svenskegrensa. Med den oppslutningen rovdyra tross alt har, burde det jo ha vært flere som ønsket å føle deres nærvær, granske spora de setter og kanskje til og med få muligheten til
et glimt av en gråbein inne i granskogen. Med den oppmerksomheten rovdyra nå har oppnådd i landet vårt, burde dette området nå få samme status som Bryggen i Bergen og fjordene på Vestlandet!
Ellers er det interessant å se at Finnskogen Turistforenings hytte i Flisberget på Elverum Finnskog er kåret til folkets vakreste spøkelseshytte.
Spørs da hvordan spøkelsene og folket vil like suset av vindmøllene som snart blir reist på Kjølberget på Våler Finnskog, bare noen kilometer unna? Det er også interessant å se hvordan våre myndigheter
på den ene siden velger ut Finnskogen som villmark og rovdyrland, mens de samtidig velsigner plassering av vindmøller i de samme områdene!
Når det gjelder spøkelser, så regner jeg ellers med at disse har større kraft lenger sør på Finnskogen enn i Flisberget. Spesielt nord for Fall bør nok myndighetene holde seg unna med sine vindmøller. Spøkelsene
på Välgunahå, en liten husmannsplass like på andre siden av grensen, skaket opp hele Sverige rundt 1900. De fikk til og med prester dit opp for å lese den hellige skriften, men til og med bibelen som ble lagt på bordet, ble
respektløst slengt i veggen av de underjordiske. Spøkeriene på Välgunahå førte til at plassen ble lagt øde allerede tidlig på 1900-tallet. Nå finner man bare rester av en gråsteinsmur på
stedet, og spøkelsene har tilsynelatende gått til ro. Til tross for dette råder mystikken fortsatt i sterk grad over området. Kanskje skal vi la det forbli sånn, og kanskje burde kommunene langs grensa mot Sverige være
mer samlet i sine mål for hva Finnskogen skal stå for i framtida? Her har Våler, etter min mening, allerede solgt deler av sjela si i og med prosjektet på Kjølberget.
Hva Glåmdalen mener om Finnskogen og framtida, er ikke godt å si. De skrev tidligere i høst at vindmøllene på Finnskogen fører til færre ulemper enn det de for eksempel gjør i Kongsvinger og i Nord-Odal.
Parolen er tydeligvis at bare «ulempene» blir plassert langt nok til skogs, eller langt nok unna sentrale strøk, så er alt i orden.
John Rønningen
