Grønne sertifikater er ildrøde for vår samfunnsøkonomi og unyttige for klodens klima
Grønne sertifikater gjør
at Statnett planlegger store investeringer. NVE anslår et beløp på 130 milliarder for de neste 10 år og har varslet en mulig økning av nettkostnadene på 40%. Nettkostnadene vil slå kraftigere ut enn sertifikatprisen.
Den er på nær 50 milliarder og nye avskrivningsregler for vindkraft vil koste samfunnet ytterligere 600 millioner.
Det planlegges nå 1000 MW ny vindkraft i Trøndelag til en
anslått utbyggingskostnad på 12 milliarder. Statnett anslår at nettilkobling alene vil koste nær 5 milliarder og NVE har avgjort at nettkundene må ta regningen. Dette er et varsel om hvordan nettleien vil utvikle seg fremover
og gi strømkundene en varig økt kostnad.
Teknisk Ukeblad opplyser at vi har brukt 2 milliarder til planlegging og saksbehandling av vindkraft. Ressursforbruket til de mange som ufrivillig er berørt
av denne industrien er neppe lavere. Samfunnets kostnader knyttet til denne befolkningsgruppens reduserte livskvalitet og helseskader kommer i tillegg.
Norge er i en unik situasjon ved at vannkraft
gir oss mer fornybar energi enn vi har behov for og vi har mer på lager. Hvorfor tvinges da norske strømkunder til å bruke nær 50 milliarder for å subsidiere produksjon av mer fornybar energi i Sverige og Norge?
Svenskene har kjernekraftverk som må avvikles eller fornyes i løpet av de neste 20 år. Dette er en betent sak som politikerne vegrer seg for å ta stilling til og vindkraft brukes som alibi for å
utsette en krevende beslutning. Paradokset er at vindkraften som bygges i dag har en forventet levetid på 15-20 år og må fases ut eller fornyes samtidig med kjernekraften.
Våre
myndigheter må nå forklare hvorfor norske strømkunder skal medvirke til å finansiere et slikt meningsløst prosjekt.
Det er et paradoks at en type klimavennlig
energi skal erstatte en annen type fornybar energi når resultatet kun er at den blir dyrere og ingen kan påvise at det har betydning for klodens klima. Ekstra ille blir det når den nye energien har en dårligere kvalitet og bare kan
benyttes når været tillater det.
I vårt kapitalistiske samfunn har vi gjentatte ganger erfart at subsidiestyrte bransjer er dømt til en smertefull og kostbar avvikling. På
tross av dette har vi innført subsidier i energimarkedet og mennesker lokkes til å satse på tiltak som ikke har livets rett. Elsertifikatene er som gift for markedet og ødeleggende for prissettingen. Ordningen er langsiktig skadelig
for samfunnet og vil bli krevende å få avviklet.
Står vi i fare for å gjøre energibransjen til en ny subsidiert bransje på linje med jordbruket?
Vi er i ferd med å gjøre samme feilen som Tyskland har gjort, og hvor subsidiene til energibransjen er kommet helt ut av kontroll. Er ringvirkningene ille i Tyskland, er det om mulig enda verre i
Spania. Her har man blitt tvunget til å innføre skatt på sol- og vindkraft for å begrense bruken av subsidier. Kan fiaskoen bli mer tydelig?
Alle er selvsagt enige om at fornybar
energi er bra, men når dagens fornybarbransje hevder at de kan gjøre Europa 100% fornybar, viser de liten respekt for fakta.
For hvor skal energien komme fra når sola ikke skinner
og vinden ikke blåser?
Dersom Norge og Sverige til sammen bygger ut 15 GW vindkraft, er resultatet at strømprisen i Skandinavia vil gå mot null i perioder med mye vind. Resultatet
er at ingen finner det lønnsomt å investere i de stabile, klimavennlige energiløsningene verden sårt trenger.
En annen effekt er at uforutsigbar vind utfordrer vår leveringssikkerhet
og «spiser opp» reguleringsevne som vannkraften kunne solgt for god pris til utlandet. Paradokset er at vi i perioder med mye vind kunne fått kraftoverskuddet fra EU nesten gratis.
Det
er skremmende at en sektor i vårt samfunn kan gjennomføre massive naturinngrep og samtidig skjerme seg selv fra innsigelser fra lokale planmyndigheter. Bedre blir det ikke når beslutningene tas over hodet på strømkundene som
finansierer kalaset. Realiteten er at vindkraftens virkelige kostnader skjermes fra offentligheten og verdien av planområdenes fremtidige inntektsmuligheter for andre næringer blir ikke vurdert.
Vår energipolitikk styres ikke av fakta og preges av populisme. Våre politikere synes å være mer opptatt av klimabevegelsens synspunkter, enn hva som har klimaeffekt og skaper velferd. Politikerne er fanget i klimareligionens
liturgi. De må si de rette tingene som om de deltok på en høymesse i kirken, men det de sier er ikke bra verken for vår økonomi eller klodens klima.
Når alle er
enige om at målet er reduserte utslipp, er det uforståelig at all politisk oppmerksomhet synes å være rettet mot produksjon av mer kraft. EU-kommisjonen sine analyser viser at et handelssystem med utslippsretter er den mest effektive
metode for å redusere utslippsnivåene.
Et gammelt kinesisk ordtak sier at for den som seiler uten mål er ingen vind den rette. Hvor lenge skal denne meningsløse seilasen
fortsette før Stortinget tar rev i seilene?
Helge Briseid Risnes, Avisen Agder 10. april 2015.