Hva skjer med et samfunn når folks illusjoner om å leve i et rettssamfunn sprekker? Burde interessere den fjerde statsmakt også lokalt!

- Da vi startet saken, var det på grunn av dalen som vi er så glad i. Etter hvert så vi hvordan samfunnet egentlig fungerer. Politikere som beskytter hverandre. Lavere rettsinstanser som logrer for statens interesser. Det er blitt til en kamp for rettssamfunnet og demokratiet. Illusjonen om at vi har et rettssamfunn, har sprukket. Konge og statsminister kan bare kutte ut festtalene om rettssamfunn og enkeltmenneskers rettssikkerhet. Det er ikke slik det fungerer, sier Elde.

Ja, det har blitt en kamp for rettssamfunnet og demokratiet - det være seg utbygging av kraftlinjer, vei, vann- eller vindkraft. Mennesker ofrer både kapital og år av sitt liv! Lokalpolitikere og grendeutvalg som lar seg friste av gullkantede utbyggeravtaler og lokale næringsfond, burde virkelig tenke igjennom hvilke herrer de ønsker å tjene... Når staten overkjører rettsavgjørelser, som i dette tilfellet, er det virkelig fare på ferde!

Bergens Tidende: 24. mars 2015.

Regjeringa vil gi kommunene mer makt over naturforvaltning. «Det kan høres ut som en god og "demokratisk" ide, men så enkelt er det ikke», mener Ketil Skogen. I en kronikk i Klassekampen for en tid tilbake forklarte han hvorfor det tvert i mot er en veldig dårlig ide. Når saken igjen er høyaktuell, er det på sin plass å minne om kronikken.

www.ketilskogen.no: 21. mars 2015.

Mangel på innsyn og offentlighet om vindkraftprosjektenes kostnader og lønnsomhet gjør subsidiene problematiske, skriver rådgiver Svein Roar Brunborg i DN 13. mars 2015. Han var tidligere avdelingsdirektør i OED.

Professor Anders Skonhofts innlegg 3. mars gir et godt bilde av vindkraftens samfunns­økonomi. Men det er flere sider ved vindkraften som gir grunn til bekymring. I NVEs vurdering av vindkraftkonsesjoner opplyses ikke om investeringer og lønnsomhet. Det er bedriftsinterne forhold som skjermes for allment innsyn. Norske strømbrukere subsidierer prosjektene gjennom lovpålagt kjøp av grønne sertifikater og tilfører investorene en egenkapital som verken gir rett til styreplass eller innsikt i hvordan kapitalen anvendes.

            Lokaliseringen av vindkraften har stor betydning for lønnsomheten. Lokale vindforhold er nå en ting, men også tap i nettet varierer lokalt. Vind bygges langt fra store befolkningssentra og gir et kraftoverskudd som må transporteres til utlandet. Det er ikke uvanlig at Statnett i perioder må beregne 5–10 prosent tap ved innmating av vindkraft, et tap som må betales til samme pris som vindkraften selges for.

            Kraftmarkedet setter en pris hver time på døgnet og påser at innmeldt produksjon balanserer med forbruk. Blir det ubalanse, må noen produsere mer eller mindre enn planlagt. Vannkraften har ledig kapasitet og vann i magasinet, og tar normalt den jobben mot en moderat godtgjørelse. Men store mengder uforutsigbar vind vil gi store avvik mellom faktisk produksjon og innmeldt produksjon og øker disse kostnadene betydelig.

            Hvor mye vindkraftprodusentene «bommer» i markedet vet vi dessverre lite om. Nord Pool som organiserer kraftmarkedet vet hver time hvor stor forskjell det er mellom forventet og faktisk produksjon av vindkraft i Latvia, men ikke i Norge. Det er et paradoks at offentligheten ikke får vite hvor store disse kostnadene er i vårt eget land. Jeg håper meteorologene treffer bedre i Norge enn i Latvia, for der er det mange dager med skivebom.

            Vindkraft blir stadig billigere – ifølge en ny rapport fra NVE – men kostnadene inkluderer ikke lokale tap eller kostnader på grunn av uforutsigbar vind og investeringsbehov i sentral­nettet. Det er en rimelig god årstidsvariasjon mellom vindkraft og kraftetterspørsel, men for de daglige variasjonene er det dårlig samsvar. Dette gir noe lavere gjennomsnittspris enn vannkraften oppnår. Alle disse faktorene burde tallfestes i konsesjonsbehandlingen. Det er i dag uklart hvilken lønnsomhet NVE legger til grunn for en vindkonsesjon. Norge er det eneste landet i Norden som ikke har statistikk for vindkraftproduksjon som kan sammenholdes med prisene i kraft­markedet. Årsaken kan være statistikkloven som ikke tillater offentliggjøring av statistikk når det er få produsenter. Men to millioner husholdninger bidrar til prosjektenes egenkapital. Innsynsrett og offentlighet bør gå foran hensynet til subsidierte investorers sensitive økonomi.

            Konsesjonsbehandlingen skal veie fordeler mot ulemper, men offentligheten får ikke greie på vekten av det som legges i vektskålene. Vindkraftens fulle kostnad er vanskelig å få øye på. Verdien av fremtidig turisme beregnes ikke. Vi har heller ikke en landsomfattende plan for vindkraft som prioriterer prosjekter med lavest konsekvens for naturen, slik vi har hatt for vannkraften. Kraftsektorens prosjekter er unntatt fra Plan og Bygnings­loven. I en fase av landets utvikling hvor tilstrekkelig og sikker krafttilgang er nøkkelen til økonomisk utvikling er dette forståelig. Men vi er forbi dette stadiet i dag. Norge går mot et stort kraftoverskudd samtidig som uforutsigbar vind utfordrer leveringssikkerheten og «spiser opp» reguleringsevne som vannkraften kunne solgt for god pris i utlandet via to nye kabler.

            Grønne sertifikater har et ambisiøst mål og knapphet på tid. Mange prosjekter kan ikke realiseres innen fristen nyttårsaften 2020. Det hindrer at vi kan velge de billigste prosjektene med lavest miljøkonsekvens.

            En internasjonal avtale med EU presser oss til økt produksjon av fornybar energi. Men «heldigvis» skjer dette i en sektor som kan skåne seg selv for innsigelser fra lokale planmyndigheter og som skjermer offentligheten for informasjon om lønnsomhet. Og beslutningene tas over hodet på forbrukerne som finansierer kalaset.

            Har vi et demokratisk problem på grunn av manglende offentlighet?

Stortinget er aldri gitt anledning til å vurdere helheten i systemet med grønne sertifikater. Venstre kjempet i sin tid frem prinsippet om mer offentlighet. Nå kjemper Venstre for vindmøller isteden. Vel blåst!

«Vindkraft i Osen? Nei takk»: Facebookstatus 16. mars:

Advokatfirma Thommessen med en grunnleggende problemstilling:

«Problematiske ytelser er ytelser hvor det ofte vil kunne være grunn til å stille spørsmål ved hvilken saklig sammenheng det er mellom ytelsene og tiltaket, og hvor ytelsene både vil kunne skape habilitetsproblemer og i ytterste konsekvens kunne anses som korrupsjon/påvirkningshandel. Utbyggere generelt bør være tilbakeholdne med å bevege seg inn i gråsoner hvor det kan stilles spørsmål ved om de avtalte ytelsene er juridisk og etisk akseptable.»

OED bør absolutt merke seg at konsesjonstilrådingen fra vertskommunene Åmot og Trysil er påvirket av en framforhandlet avtale – den såkalte gullavtalen. (Gjelder også Engerdal) Avtalen var i boks lenge før kommunestyrene avga sine høringsuttalelser. På toppen kommer politisk vedtak om et årlig grendefond til Søre Osen, fortrinnsvis et næringsfond, på to millioner. Osen er tilgodesett med 500 tusen. Når det foreligger STOR sannsynlighet for at kommunene hadde avgitt negative høringsuttalelser hvis Austri hadde valgt å følge E.ONs juridiske betenkeligheter ved en slik avtale (E.ON avslo tilsvarende økonomiske krav i Nord-Odal), er det ingen tvil om at avtalen/økonomi har vært utslagsgivende for Raskiftet - ikke hensynet til konsekvensene for natur og miljø.

Gleden var stor hos varaordfører Sissel Rustad (Åmot Høyre) og ordfører Espen André Kristiansen (Åmot Ap) da det var klart at NVE hadde tildelt konsesjon til Raskiftet. Nå gjaldt det å tenke POSITIVT. Uttaler til Østlendingen 4. februar 2014:

«Det er blitt sagt at naturen blir ødelagt hvis vi får et vindkraftanlegg, men vi må se hva det gir kommunen. Vi har jobbet intens og fått en gullkantet avtale som gir oss pengemessige overføringer hvert år. At grunneiere har inngått pakt med utbygger Austri Vind, vil dessuten gi kommunen skattepenger. Området blir mer tilgjengelig for folk og trolig også en turistattraksjon slik sånne kraftverk er blitt andre steder», sier Rustad, og viser til kraftverket på Høgjæren der det angivelig var slik.

- Gir arbeid

En halv million kroner hvert år til Osen-samfunnet, er det som følger med en eventuell vindkraftutbygging. Det er også et viktig moment, påpeker de to Åmot-politikerne. «At utbygger fortrinnsvis skal bruke lokal arbeidskraft i utbyggingen, vil styrke næringslivet. Det er snakk om ganske mange arbeidsplasser, og utbyggingen vil gå over mange år», sier Rustad. «Det er altså ikke bare vindmøller vi skimter i horisonten». «Det blir mange ting, også styrking av veisystemet på vestsida av Osensjøen», supplerer Kristiansen, som mener det er størst grunn til å glede seg, og ikke ergre seg over vedtaket.»

Noen som er i tvil om at vindkraftentusiasmen er økonomisk motivert?

Kommentar: DN, 10. mars 2015

Interesseorganisasjon for vindkraft, Norwea, skriver 5. mars at jeg bommer grovt (i DN 3. mars) om utbyggingskostnadene på Fosen, og sier at den nye hovedledningen på Fosen er bygget for å sikre strømforsyningen i Trøndelag.

Min kostnadsvurdering bygger på tidligere tall fra NVE og erfaringer fra tidligere utbygginger. Jeg er kjent med at NVE har kommet med nye beregninger, men kan ikke se at de bringer noe nytt utover at noen kostnadskomponenter er redusert, uten at det er gitt noen god begrunnelse for det.

Den nye hovedledningen bygges primært for å føre strøm til utlandet fordi overskuddet av fornybar energi i Norge er stort, og trolig vil øke. Ledningen vil ha liten virkning på en eventuelt kritisk forsyningssituasjon i Trøndelag, med sterk kulde. Den tekniske ekspertisen sier at i perioder med sterk kulde i Trøndelag er det stort sett vindstille. Og eksempelet 20. februar 2010 med sterk kulde og høye strømpriser, som Norwea nevner, var akkurat en slik dag hvor vindturbinene ville stått stille.

Norweas oppgave er å kjempe for særinteressene til vindkraftindustrien og å få politikerne til å gi mest mulig subsidier. For en samfunnsøkonom er oppgaven helt annerledes. Oppdraget er her å se ting i sammenheng og anlegge et mest mulig helhetlig syn. Og en samfunnsøkonomisk kost/nytte-vurdering av norske vindkraftprosjekter er at alle helt klart er negative. Det illustreres av Fosen-utbyggingen, hvor bedriftsøkonomien uten subsidier er negativ i milliardklassen, og det følger uerstattelige miljøødeleggelser med utbyggingen.

Anders Skonhoft, professor samfunnsøkonomi, NTNU