Oslo, 11. februar 2014
KLAGE PÅ ANLEGGSKONSESJON – RASKIFTET VINDKRAFTVERK
1. Innledning
De undertegnede ble kjent med NVEs konsesjonsvedtak 31. januar 2014 gjennom informasjon gitt på NVEs hjemmeside.
Vi er eiere av eiendommen gnr. 56 bnr. 25i Åmot kommune, og vi har rettigheter (veirett, vannrett m.v.) som berører eiendommen
gnr. 56 bnr. 9, som strekker seg inn i det planlagte anleggsområdet.
Vi har rettslig
klageinteresse i saken, og med dette inngis rettidig klage.
Vi anfører at NVEs konsesjonsvedtak
er ugyldig, dels som følge av lovstrid og dels som følge av en saksbehandling som ikke er tilfredsstillende etter gjeldende regler. Vi reiser også spørsmål
ved om utenforliggende hensyn kan være tatt som har påvirket avgjørelsen.
Under
enhver omstendighet bør OED avslå konsesjonssøknaden etter en vurdering av de samlede reelle hensyn.
Stortinget har ikke vedtatt en storskala-nedbygging av norsk natur. Men det er akkurat det som nå skjer - stykkevis og delt i et faretruende tempo som er historisk.
Distriktene tappes for sine naturperler. Landskap raseres. Industristøykilder invaderer bo- og rekreasjonsområder som har framstått som oaser av stillhet. Naturbasert reiseliv fratas sine muligheter til å opprettholde og utvikle bærekraftige
arbeidsplasser. Vindkraft innfrir ikke som klimatiltak, men mytene holdes i hevd av utbyggingsivrige kraftselskaper som lokker med lommerusk i kompensasjon. Det er på tide å kreve en omfattende vindkrafthøring på Stortinget der alle
kostnader ved vindkraftetableringene kom på bordet.
I Norge ser også enkelte politikere og kraftselskaper ut til å leve i sin egen «boble».
Det er en enorm kraftproduksjon i Norden som vil gi et kraftoverskudd i tiår fremover. Tilbudet vil øke ytterligere i fremtiden, og etterspørselen vil synke. Kraftbalansen er dramatisk endret de siste årene. Kraftkrevende industri
har redusert sin etterspørsel etter kraft, noe som har medført at energiforbruket er lavere i dag enn i 2008. Samtidig skal store mengder fornybar energi bygges ut. Det norsk-svenske sertifikatmarkedet vil alene sørge for at det kommer
26,4 TWh innen 2020, eller over 20 % av dagens norske vannkraftproduksjon. I Finland investeres det tungt i ny kjernekraft, og svenskene har besluttet å ruste opp sine kjernekraftverk. Dette faktum gjør en norsk naturrasering i forbindelse med
alle vindkraftutbyggingene meningsløs.
Dette er alvorlig. Vi håper derfor OED sier nei til vindkraftutbyggingen på Raskiftet.
2. Klagegrunnlaget – en oversikt
Konsesjonsvedtaket er ugyldig fordi det strider mot følgende lover:
- Det er ikke sannsynliggjort at vilkårene er til stede for å gi konsesjon etter energiloven.
- Konsesjonen er i strid med Grunnloven § 110 b.
- Konsesjonen er i strid med naturmangfoldloven, bl.a. §§ 8, 9 og 10.
- Konsesjonen er i strid med naboloven
§ 2 og naborettslige prinsipper.
Hver for seg tilsier brudd på nevnte regler
at konsesjonsvedtaket er ugyldig. Og under enhver omstendighet tilsier en samlet vurdering at regelbruddene medfører ugyldighet.
Videre anfører vi at det foreligger brudd på en rekke saksbehandlingsregler som har avgjørende betydning for konsesjonsvedtaket og dets innhold/premisser. Saken er på langt nær godt nok
utredet til at NVE har faktisk og rettslig grunnlag for å fatte et vedtak om å gi Austri konsesjon for utbygging av Raskiftet.
Og endelig reiser vi spørsmål ved om ikke NVE legger vekt på utenforliggende hensyn idet Åmot og Trysil kommuners uttalelser fremstår som avgjørende for NVEs konklusjon. Nevnte kommuners
høringsuttalelser er motivert av en økonomisk kompensasjon som utbygger har stilt i utsikt. Vår oppfatning er at det ikke er rettslig adgang til å legge vekt på dette.
3. Nærmere om klagegrunnlaget – lovstrid
3.1 Innledning
Det er særlig fire overordnede forhold som er relevant for bedømmelsen av om NVEs vedtak er lovlig etter de ovennevnte regler.
For det første må det tas utgangspunkt i at utbyggingen på Raskiftet fremstår som «et forskningsprosjekt» hvor hverken utbygger eller konsulenter har presentert gode nok premisser for
et slikt naturinngrep. Vindmølleparken er den første i sitt slag i innlandet i Norge. «Monstermøller» av dette slaget finnes ikke noe annet sted. Også internasjonalt er det svært lite erfaringsmateriale å
hente for slike plasseringer av vindmølleparker. Mølleparkene i Norge og på kontinentet står stort sett i kystnære landbruksområder. NVEs erfaringer fra vindmølleprosjekter i Sverige er ikke direkte sammenlignbare.
Konsekvensene ved en slik etablering er høyst usikre og lite utredet for miljøet og omgivelsene. Ettervirkningene av en slik utbygging er det knapt noen som vet noe særlig om. Det er påfallende hvor lite disse faktaene problematiseres
i konsekvensutredningen og NVEs konsesjonsvedtak. Det er ikke tillitvekkende.
For det andre, og dette er helt avgjørende, har NVE samtidig med å innvilge konsesjon for utbyggingen av Raskiftet gitt konsesjon til to andre vindmølleparker i samme region, nemlig Songkjølen
og Engerfjellet vindkraftverk og Kvitvola/Gråhøgda vindkraftverk. Dette innebærer en massiv kraftutbygging i innlandet i Hedmark. De tre vindkraftverkene må vurderes samlet,
og det er vårt syn at NVE i betydelig grad har undervurdert en rekke problemstillinger som følge av dette, ikke minst hensynet til naturmangfoldet.
For det tredje er de berørte rettsstridig fratatt muligheten til å få vurdert utbyggingen helhetlig sammen med all annen
relevant aktivitet og virksomhet i dette området. Det er ikke foretatt en etterprøvbar samlet interesseavveining. Eksempelvis nevnes at det i konsekvensutredningen på side 102 står bl.a.: «Spørsmålet om sumvirkningen
av mange vindkraftutbygginger er imidlertid i liten grad undersøkt». En samlet interesseavveining av de massive inngrepene i det aktuelle området som
- Løpsjøen damanlegg,
- regulerte elever,
- Rena leir med tilhørende områder,
- skytefelt,
- motorcross/offroadbane,
- flyplass,
- rikssenter for fallskjermhopping
og, eventuelt, Raskiftet vindkraftverk med
- 37 massive «monstermøller», som skal bygges og driftes
- 30 km med 10 meter brede veier, som også
skal bygges og driftes
- lyden fra møllene
- lyset fra møllene
og
15 km ledningsnett i en nesten 30 meter bred gate, som vil strekke seg over sårbar natur og kulturminner samt generell betydelig økt menneskelig aktivitet året rundt, gjør at den rettslige
tålegrensen er langt overskredet. Denne samlede betraktningen er fraværende som avgjørende premiss for NVEs vedtak.
Oppsummeringen i Swecos tilleggsutredning vedrørende kommunedelplanen for Åmot på side 12 og 13 er god:
«Antallet eksisterende og planlagte inngrep omkring Osensjøen er forholdsvis mange. I tillegg til veier og mindre kraftledninger, som mange ikke tenker på
som negative inngrep, finnes det skytefelt, vannkraftregulering og planer om hytter, vindkraft og motorsportanlegg. Disse er hovedsakelig spredt utover et relativt stort omland.
Det er ikke tatt stilling til om antallet inngrep overskrider noen «tålegrense» i området, men vi ser at Osensjøen og nærliggende
områder på vestsiden har mange inngrep i dag, og flere under planlegging. Spørsmålet om alt dette er i tråd med kommunedelplanens visjon, vil det være opp til politikerne å vurdere. Vurderingen vil være helt
avhengig av hvilken vekt man legger på de ulike fordelene og ulempene, både av vindkraft og andre forhold.»
For det fjerde har NVE de siste årene gikk en rekke konsesjoner til vindkraftverk
som aldri kommer til å se dagens lys på grunn av manglende lønnsomhet. Det er et tankekors, dels at NVE har mandat og hjemmel for å gi øyensynlig ubegrenset antall vindkraftkonsesjoner uten tanke for hva som blir faktisk realisert,
og dels fordi Raskiftet kan føye seg inn i rekke av ulønnsomme prosjekter. Vi har med interesse notert oss daværende olje- og energiminister Borten Moes uttalelse til NRK nett-tv i høst: «Man kan ikke forvente at jeg skal
gi konsesjon til nye store vindkraftverk før de som allerede har fått konsesjon, er utbygd». Det er en meget fornuftig tilnærming som vi håper ny departementsledelse vil legge til grunn fremover i klagesaker.
Faktum er nå at en rekke konsesjoner blir liggende som «løpende opsjoner» for
mer eller mindre solide/seriøse utbyggere i lang tid fremover. Dette er ikke i overensstemmelse med de føringer som ligger for lovgivningen. NVE bør ikke ha anledning til å gi flere konsesjoner før eksisterende konsesjoner
er utløpt eller utbygging har skjedd.
Vi kommer tilbake til hvordan ovennevnte forhold
påvirker lovreglene nevnt i pkt. 2 over.
3.2 Vilkårene
i energiloven er ikke oppfylt
NVE har plikt til å påse at utbyggingen etter
en konkret og etterprøvbar vurdering er samfunnsmessig rasjonell, det vil si at fordelene er større enn ulempene.
I den 97 sider lange konsesjonsredegjørelsen
behandles dette avgjørende spørsmålet spesielt i pkt. 5.4 over en og en halv side. Vi kan ikke se at det foretas en avveining som tilfredsstiller lovens krav. NVE som utbygger og Sweco legger en lang rekke hypoteser og udokumenterbare påstander
til grunn. Hovedargumentet til NVE synes å være at en utbygging vil gi fornybar kraftproduksjon som kan bidra til at Norge oppfyller sine nasjonale fornybarmål.
Det er vår oppfatning at NVE ikke kan behandle saken etter energiloven § 2-1 idet saken ikke er opplyst godt nok. Det er for mange usikkerhetsfaktorer, og NVE er ikke i stand til å sikre at energilovens formål uttrykt i lovens
§ 1-2 blir oppfylt.
Utredningene gir ikke svar på viktige miljø- og samfunnsforhold, og ei heller svar på utbyggingens kumulative karakter i forhold til
alle andre gjennomførte tiltak i Osensjø-området, slik forskrift om konsekvensutredninger av 26. juni 2009 gir anvisning på. Vurderingen av sumvirkningene er mangelfulle og fraværende.
Etter nevnte forskrift skal det i tillegg redegjøres for samvirket mellom en rekke forhold som naturmangfold, landskap, jordvern, befolkningens helse, ulykkesrisiko, estetisk utforming m.v. Denne samlede vurderingen
er ikke gjort.
Energiloven og dens forarbeider nevner ikke vindkraft med ett eneste ord! Det er nesten ikke til å tro, sett på bakgrunn av de gigantutbyggingene som
er under oppseiling og iverksettelse med enorme naturinngrep, teknologiske utfordringer i kø og høyst tvilsom lønnsomhet. Heldigvis er det grunnleggende i loven at utbygger må vise at prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt
samlet sett, hvilket ikke er tilfelle i denne saken.
Det er for øvrig et tankekors at konsekvensutredningsreglene i Norge er som de er. En konsekvensutredning i Norge betales
og styres langt på vei av oppdragsgiver. Det er ingen klageadgang på utredningene, noe som er med på å legitimere et prosjekt som ved grundigere utredninger ikke ville sett dagens lys.
3.3. Forholdet til grunnloven §110 b og naturmangfoldloven
Saken er stilt i et helt nytt lys på bakgrunn av at NVE har valgt å innvilge konsesjon til 3 vindkraftverk i samme region. Dette utfordrer særlig
hensynet til naturmangfoldet på en ny måte i Norge.
Vi kommer tilbake til
det faktum at det i Norge mangler et skikkelig planverk for vindkraftutbygging. Men det hører hjemme allerede her å minne om at det verken nasjonalt eller regionalt finnes retningslinjer. Rett nok fikk Hedmark fylke, beleilig nok, på plass
noen retningslinjer underveis mens konsesjonsbehandlingen pågikk for disse 3 kraftverkenes del. Det er imidlertid helt irrelevant for nærværende sak. Hvordan sikre naturmangfoldet ved slike gigantiske naturinngrep uten et planverk?
Vår oppfatning er at den samlede belastningen for naturens mangfold ikke er vurdert forsvarlig.
Kunnskapsgrunnlaget er sviktende, jfr. § 8. Føre-var-prinsippet etterleves ikke, jfr. § 9. Og en forsvarlig samlet vurdering etter § 10 gjøres ikke i dette perspektivet.
Manglende kunnskap og brudd på føre-var-prinsippet illustreres godt hva fugle- og dyrelivet angår i konsekvensutredningene, som NVE
legger til grunn. Hovedkonklusjonen i den opprinnelige konsekvensutredningen (på side 78 i rapporten) var bl.a.:
«Man har liten erfaring med hvordan et vindkraftverk påvirker fugl i et skogslandskap i indre deler av landet.»
Tilsvarende generalforbehold er tatt i tilleggsutredningen (på side 26), hvor det uttales følgende som et generelt forbehold om alle vurderingene Sweco har foretatt:
«Dog er det viktig å understreke at det alltid vil være en viss usikkerhet knyttet
til dette.»
Og på side 28 står:
«Det finnes lite forskningsbasert erfaring med hvordan et vindkraftverk påvirker fugl i et skogslandskap i innlandet.»
Sweco hadde i 2011 bare vært to dager i området. Det var under enhver kritikk. I 2013 i forbindelse
med tilleggsutredningene har Sweco oppgitt å ha vært 14 «feltdager» i utbyggingsområdet. Swecos egen konklusjon, med forbeholdet som nevnt, er at den opprinnelige konklusjonen om at utbyggingen ville være «middels/lite
negativt for fugl og pattedyr» endres til «middels negativ konsekvens for fugl og pattedyr».
Det er viktig å notere at Sweco etter en noe grundigere faktisk undersøkelse ikke står ved sin opprinnelige konklusjon, men endrer denne til det verre for fugl og pattedyr.
Men fortsatt er og blir dette utredningsarbeidet for en gjettelek å regne. Heller ikke 14 «feltdager» mener vi er
i nærheten nok for å finne ut av mangfoldet i naturen på Raskiftet.
Vi forstår
at en kartlegging som dette må følge en viss metode med observasjoner, som det så forsøkes å generaliseres ut fra. Som aktive brukere av området i mange år kjenner vi oss imidlertid ikke igjen av mange av Swecos
antakelser om eksistens av og omfanget av en del arter. Vi sitter dessverre med en følelse av at Sweco i sine rapporter generelt forsøker å tone ned hensynet til fugl og pattedyr på tross av at Sweco vet lite om den faktiske bestanden
i området i tillegg til at de tar et generelt forbehold om alle konklusjoner.
Årlig
kommer vi over mange spor etter ulv, jerv og bjørn på Oskjølen. Likevel klarer Sweco med bred penn å hevde at rovdyrene, som det påstås å være få av, ikke vil påvirkes av vindkraftanlegget og ledningsnettet.
Det er vi helt uenige i. Og Sweco har heller ikke vurdert de totale konsekvenser ved utbygging av 3 vindkraftverk.
Det er all grunn til å tro at fugl og pattedyr, som det beviselig finnes mye av på Raskiftet og tilstøtende områder, vil bli betydelig negativt påvirket av vindkraftverket og ledningstraseene. Og særlig
gjelder dette nå som det kan bli en massiv kraftutbygging i regionen der fugle- og dyrebestanden angripes fra flere kanter. Det er grunn til å tro at dette i stor grad vil påvirke fredede dyrearter.
Vår oppfatning er at grunnlovsvernet hva naturmangfoldet angår, er så sterkt at det i denne saken krenkes. NVE og
utbygger har tydeligvis hatt mest for øyet en effektiv saksbehandling av alle sakene, men man har beklageligvis tapt av syne den faktiske sammenhengen mellom disse.
Hensynet til naturmangfoldet tilsier en ny konsekvensutredning. Her er lovens regler ikke fulgt.
3.4. Forholdet til naboloven § 2 og naborettslige prinsipper
Det er allmenn enighet om at det er en grense for hva man trenger å finne seg i av tiltak som iverksettes på en naboeiendom. Dette
følger direkte av naboloven § 2 og er ellers uttrykk for et alminnelig rettsprinsipp. Vi viser også til at denne bestemmelsen har fått en særskilt henvisning til naturmangfold, som følgelig også beskyttes av naboloven.
NVE drøfter denne problemstillingen i pkt. 4.19.8. NVE synes å erkjenne reglenes eksistens,
men tar feil når det gjelder anvendelsen i denne saken.
Høyesteretts dom fra 2011,
som NVE omtaler, er inntatt i RT 2011/780. Sakens faktum er fjernt fra hva denne saken gjelder, og faktum kommenteres ikke ytterligere. Det interessante er derimot at Høyesterett stadfester at det finnes en tålegrense. Hva som ligger i dette,
er en konkret vurdering.
Hovedpoenget for oss som er berørt av den massive industriutbyggingen
på Raskiftet, er at ingen instanser så langt har foretatt en relevant samlet vurdering. Det er rettsstridig. Vi kommer tilbake til enkelthetene hva gjelder mangler ved saksbehandlingen. Men eksempelvis foreligger ingen samlet støyvurdering
som inkluderer støy fra forsvarets aktiviteter, støy fra fly som tar av og bremser opp og flyr over området med fallskjermhoppere fra Riksanlegget for fallskjermhopping. Dessuten er det viktig å få en samlet vurdering av alle
forurensende tiltak i området: opplevelsen av alle tekniske anlegg, demninger, lyssetting av anlegg m.v. Selv en kraftutbygger kan ikke stille seg over den tålegrensen som gjelder og som i høy grad overskrides i denne saken.
3.5. Oppsummering
NVEs vedtak er i strid med energilovens regler, og NVE mangler tilstrekkelig hjemmel. I tillegg er vedtaket i strid med naturmangfoldloven
og Grunnloven § 110 b samt naboloven § 2 og alminnelige rettsprinsipper om tålegrense.
Vedtaket er derfor ugyldig.
4. Saksbehandlingen - enkeltinnvendinger
4.1 Innledning
Kravene til grundig og detaljert saksbehandling må ligge høyt i en sak som innebærer massive naturinngrep. Det er grunnleggende forvaltningsrett.
Ingen
synes å være uenige om at Raskiftet vindkraftverk er et pilotprosjekt i Norge (og for så vidt i Europa) og derfor må sies å ha karakter av å være «et forskningsprosjekt». Vi antar at hele området
rundt Raskiftet må betraktes som et INON-område der særskilte restriksjoner må gjelde for skog- og grunneiere og kraftverkutbyggere.
Allerede denne erkjennelsen forutsetter etter vårt skjønn en meget grundig vurdering fra NVE sin side.
Så vidt vi forstår er dette Austris første vindkraftverk. Austri Vind har ikke en vindmølle i drift og har har ingen erfaring å støtte seg på.
Det betyr at utbyggers planer må undergis en grundig behandling.
Vår oppfatning
er at NVE ikke har et forsvarlig grunnlag å fatte et konsesjonsvedtak på grunnlag av. Saken er ikke godt nok opplyst. Som allerede nevnt gir utredningene, som NVE legger til grunn for sitt vedtak, ikke svar på viktige miljø- og samfunnsforhold,
og ei heller svar på utbyggingens kumulative karakter i forhold til alle andre gjennomførte tiltak i Osensjø-området, slik forskrift om konsekvensutredninger av 26. juni 2009 gir anvisning på. Vurderingen av sumvirkningene er
mangelfulle og fraværende.
Manglene er av en slik karakter samlet sett at det er sannsynlig at konsesjon ikke hadde blitt gitt om et skikkelig forarbeid hadde funnet sted.
For vår del ba vi tidlig i prosessen i brev av 26. juni 2013 om at diverse tilleggsutredninger måtte
innhentes. Brevet vedlegges (bilag 1). Det ble imidlertid avslått av NVE. Det er en saksbehandlingsfeil.
Vi gjennomgår under de viktigste innvendingene. For øvrig viser vi til våre høringsuttalelser av 19. desember 2013 og 9. oktober 2013.
4.2 Samlet vurdering av naturmangfoldet
Vi har allerede vært inne på den alvorlige innsigelsen om at en samlet vurdering av naturmangfoldet og 3 gigantiske kraftutbygginger mangler. Det bør nevnes at naturmangfoldloven
er nokså ny og for så vidt «uprøvd». Vårt poeng er at sumvirkningene av de 3 utbyggingene må vurderes bredt for at lovens krav skal være oppfylt.
NVE legger til grunn at avstanden mellom vindkraftverkene er så stor at det ikke er nødvendig med en samlet vurdering. Det er vi helt uenige i. Snarere
tvert i mot. Avstanden er ikke større enn at en samlet vurdering må skje for at lovens krav skal oppfylles. NVE sier riktignok at «Østlandssøknadene» blir «sett i sammenheng». Hva som ligger i dette, er høyst
uklart. Uansett er det ikke særlige spor av en slik samlet betraktning i konsesjonsvedtaket, hvilket er en saksbehandlingsfeil.
En samlet vurdering av disse gigantiske naturinngrepene i Hedmark er helt nødvendig.
4.3. Swecos habilitet
Vi ser at det under saksbehandlingen fra flere
hold er reist spørsmål ved utreders habilitet. Det er uheldig. Hele saken og NVE sitt vedtak baserer seg på Sweco sin konsekvensutredning. Det må være tillit til utreder fra alle hold basert på visshet om at en streng etisk
policy for interessekonflikter m.v. etterleves av alle involverte. Vi er i tvil om Sweco sin habilitet i saken, og vi hadde forventet at NVE hadde klargjort sitt syn og sin begrunnelse.
4.4 Konsekvensutredningens metode
Vi forstår at den metoden som Sweco har benyttet, er basert på Statens vegvesens metodikk for veibygging. På side 12 og 21 i konsekvensutredningen henvises således til «Statens vegvesens
håndbok 140 Konsekvensanalyser (2006)». I forordet til denne håndboka står det uttrykkelig at denne gjelder for vei og transportprosjekter.
Det må stilles spørsmål ved om denne tilnærmingen er relevant for et naturinngrep av denne typen. Det er ikke snakk om å anlegge «bare en vei» i
denne saken, men å båndlegge et 27 km2 planområde til et gigantisk vindkraftverk på et fjell i innlandet. I tillegg kommer inngrepene for de 2 andre vindkraftverkene som NVE har gitt klarsignal for.
Og hva spesielt veiene angår, så er det ikke prosjektert og konsekvensvurdert konkret slik vegvesenet gir anvisning på.
Vår oppfatning er at denne metodiske tilnærmingen er foreldet og ikke tilpasset
dagens krav basert på grundige og samlede naturmangfoldsvurderinger.
Konsekvensen av
metodikken er innhenting av et altfor begrenset kunnskapsgrunnlag eksempelvis hva angår fugle- og dyreliv og konsekvenser for reiseliv og næringsliv. NVE har derfor ikke et forsvarlig faktagrunnlag å forholde seg til.
4.5 Misforhold mellom konsekvensutredningenes hovedkonklusjon og premissene
Siden Swecos konsekvensutredning er det bærende elementet i NVEs konsesjon, ser vi det som nødvendig å påpeke en del svakheter i utredningene og premissene som gis
der.
Til den opprinnelige
konsekvensutredningen bemerkes:
I konsekvensutredningen på side 2 gis en hovedoppsummering
av konsekvensbildet. Konklusjonen er i følge Sweco at utbyggingen bl.a. vil gi «moderate negative virkninger for natur- og miljøtemaene», mens virkningene for samfunnsinteresser vedrørende støy, hytte- og reiseliv
m.m. er «mer negativt».
Denne konklusjonen legitimerer naturligvis konsesjonssøknaden
og er det viktigste premisset for denne. Konklusjonen er imidlertid egnet til forundring idet det av premissene i rapporten angis en stor grad av usikkerhet på en rekke avgjørende punkter. Det er ikke forenlig med en tradisjonell lære om
forsiktig tilnærming at Sweco konkluderer med «moderate negative virkninger» når realiteten er usikkerhet og manglende analyser og dokumentasjon. Verken Austri eller Sweco kan med andre ord gi rimelig sikre svar. Det samme gjelder selvsagt
for NVE.
Særlig viser vi eksempelvis til (dette er ikke en uttømmende oppregning):
a.
Sumvirkninger er nesten
ikke vurdert (rapportens korteste kapittel på side 163–164). Og tålegrenseproblematikken er overhodet ikke vurdert! For oss som er påvirket av en eventuell utbygging, er det nettopp dette som er sakens kjerne.
I fortsettelsen av dette er det en viktig innvending at samlet påvirkning av området av alle inngrepene,
ikke bare vindkraftverket, ikke er vurdert med hensyn til støybelastning, konsekvenser for fugle- og dyreliv osv. Eksempelvis må det være samlet støybelastning som skal vurderes, og det innebærer at vindmøllene (lyd og
lys), forsvarets aktiviteter (skytestøy, stridsvogner m.v.), flystøy fra fallskjermhopping og annen flyaktivitet m.v. må vurderes samlet. Det er ikke gjort.
Swecos konklusjon om at utbyggingen vil gi «moderate negative virkninger for natur- og miljøtemaene» er følgelig ikke basert på en samlet helhetsvurdering
og tålegrensevurdering, som er avgjørende for alle oss som vil bli berørt.
b.
Faktum er at det ikke finnes, verken i Norge eller utlandet, skikkelige undersøkelser som viser langtidsvirkningene av slike massive utbygginger av vindkraftverk. I konsekvensutredningen
påpekes dette direkte og indirekte en rekke steder, bl.a. på side 102 og 143 når det gjelder virkninger for verdiskapning, hytteliv og reiseliv. Med hensyn til sysselsetting og positive virkninger for lokalt næringsliv, blir det hele
en ren gjettelek, noe som vises tydelig i rapporten bl.a. på side 8 og 154, der det konkluderes med at man ikke engang har nok informasjon til å konkludere på grunn av «såpass mange usikkerhetsmomenter». NVE har ikke bidratt
til ytterligere belysning av dette.
c.
Mindre usikkerhet er det ikke vedrørende undersøkelsen av konsekvensene for fugle- og dyrelivet. På side 78 i rapporten sies det bl.a.: «Man har liten erfaring med hvordan et vindkraftverk påvirker fugl
i et skogslandskap i indre deler av landet». Det er en ærlig sak. Og her snakker vi i tillegg om et område hvor vi har ulv, bjørn, ørn og en rekke andre dyrearter vi er forpliktet til å verne om. Konsekvensene av
utbyggingen vet man lite om. Hvordan Sweco da kunne konkludere med «middels/liten negativ konsekvens» er helt uforståelig. Det finnes ikke grunnlag for en slik konklusjon. NVE bidrar ikke til noen avklaring.
d.
Det foreligger ikke konkrete planer for veisystemet
i området. Det er ikke foretatt grunnundersøkelser. Så langt vi forstår, skal dette planarbeidet gjøres senere når eventuel konsesjon er gitt. Det er vanskelig å forstå. Det skal bygges over 30 km med veier
i et urørt og naturskjønt område. Men i konsekvensutredningen er ikke dette nærmere vurdert eller redegjort for. Det er ikke forsvarlig saksbehandling. Hensynet til kulturminner og områdets sårbarhet begrunner at veiutbyggingen
behandles også på dette stadium i saken. Det lar seg ikke gjøre å konsekvensutrede utbyggingsprosjektet når det omfattende veisystemet som skal anlegges i uberørt natur, ikke er konkret planlagt. Omfanget av veiene og
hvordan disse legges i terrenget, er helt sentralt. Men det er altså ikke utredet. Vi mener videre at reduksjonen av INON-arealet er langt større enn angitt i konsekvensutredningen på side 7. Trolig må hele planområdet vurderes
som reduksjon i INON-areal. Det er mangelfull saksbehandling ikke å kartlegge dette bedre i forkant.
e.
En rekke kartlagte kulturminner berøres av utbyggingen. Og det er et faktum at det finnes mange kulturminner som foreløpig ikke er kartlagt, noe Austri
også innrømmer på side 20 i konsesjonssøknaden. Nødvendige undersøkelser er ikke gjort (konsekvensutredningens side 42). Det er vanskelig å forstå at dette er akseptabel fremgangsmåte. Sikkert er det
i alle fall at dersom det i Oslo-området eller det sentrale Østlandsområde hadde vært snakk om utbygging i et område med så stor kulturhistorisk verdi, så hadde det ikke blitt tatt et eneste spadetak før nødvendige
og grundige undersøkelser hadde vært gjennomført. Å konsekvensutrede kulturminner man ikke har oversikt over, fungerer ikke. Saksbehandlingen er mangelfull.
f.
Konsekvensene for friluftslivet er helt uklart, særlig hva gjelder jakt og fiske, jf. pkt. c over. Men
også det å benytte dette området som turområde, særlig på vinteren, er vi usikre på. Disse møllene er det ingen som har erfaring med å installere i et innenlandsk værklima med mye kulde og snø.
Iskast, som alltid er et problem ved vindmøller (rapportens side 18), og andre virkninger antar vi at vil gjøre området mer eller mindre utilgjengelig vintertid. Raskiftet vil trolig ikke være et trygt sted å ferdes. Dette drøftes
ikke skikkelig i utredningen.
Vår oppfatning er at Swecos hovedkonklusjon
basert på den usikkerheten som Sweco selv trekker frem på en rekke punkter i rapporten, burde ha vært at utbyggingen kan ha «store negative virkninger» for natur og miljø rundt Raskiftet. Sweco har ikke godt nok
grunnlag for en annen konklusjon.
Og i Sweco sin tilleggsutredning ble da også konklusjonen på en rekke punkter annerledes:
a.
For det første noterer vi med interesse at det med hensyn til iskast fremkommer
den oppsiktsvekkende nye konklusjonen at det er sannsynlig med isingsproblematikk 10 % av produksjonstiden eller «høy isingsgrad». Dette betyr i praksis en fullstendig båndlegging av hele anleggsområdet med bommer og gjerder
m.v. av sikkerhetsmessige årsaker. Mulighetene for bruk av området til turer, friluftsliv osv. vil altså ikke bli slik Austri har uttalt skriftlig og muntlig en rekke ganger i prosessen. NVE forfølger ikke dette.
I tillegg til stor sikkerhetsrisko og usikkerhet som vil medføre avstengning av området som nevnt,
vil dette påføre utbygger betydelige merkostnader og teknologiske utfordringer, som igjen vil påvirke prosjektets lønnsomhet. Dette endrer prosjektet fullstendig, men vi kan ikke se at NVE tar skikkelig tak i dette.
b.
For det andre konstateres det at en industrialisering av Raskiftet ikke er forenlig med kommunenes planer for områdene rundt Osensjøen.
Aksepterer Åmot og Trysil kommuner en slik utbygging, er det et grovt løftebrudd overfor alle de som har innrettet seg i tillit til kommunenes planer og visjoner for området. Det vil kommunene bli holdt økonomisk ansvarlig for av
de som påføres tap. Dette er ikke vurdert i den totale interesseavveiningen.
c.
For det tredje har Sweco i sin tilleggsutredning
for fugl og pattedyr endret sin tidligere konklusjon og nå konkludert med at vindkraftverket med ledningsnett har større negative virkninger enn tidligere antatt. Og det på tross av liten faktisk kunnskap. NVE forfølger heller ikke
dette ytterligere.
Oppsummering:
NVE er i samme båt som Sweco og lar en rekke ubesvarte og avgjørende problemstillinger bli stående ubesvarte. Vår oppfatning er at Austri ikke har oppfylt sin utredningsplikt
etter forskrift om konsekvensutredninger, og at NVE ikke har grunnlag for å gi konsesjon. Tilleggsutredninger skulle vært innhentet.
Det går ikke an å konkludere med samfunnsmessig nytte for dette prosjektet når man ikke vet hvilke hensyn som skal avveies og hvilken vekt de ulike hensyn bør tillegges.
Det er ikke på noen måte sannsynliggjort at utbyggingen samlet sett vil være samfunnsøkonomisk lønnsom.
4.6 Manglende planverk, nasjonalt og regionalt
Som kjent foreligger ingen nasjonale eller regionale planer for vindkraftutbygging i Norge. Det er etter vårt
skjønn en meget alvorlig mangel. Dette innebærer at etablering av vindkraftverkene i Norge skjer i helt tilfeldig rekkefølge basert på de konsesjonssøknadene som inngis, og som NVE løpende behandler og godkjenner. Det
utøves ikke et overordnet skjønn basert på en vekting av nasjonale og lokale totalinteresser. En følge av dette er at utbyggingen av nettet (både i Norge og mot utlandet) ikke avstemmes mot vindkraftutbyggingen. Overproduksjonen
av elektrisk kraft i Norge vil derfor av denne grunn høyst sannsynlig medføre prisfall.
Som nevnt er det fastslått i en nokså fersk juridisk doktorgrad
av Nikolai Winge at utbyggingen av vindkraft i Norge ikke tar hensyn til Stortingets krav om å sikre en bærekraftig arealforvaltning. Dette er hovedbegrunnelsen for at Raskiftet vindkraftverk ikke kan besluttes før en nasjonal plan foreligger.
Winge viser bl.a. til at disse arealene er levestedet til det meste av landets biologiske mangfold, og at man finner mange kulturminner her. Arealene er en ressurs for friluftsinteresser, reiseliv, skogbruk, jakt og fiske. Ifølge Winge skjer det en
bit for bit–utbygging uten forankring i helhetlige planer. Nødvendige interesseavveininger blir ikke gjort. Utfordringen, sier han, er å se den samlede virkningen av alle små tiltak i et område. Og nettopp dette er hovedpoenget
også på Raskiftet. Denne interesseavveiningen er ikke gjort ennå, hvilket klart fremgår av konsekvensutredningen.
Også lederen for Direktoratet for
naturforvaltning, Janne Sollie, har offentlig gitt uttrykk for de samme synspunktene som Winge.
Vi mener det er en saksbehandlingsfeil at planverk ikke foreligger. Dette er ikke
reparert ved at Hedmark fylke i ettertid har laget retningslinjer. I Norge har man ingen garanti for at de beste prosjektene ser dagens lys. Det må være et samfunnsanliggende å sørge for at de beste lokasjonene blir benyttet, alle
hensyn tatt i betraktning.
4.7
Manglende visualisering av anlegget
Som allerede nevnt foreligger ingen visualiseringer av veianlegget og servicehus, transformatorer m.v. I konsekvensutredningsprogrammet er det satt som krav at «adkomst-
og internveier, oppstillingsplasser, bygg og nettilknytning (med tilhørende ryddegate)» skal visualiseres. Det kan vi ikke se at er gjort i det materialet vi har hatt tilgang til, og det er i så fall en saksbehandlingsfeil.
Ved veiutbygginger i Norge er det standard prosedyre med visualisering, og i tillegg benyttes tredimensjonal
fremstilling som viser godt hvordan veianleggene blir. Det samme bør gjøres her.
4.8 Manglende etterprøvbarhet vedrørende
vindressursene
Det
er ikke offentliggjort noe vedrørende vindressursene som kan etterprøves. Vi ser at NVE legger til grunn at det er gunstige forhold på Raskiftet eller at den beregnede vindressursen er «relativt sikker». Det betviler vi sterkt.
Vi mener at det i en så kontroversiell utbyggingssak må gis innsyn i vindforholdene og målingsresultatene.
Med de betydelige isingsproblemene som er identifisert
og den store faren for alvorlige lynnedslag som eksisterer, er det all grunn til å betvile egnetheten for Raskiftet som vindmøllepark. Det er ikke tillitvekkende at allmennheten ikke har innsyn i dette. Vi mener det er en saksbehandlingsfeil.
4.9 Forholdet til grunneierne - Raskiftesameiet
Vi ser i konsesjonssøknaden på side 19 at det henvises til at det er inngått frivillig avtale med de fleste grunneierne. Som kjent er det noen få store grunneiere,
bl.a. Statskog, som også er eier av Austri. Vi mener at det ikke kan legges særlig vekt på disse grunneieravtalene, som for en stor del er inngått under trussel om ekspropriasjon. Å tolke dette som om tiltaket er ønsket
lokalt, er en feilslutning.
Mer interessant er det at omtrent 3000 dekar av industriområdet
er eierløst. Det gjelder det såkalte «Raskiftesameiet». Denne saken går for retten, og det kan utmerket gå flere år før en endelig avgjørelse foreligger. Vi er usikre på om det er prosessuell adgang
til å gå i gang med dette prosjektet før man vet hvem som eier grunnen.
4.10 Manglende kartlegging av kulturminner
Utbyggingsområdet er fullt av kulturminner og historiske steder/funn. Vi mener at alt dette må kartlegges i forkant av en konsesjonsbehandling. Noe annet er en bakvendt saksbehandling,
som ikke er hensiktsmessig og ikke i henhold til kultuminnelovens normale regler og prinsipper. Vi forstår ikke at NVE kan akseptere at slike undersøkelser gjøres etter
at konsesjon er gitt.
En slik undersøkelse vil være ytterligere et moment i den helhetlige interesseavveiningen som må foretas.
En annen sak er at de allerede påviste kulturminnene og de mange krigsminnene m.v. vil lide dersom vindkraftverket og ledningsnettet blir etablert. Osneset er definert som et verdifullt kulturlandskap, og derfra
vil man ha utsyn rett inn i industriområdet.
Alene av denne grunnen forstår ikke vi at et slikt naturinngrep kan tillates uten forutgående grundigere kartlegging.
4.11 Kartlegging av konsekvenser for friluftslivet
Det er vår oppfatning at det i konsekvensutredningen gjennomgående undervurderes hva en utbygging på Raskiftet vil innebære for den aller viktigste salgsvaren i Åmot,
Trysil og Elverum kommuner:
Et fantastisk område for friluftsliv og rekreasjon.
Vi mener klart at friluftslivet vil rammes svært negativt i et område som går langt
utenfor planområdet. I konsekvensutredningen på side 55 og 56 konkluderes det med at anlegget «sterkt (vil) forringe jaktopplevelsen» og påvirke opplevelseskvaliteten svært negativt.
Vi innser at det er vanskelig å måle dette i kroner og øre. Sikkert er det i alle fall at naturopplevelsen ødelegges,
og veldig mange brukere av dette området vil endre sin adferd, oss selv inkludert. Det kan få ringvirkninger som knapt kan overskues. Og tomteeiere, utbyggere og andre næringsdrivende i området har all grunn til stor bekymring for sine
verdier/inntekter.
Vi mener det er en mangel ved saksbehandlingen at verdien av tapt friluftsliv
ikke er forsøkt kalkulert på en bedre måte som premiss i den totale avveiningen.
4.12 Manglende konsekvensutredning for kommunal økonomi m.v.
For vår del tror vi ikke vindkraftverket verken i anleggsfasen eller driftsfasen vil gi kommunale inntekter av særlig betydning.
De største entreprenørene vil bygge kraftverket, og det vil ikke gi lokale inntekter å snakke om i den perioden det er snakk om. I driftsfasen vil anlegget gi noen få arbeidsplasser, men det er etter vårt skjønn av så
marginal betydning i en helhetlig vurdering at det ikke bør tillegges vekt. Dette må naturligvis bl.a. måles mot redusert hyttebygging og færre turistdøgn i fremtiden. Oppsummeringen i konsekvensutredningen på side 135
flg. bør kommunene studere nøye. Samlet vil Raskiftet vindkraftverk ikke gi noen garanterte inntekter som kan begrunne naturinngrepene det er snakk om. Hvor stor del av Austris overskudd kommunene må ha for at dette økonomisk skal
ha noen betydning for kommune målt mot ulempene, er vi usikre på.
For selve driften
av kraftverket og generering av overskudd er en rekke risikofaktorer relevante. For det første er det meget stor markedsrisiko knyttet til elektrisitetsmarkedet, dels grunnet usikre
kraftpriser og dels på grunn av usikre priser på el-sertifikater. Det er ubestridt at det nordiske kraftmarkedet styrer mot betydelige overskudd de nærmeste årene, og generelt er det et globalt fenomen med tilbudsoverskudd på
verdens energi- og råvaremarkeder. Dette fremgår av den akkurat fremlagte rapporten fra det skotske analysebyrået Wood Mackenzie, som er et velrenommert byrå. Prisutsiktene er følgelig dystre. Hertil kommer at det er begrenset
nettkapasitet i Norge. For det andre er det en betydelig operasjonell risiko knyttet til byggingen. Entreprenørkostnadene har økt inntil 30 % bare i 2012, og økningen
vil fortsette fremover. For det tredje vil det alltid være en politisk risiko knyttet til slike prosjekter. For det
fjerde vil deti tillegg være en finansiell risiko for utbygger.
Derimot vil særlig
Åmot kommune og utbygger måtte forberede seg på millionsøksmål fra hytteeiere og andre som har innrettet seg etter kommunale planer og senere er ført bak lyset. Vi antar at store erstatningskrav også vil bli fremsatt
som følge av ødelagte hyttetomter, redusert skogsdrift osv. Vi kan ikke se at slike betraktninger er vurdert i en samlet nyttevurdering. NVE har ikke vurdert dette.
Det er derfor ikke sannsynliggjort under saksforberedelsen hva konsekvensene for kommunaløkonomien vil være. Vi mener dette er en saksbehandlingsfeil.
4.13 Uavklarte helsevirkninger
Vi registrerer at NVE avviser en videre utredning av helsevirkninger da dette krever et større forskningsprosjekt. Vi stiller oss undrende til dette. Fra flere instanser stilles det nemlig spørsmål om nettopp dette.
Lavfrekvent støy og stressfaktorer rundt eksempelvis hinderbelysning kan medføre helseskader som nå bør utredes. Vi mener dette er mangelfull saksbehandling.
5. Utenforliggende hensyn – Forholdet til kommunenes økonomiske kompensasjon fra utbygger
Vi har fulgt kommunens saksbehandling under hele perioden, og for oss fremstår det som soleklart at kommunenes hovedmotivasjon for å si ja til prosjektet er utbyggers lovnader om økonomisk kompensasjon.
Dette kan leses ut av den skriftlige saksforberedelse og uttalelser fra sentrale lokalpolitikere direkte til oss og til media.
Ordfører Kristiansen og varaordfører Frang Rustad i Åmot kommune oppsummerer dette på en god måte i avisen Østlendingen 4. februar 2014 på side 13:
«Vi har jobbet intenst og fått en gullkantet avtale som gir oss pengemessige overføringer hvert år.»
Det er ikke særlig spor i den kommunale saksbehandlingen av at hensynene til naturmangfold m.v.
og andre lovbestemte vurderingskriterier er tillagt vekt.
Vi legger til grunn at utbyggers
økonomiske kompensasjon er begrunnelsen for kommunenes velvilje til prosjektet. Så enkelt er det.
Hovedpoenget er at NVEs representanter ved flere anledninger på folkemøter har sagt at kommunenes uttalelser tillegges (avgjørende) vekt. Dette fremgår også med all tydelighet av selve konsesjonsvedtaket.
I vedtaket fremgår samtidig at NVE ikke legger seg opp i det privatrettslige forholdet mellom kommunene og utbygger. I tillegg opplyser NVE at man ikke forholder seg til kommunale planer da det overlates til kommunene å vurdere dette. Dette er
ikke akseptabelt. NVE er vel kjent med at kommunene snur egne vedtatte planer på hodet. Sweco bekrefter dette i sin tilleggsutredning. Vi mener NVE skal vektlegge dette i en helhetsvurdering.
Dette faktum er vanskelig å plassere innenfor etablerte og någjeldende etiske standarder og compliance-krav som stilles til all offentlig
og privat virksomhet. Eksempelvis har regnskapsloven § 3-3 c nylig fått en streng regel om selskapers rapportering av samfunnsansvar, antikorrupsjonsarbeid, etikk m.v. Videre kan nevnes at alle finansforetak i Norge er underlagt meget strenge regler
for compliance og interessekonflikter m.v. i verdipapirhandelloven.
Men hva gjelder ved kraftutbygging?
Kommunenes velvilje er kjøpt og betalt av utbygger. Vi reagerer på at en slik praksis følges
i kraftutbyggingssaker. Og vi aksepterer ikke at utbygger på egenhånd kan legge premissene for offentlige organers velvillige saksbehandling. Om dette har en side mot strafferettslige bestemmelser, får andre vurdere. I forvaltningsmessig
sammenheng er en slik fremgangsmåte ikke i henhold til god forvaltningsskikk. I realiteten skjer et utilbørlig samrøre mellom offentlig økonomi og myndighetsutøvelse.
Det er et faktum at tusenvis av personer har innrettet seg etter kommunale planer som ikke muliggjør industrialisering av Raskiftet og som med
dette er ført bak lyset av kommunene. Samfunnsøkonomien i dette, er en sak for seg. Enorme økonomiske tap oppstår på privatpersoners hånd som må telle med i avveiningen som NVE burde foretatt. Noe annet er fremgangsmåten
som kommunene benytter.
Vårt synspunkt er at NVE ved å legge så stor vekt
på kommunenes standpunkt i realiteten vektlegger utenforliggende hensyn i rettslig sammenheng på en slik måte at forvaltningsvedtaket er ugyldig av denne grunn. Og i alle fall bør OED vektlegge dette i sin totalvurdering i klageomgangen.
Det er mulig at denne ukulturen trenger en full belysning i en rettslig prosess, og under enhver omstendighet
må nye saksbehandlingsregler gås opp. Det kan ikke være slik i en rettsstat.
6. Oppsummering – lovstrid, saksbehandlingsfeil
og utenforliggende hensyn
Vi anfører at NVEs konsesjonsvedtak er ugyldig som
følge av at vedtaket er i strid med flere lovbestemmelser, samtidig som alvorlige saksbehandlingsfeil er begått som har påvirket vedtakets innhold. Hertil anføres at utenforliggende hensyn er tatt på en utilbørlig måte.
7.
Vilkår for en eventuell utbygging
Dersom OED finner grunnlag for å gi utbygger konsesjon, må anlegget gis en helt
annen utforming og størrelse. En nedskalering av antall turbiner, høyden på disse og en bedre plassering av møllene vil gjøre naturinngrepet mindre. Også kabellegging i bakken bør vurderes.
Vi noterer at NVE ikke legger begrensninger på utnyttelsen av Raskiftetoppen, Butjernet og Halvorsberget
fordi dette er «de beste turbinposisjonene». Dette er blant de mest benyttede turmålene i Hedmark, og det er naturligvis en krigserklæring mot alle brukerne av området. Nettopp disse punktene må under enhver omstendighet
ikke bebygges med vindmøller. Friluftslivet særlig i Elverumsregionen vil rammes hardt av utbyggingen på Raskiftet og Kjølberget.
Vi viser også til at iskast i realiteten vil båndlegge disse flotte utsiktspunktene for allmennheten. Det vil være for farlig å bevege seg i området.
I tillegg står det for oss som helt uklart hvordan disse punktene skal utnyttes uten at inngrep i gammelskogsområdene
vil skje. Det er ikke dokumentert hvordan gammelskogene skal vernes.
Mølleparken bør
også, slik Åmot kommune har krevd, trekkes så langt unna Æra fritidsområde/Amundstad skog som mulig. Dette også av hensyn til den belastningen som dette området allerede har fra forsvarets aktiviteter m.v., jfr. pkt.
3.1 og 3.4 foran.
Det er derfor all grunn til å begrense utbyggingen på Raskiftet.
8. Avslutning - Reelle hensyn
Vi mener OED bør utøve et samlet skjønn basert på reelle hensyn. Austri Vind har ikke rettskrav på konsesjon. OED bør derfor under enhver omstendighet basere
sitt skjønn i klageomgangen på følgende:
Produksjon av fornybar energi
er viktig og riktig, men vi stiller et stort spørsmål ved måten dette gjøres på i Norge. Dessverre vil norske vindmøller ikke føre til reduksjoner i produksjon og forbruk av fossil energi. Vi noterer at sterke
politiske krefter arbeider for en mer nyansert tilnærming til dette, og vi antar at det om ikke altfor lang tid vil gjelde andre og bedre regler for vindkraftutbygging i Norge. Det bildet vi ser nå, innebærer en planløs vindkraftutbygging
uten tilstrekkelig nett og kabler. Markedsutsiktene er dystre med overproduksjon og prisfall på elektrisitet. Det kan bli en vedvarende situasjon. Vindkraft er dyrt å produsere, og det gjenstår å se om og hvor lønnsomt det blir.
Når i tillegg miljøgevinsten ved vindkraftutbygging i Norge ikke er lett å få øye på, er det all grunn til å skrinlegge sjansespillet som Raskiftet vindkraftverk vil være.
NVE har gitt en rekke konsesjoner. Det gjenstår å se hva som til slutt blir bygget ut. Det er urimelig at NVE skal fortsette
å innvilge konsesjoner før det er avklart hva som skjer med alle de konsesjonene som allerede er innvilget. Dette er dårlig miljø- og energipolitikk.
Hovedbegrunnelsen for å motsette seg etableringen er de negative konsekvensene dette vil ha på Raskiftet og alle tilgrensende arealer og for alle brukerne i generasjoner fremover.
Tusenvis av mennesker vil bli direkte berørt og få sin livsutfoldelse innskrenket. Det er heller ingen andre beskyttelsesverdige interesser som i tilstrekkelig grad begrunner utbyggingen.
Utbyggingen vil gi betydelige og uønskede sumvirkninger.
En vindmøllepark på Raskiftet vil være et ruvende fremmedelement som ikke
hører hjemme i slik innenlandsk natur, 800 meter over havet og synlig på meget lang avstand. Dette er et brudd med all innenlandsk tradisjon for måten å utnytte naturen på. Utbyggingen innebærer et gigantisk naturinngrep
til stor skade for miljøet og brukerne av området.
Konsekvensutredningen reiser langt flere spørsmål enn den besvarer. Naturinngrepene er enorme, og Raskiftet
vil etter dette være for et industriområde å regne – 37 vindmøller på over 180 meters høyde samt over 3 mil med nesten 10 meter brede nye veier vil sette sine uslettelige spor for fremtiden.
Prosjektet fremstår som «et forskningsprosjekt» hvor verken utbygger eller konsulenter har presentert gode nok premisser for et slikt naturinngrep. Inngrepet er begrunnet i ønsket om å produsere
mer kraft i Norge, hvor vi allerede har et betydelig kraftoverskudd.
Vindmølleparken er den første i sitt slag i innlandet i Norge. «Monstermøller»
av dette slaget finnes ikke noe annet sted. Også internasjonalt er det svært lite erfaringsmateriale å hente for slike plasseringer av vindmølleparker. Mølleparkene i Norge og på kontinentet står stort sett i kystnære
landbruksområder. Konsekvensene ved en slik etablering er høyst usikre og lite utredet for miljøet og omgivelsene. Ettervirkningene av en slik utbygging er det knapt noen som vet noe særlig om. Det er påfallende hvor lite disse
faktaene problematiseres i konsekvensutredningen.
Utbyggingen skjer uten en overordnet nasjonal og regional plan, som burde vært en selvfølge i Norge. Dette er en meget
alvorlig innsigelse, og det er påvist i en nokså ny juridisk doktoravhandling av Nikolai Winge, Institutt for offentlig rett ved universitetet i Oslo.
De negative konsekvensene
for videre hyttebygging og næringsutvikling i Åmot og Trysil er ikke grundig nok vurdert. Vi er overbevist om at kommunene vil tape mye fordi primærsalgsvaren for området, nemlig naturen og friluftslivet, vil bli betydelig endret. Slik
vi ser det, vil samfunnsregnskapet bli negativt for kommunene.
Vi tror heller ikke på bedriftsøkonomien for vindkraftverket isolert sett. Overproduksjonen av strøm
har bare siden i fjor medført et fall i samlet strømpris på omtrent 35 %. Selv om dette er et øyeblikksbilde, tror vi en betydelig overproduksjon av strøm i årene fremover vil medføre stort prisfall. Vi tviler
derfor på det økonomiske fundamentet for Raskiftet vindkraftverk. Og kommunene bør i alle fall ikke driste seg til på forhånd å stipulere med store inntekter fra denne virksomheten som kompensasjon for ødelagt natur.
En utredning om nytte-/kostverdien av prosjektet burde åpenbart vært gjennomført langt grundigere.
Vi kan ikke se at det er grunnlag godt nok for å fatte
et gyldig konsesjonsvedtak. Enhver rimelig tålegrense blir med dette overskredet. Summen av militær aktivitet, skytefelt, motorsport, flyplass med fallskjermhopping, damanlegg og regulerte elver er ikke vurdert i det hele tatt. Vår
klare oppfatning er at den rettslige tålegrensen, slik en rekke lover og regler gir anvisning på, blir overskredet ved denne industrietableringen.
Vi noterer
at klima- og miljøvernministeren 4. februar d.å. under Grønn Agendas frokostmøte fikk spørsmålet:
“Hvor vokser markedene?”
Hun henviste til 8 konkrete globale trender. En av trendene var turisme og reiseliv basert på natur og kulturminner. Det er et godt utgangspunkt i denne saken!
Vi håper OED opphever NVE sitt konsesjonsvedtak og sier nei til prosjektet.
Med hilsen
Per Øyvind Schiong
Signe B. Kjøs