A-Magasinet: Nå er det trendy å gå langsomt

 

Foto, Stig B. Hansen: En trendy mann – Nils Faarlund (79) – har tviholdt på treski og stillhet. Slow adventure, heter det nå. Han nektet plent å benytte seg av de preparerte løypene, og insisterte på å tråkke egne spor.

 

Ekstremt langsomt

– Ikke helt bæsj, liksom. Det smaker egentlig veldig lite.

Ekstremsportutøver Karina Hollekim (39) står i løssnøen rett over Frognerseteren stasjon og spytter ut en halvtygd harebæsj. En eldre mann med piggsveis og vadmelsnikkers følger forventningsfull med på reaksjonen.

– Du merker det er en som har spist mye fiber?

 

Mannen er Nils Faarlund (79), en like levende som omstridt legende i norsk fjellsportmiljø. Her på Oslos topp har han allerede levd opp til rollen som ihuga motstander av moderne, tilrettelagt friluftsliv og kontant nektet å gå i de populære preparerte løypene som snor seg innover i Marka. Han vil ikke tvinges inn i maskinenes sporvalg.

            Derfor har han på sine treski av merket Rønning bautet seg oppover i løssnøen, og kan begeistret vise sin turmakker Hollekim detaljene de fleste går glipp av. Som hvor reven har gått og haren hoppet. Hvor bøyelig bjørketrær er. Og altså, hvordan harebæsj smaker.

– Jeg har nok ofte kjørt for fort. Glemt å stoppe og nyte. Jeg tror jeg er blitt flinkere til det nå, sier Hollekim, før de tusler videre. Hun for anledningen med smørefrie langrennsski i stedet for tungt randonee-utstyr.

 Rekordinteresse

Vi står ved inngangen til en påske der mye tilsier at flere enn noen gang vil dra til fjells og bedrive en eller annen formfor skigåing. DNT noterer seg ustoppelig medlemsvekst og forventer nok en gang å knuse sine egne rekorder for hyttebesøk. Som de forlengst har gjort det med kurs og arrangerte turer.

            Toppturer er blitt folkesport, mens plaststøvler og randonee-ski hører hjemme i den velassorterte utstyrsparken til en normalt friluftsinteressert nordmann.

– Før gikk folk stort sett på ski på den samme måten. Nå har vi fått mange flere nisjer og større bredde. Det er minst ti måter å gå på ski på, fastslår professor Peter Fredmann ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han bekrefter at adrenalin, fart, høyde og mye spesialisert utstyr har vært en tydelig trend de siste årene. Samtidig påpeker han at mange stadig «søker skogens ro» gjennom det enkle friluftslivet.

– Men det er ikke så synlig. De som driver med det er ikke så opptatt av imagebygging og sosiale medier.

 Plutselig trendy

Altså er det vel liten tvil om hvem som er den trendy av de to som snegler seg gjennom påskevåt snø ved Frognerseteren: Han som har kjempet et liv for langsomheten og friluftsliv på naturens egne premisser iført naturfiber. Eller hun som ble stjerne ved å hoppe, stå på ski eller fly fra høyest og brattest mulige steder. Men overraskende nok kan forskeren fortelle at de faktisk er ganske trendy begge to. På grunn av en helt ny reiselivstrend.

– Slow adventure. Et slags «ekte» alternativ til alt det kjappe og overfladiske. Det handler veldig mye om det Nils Faarlund står for. Sirkelen er på en måte sluttet. De som starter med ekstremsport har kanskje aldri opplevd det enkle. Så oppdager de at det finnes en helt annen måte å være i naturen på. Du kan si det er å finne opp hjulet på nytt.

Den ekstreme veien

Inne i skogen bedriver Faarlund «slow adventure» ved å ta av seg ryggsekken i lin fra den sveitsiske hær, litt beskjemmet plukke ut en MacBook kamuflert i et bomullsnett, og plassere både seg selv og sekken oppå treskiene.

– Nordmenn skal jo på død og liv stikke føttene ned i en kuldegrop, forklarer han, mens Hollekim følger hans eksempel og setter seg med utstrakte ben. At hun i det hele tatt kan sitte er et mirakel. Det kommer vi tilbake til. Først skal hun svare på hvorfor hun endte som en av verdens desidert beste freeridekjørere og basehoppere.

            Det enkle svaret: Hun hadde ikke noe valg. Barndommen ble tilbrakt i klatreveggen på Kolsås med bena stikkende ut av to hull i farens ryggsekk.

            Det litt mer kompliserte svaret: En ung, søkende jente som ikke taklet A4-hverdagen. Som kjente mye på indre uro. Som lette etter noe kraftfullt.

– Ekstremsporten ble en kombinasjon av flukt fra hverdagen og et sted jeg følte meg hjemme. En måte å ta inn stillheten og nyte øyeblikket. Og et miljø der vi kunne slippe ned guarden og dele både frykt og reell glede. Være nakne. Det funket for meg, sier hun. Nils Faarlund lytter og nikker.

– Dette er veldig vesentlig. Du har latt deg motivere av den naturlige rusen i dopaminen (et stoff som skilles ut i hjernen) så du kunne roe litt ned.

– Dopaminen og kicket er ikke til å komme bort fra. Men jeg fikk en mestringsfølelse som hjalp meg til å finne ut hvem jeg var, svarer hun. Faarlund lener seg frem over skiene.

– Men den historien hører vi sjelden. For det finnes «spekkhuggere» som tjener penger på sånne som deg. Og det er de som forteller hvordan og hva som skal foregå: Utstyrsprodusentene, turistindustrien og mediene. Deres måte å regissere ekstremsport på, kaller jeg misbruk. De reduserer fri natur til arena. Det nører opp under vårt overforbruk og frister ukyndige ut i livsfare.

– Mens Youtube-generasjonen aldri får se slitet og motgangen du må kjempe deg gjennom, sier Hollekim. Piggsveisen nikker igjen.

– Du kan unngå motbakker. Men da blir det ikke friluftsliv.

Freeluftsleave

Det rotnorske «friluftsliv» er et av Nils Faarlunds favorittord. Til hans glede har ordet nå gått inn i både det tyske og engelske språket. (Lonely Planet staver det riktignok: Freeluftsleave) Men hva som kan regnes som friluftsliv definerer Nils Faarlund til gjengjeld strengt. Det omfatter definitivt ikke bilkjøring til en alpinbakke der du løftes opp i høyden og kjører ned akkompagnert av gjallende russemusikk. Da et par twintip-kjørere i full syntetisk mundur kom inn på banen til Frognerseteren, kommenterte han syrlig:

– Hvordan ville de sett ut hvis vi ikke hadde funnet olje? Det er definitivt heller ikke friluftsliv å oppsøke livsfarlige situasjoner.

– Men vi har så mye penger at vi har råd til å kjøpe utstyret som skal til. Så ser vi hva andre gjør og får det veldig travelt med å kjøre bratt på ski. I friluftslivet holder du avstand til livsfaren til du blir fortrolig med den. Da kan du nærme deg, sier han. Og vet hva han snakker om. Han har hatt sin solide dose av både høye tinder og bratt skikjøring.

Knuste lårene

Også Karina Hollekim var fortrolig med livsfaren. Hun levde med den. Og augustdagen i 2006 hadde hun som vanlig full kontroll da hun hoppet ut i wingsuit 8000 fot over Sveits.

            Men skjermen foldet seg ikke ut som den skulle. Mens hun raste mot bakken rakk hun å tenke at alt var slutt. Da hun kom til seg selv i en steinur var lårene knust. Det høyre brukket i 21 deler.

            Etter 15 smertefulle operasjoner fortalteen lege henne at hun aldri kom til å kunne gå igjen. Beskjeden kunne ikke vært verre for henne som hadde hele livet sitt og alle vennene sine på fjellet.

– Da gikk det en faan i meg. Ingen skal fortelle meg hva jeg ikke kan! Hun bestemte seg for å gjøre alt for å motbevise legen. Hun skulle tilbake på ski.

– Det fine med deg er at du ikke bare hadde ambisjonene, men ditt møte med natur og friluftsliv har gitt deg forutsetningene for å få det til. For du har ikke bare kjørt heis, kommenterer Faarlund fra treskiene.

– Ja. Jeg hentet det fra naturen. Fra lidenskapen. Den logrende lekenheten du ser hos små barn. Det var tanken på at jeg skulle tilbake på ski som fikk meg opp av sengen og over i rullestolen om morgenen. Hun smiler.

– Og jeg skulle ikke i noen slalåmbakke.

Drømmen om toppen

På rehabiliteringssenteret måtte hun sette seg et kortsiktig og et langsiktig mål. Muskelbunten på 180 cm veide 42 kilo. På kort sikt var målet å sitte oppreist i rullestolen et helt måltid. Langt fremme var målet å kjøre løssnø på fjellet. Derfor fikk hun alltid legene til å velge de mest solide naglene og skruene. En gang skulle kroppen tåle belastningen.

– Det var det som drev meg gjennom. Fem år senere står Karina Hollekim på toppen av Store Ringstind, en topp på 2124 meter i Hurrungane. Hun kjenner seg ørliten i møtet med fjellet.

 – Jeg hadde lengtet etter akkurat det. Noe som var større og mektigere enn meg. Og forpliktelsen i å måtte gjennomføre. At det ikke var noen lett vei ned eller bort. Nedkjøringen og vissheten om at målet var nådd var fantastisk.

– Men det tok to år før jeg hadde kontroll nok til virkelig å nyte det, føle meg komplett, sier hun.

– Det er forskjell på mestring og mestringsglede, konstaterer Faarlund.

Gode på bunnen

79-åringen Faarlund snakker helst om mestringsglede uten mye fancy hjelpemidler. Men han har ikke alltid vært motstander av teknologiske underverk. Tvert imot er Totningen utdannet sivilingeniør, og rakk å designe Bergans klatresekk Alpinist av nylon – altså olje – før han kom på bedre tanker.

– Jeg reiste rundt i landet og så hvor mye skade disse sivilingeniørkollegaene hadde gjort. Dermed startet hans livslange arbeid for sitt eget slagord: Å vinne venner for natur.

– Folk må oppleve gleden i møtet med natur. Klarer du å få dem begeistret for natur, er det lettere å få til endring. Som er mer enn egoisme.

– Men ser du tegn til endring?

Faarlunds ansikt blir om mulig enda mer alvorlig.

– Hadde vi sluppet oljerikdommen hadde jeg nok hatt mange flere med meg. Men nordmenn er gode på bunnen. Derfor er det bra at vi nå kanskje vil nå bunnen og få oss enn vekker.

Mistet gleden

Karina Hollekims vekker var av en annen karakter. Hun opplevde at karusellen hun hadde drømt om å få plass på til slutt gikk for fort. Prestasjonsjaget erstattet gleden. Hun brukte mer tid på flyplasser enn i sin egen seng, mens tankene alltid var på vei videre. Hun glemte å stoppe opp og nyte. Så kastet karusellen henne bokstavelig talt av.

– Jeg opplevde å miste. Da ble det enda mer verdifullt. Nå tar jeg meg mer tid. Jeg ser diamantene som skinner i snøen.

Anerkjennende nikk fra Faarlund.

– Fordi vi har det så travelt blir vi aldri kjente med det vi har kjært. Først når vi har mistet det skjønner vi verdien av det.

Kjøper kunnskap

Kanskje er det en vekker i seg selv at nordmenn allerede bruker mest penger i hele verden på sportsutstyr, tre ganger mer enn snittet i Europa. Og at professor Peter Fredmann peker på at det moderne friluftslivet i økende grad handler om forbruk. Ikke bare av utstyr.

– Flere vokser opp i et urbant miljø, er vant til å kjøpe tjenester, og ønsker et tilrettelagt friluftsliv. De som vil på topptur kjøper både kunnskapen og sikkerheten, sier han.

Ifølge en fire år gammel svensk undersøkelse brukte hver svenske totalt 12.000 kroner i året i forbindelse med friluftsliv. Fredsmann tror ikke nordmenn bruker mindre.

Alt bedre før?

I førpåskesolen ved Frognerseteren er turkameratene i ferd med å pakke sekkene i henholdsvis lin og nylon. I linsekken råder, med unntak av Mac’en, retrostemning. Men tro ikke at Nils Faarlund ikke finner noe å glede seg over ved moderne turutstyr.

– Ullundertøyet, sier han uten å nøle. Det var jo på full fart ut av norske butikker. Vi skulle bruke superundertøyet som luktet så jævlig at selv engelske klatrere ikke orket å gå med det. Og de er ikke så nøye på det, humrer han, og tilføyer den uknuselige ståltermosen og de lette hodelyktene på listen over gode nyvinninger.

De beste påsketipsene

Harebæsjen får ligge i fred på tilbakeveien.I stedet grubler de to på sitt beste påsketipstil dem som vil prøve seg på fjell ellerfriluftsliv uten erfaring.Faarlund åpner:

– Norsk fjell er ikke bare tinder, vi har også bjørkeskogen der mye av norsk friluftsliv har foregått. Begynn med en rusletur under skoggrensen.

– Men der er det jo ingen løyper?

– Nei. Men desto mer å oppleve. Karina Hollekim følger opp:

– Turglede avhenger ikke av hvor du er. Bare vær ute og opplev følelsen av å stoppe verden et øyeblikk, alene eller samme med andre.

Så takker de pent for turen og møtet. Kanskje er de ytterpunkter. I så fall gir det håp for dialogen i Frilufts-Norge.

Fransk idol

Ett minutt før banen går mot byen kommer en høy mann med piggsveis, blå ullskjorte, lerretsgamasjer og gule treski over skulderen inn i vognen. En gjeng unge franske langrennsløpere stirrer fascinert, og drister seg til å spørre om en selfie. Foto-objektet peker på det broderte merket han bærer på skjorten: Guide de Montagne. Franskmennene gransker ham med fascinerte blikk.

Da Faarlund har gått av på Majorstuen stasjon tar de kontakt.

– Hva heter den mannen? Er han veldig berømt?

Aftenpostens A-Magasin: 19.03.16.