Nils Faarlund fra omtale “International Conference Wind Turbine Noise 2011 i Roma”

Forsknings- og dokumentasjonsinnsatsen for vindturbinstøy har hittil vært konsentrert om det hørbare. Det vil si fra 20 til 20.000 Hz (svingninger per sekund). Infralyd/lavfrekvent lyd er betegnelsen for lyd med lavere frekvens enn 20 Hz. Støy med så lav frekvens er mer helsefarlig enn hørbar, uønsket lyd. Dette har vært et forsømt arbeidsfelt i fagmiljøene og heller ikke vært prioritert av myndighetene. På grunn av klager fra berørte i en rekke land, er aktiviteten blant forskere, konsulenter og myndigheter nå tiltakende. Det var således gjort plass til to økter på konferansen for slike arbeider. Av resultater nevnes her:

• Målinger av lavfrekvent lyd viser verdier på opp til 10 dB over etablerte beregningsmodeller, eller et lydnivå som er opp til 10 ganger over anvendte modeller – her trengs altså vesentlige forbedringer for å sikre en realistisk informasjon fra rettighetshavere overfor berørte.
• I lydspekteret fra 0 til 20.000 Hz observeres de høyeste dB-verdiene ved de laveste frekvensene, gjerne rundt 10 Hz.
• Mens hus bygget av tunge materialer gir bra skjerming mot lavfrekvent støy, er man tilsvarende utsatt i lette reisverkhus. Det vil altså si at tradisjonelle, norske hytter ikke gir noen beskyttelse av betydning mot slik støy.
• Store vindturbiner gir forholdsvis høyere støybelastning i infralydområdet enn tilfellet er for hørbar støy. (Dette benekter Delta, men professor Henrik Møller bekrefter det.)
• For å finne frem til en mest mulig korrekt tallfesting av infralydbelastningen, må det gjøres målinger på vindturbiner i drift.
• Støyen fra en vindturbin går for hver omdreining gjennom maksimum, slik vi kjenner det fra helikopterrotorer. Den brusende støyen fra turbinbladene topper seg igjen og igjen i et drønn som kan variere mellom ytterligheter som et svosj og et womm. For de lave frekvensene vil vindstyrke og temperaturforhold gi forsterkning av støynivået.
• Lavfrekvent støy fra vindturbiner er mer forstyrrende for mennesker enn fra biltrafikk. Infralyd fra turbiner med stor navhøyde (fra 85 m og oppover) kan nå nivå på 50 dB, kanskje 55 dB.
• Vinterstid i Norden og andre strøk med kaldt klima får vi inversjon – det er kaldere i dalen enn i høyden. Da er vindhastigheten ved bakken lav og lavfrekvent støy blir særlig merkbar (jfr hyppigere klager fra berørte).
• Målinger kan tyde på at høye turbinskaft må gis en stivere konstruksjon for å redusere belastningen av lavfrekvent lyd på mennesker (og dyreliv).
• Når støydata skal angis for hele spektret fra infralyd til ultralyd (grensen oppad for hørbar lyd), brukes det ulike modeller for å vekte de ulike frekvensområdene – f. eks. A- og C-vektig. For støy under 20 Hz gir A-vekting svært avvikende resultater, mens C-vekting beskriver situasjonen best. (Støysonekartet som følger konsekvensutredningen, har A-vekting)Det trengs vesentlige forbedringer av indikatorene for godkjenning av utslipp av støy av dette slaget.
• Forskning om lavfrekvent støy der tonehøyden varierer – amplitudemodulering – har lenge vært forsømt. Det gjelder særlig det regelmessige støymaksimumet som kommer etter at et turbinblad har passert skaftet som turbinhuset hviler på som et svosj eller womm.
• En finsk forsker benyttet anledning i en av diskusjonsrundene om lavfrekvent lyd til å peke på at forskere og konsulenter burte være mer kritiske til myndigheter som velger for høye grenseverdier for lavfrekvent støy fra vindturbiner.
• Lavfrekvent støy ved bremsing av omdreiningshastigheten for turbinbladene og fra stillestående rotor (når vindhastigheten øker ut over liten til stiv kuling) kan forplante seg titalls kilometer (data fra måling med seismograf i England). Avstiving av turbinskaftet kan forebygge støy, samtidig som det også kan forhindre tretthetsbrudd.
• For store vindturbiner er det i frekvensområdet 1 – 10 Hz målt støynivå opptil 70 dB.
• Australia har verdens største vindkraftanlegg. Det har bl. a. ført til at lavfrekvent støy har vært et tema i nasjonalforsamlingen, mens fagkonsulentene har måttet tåle kritikk for at de hadde latt interessene til oppdragsgiverne gå foran hensynet til berørte naboer til store vindkraftanlegg.
• Australske forskere har nå utviklet hensiktsmessige målemetoder for infralyd, der måleinstrumentene er plassert under bakkenivå. Australierne kunne bl. a. rapportere at infralydbelastningen om natten kan øke med opp til 10 dB over støyverdiene på dagtid. En bredbåndmåling over det hørbare området (20 til 20.000 Hz), slik det ofte praktiseres, er altså ikke tilstrekkelig.
• Storbritania er et tett bebygget land som er i gang med en storstilet satsing på vindkraftanlegg til erstatning for kull- og atomkraftanlegg. I 2011 er det 140 anlegg i drift. Det betyr at enhver ny, landbasert utbygning vil møte motstand fra fastboende i nærheten av planområdet. Det satses derfor nå på å øke forståelsen for hvilke konstruksjonsdetaljer som fører til støybelastning i infralydområdet. Som for hørbar støy, kommer man da til utformingen av enden av bladet og vingenes bakkant så vel som vridningsvinkelen for bladet i forhold til vindretningen.
• Engelske forskere fra Renewable Energy Systems har nå også valgt å bruke “subjektive undersøkelser” ved siden av de naturvitenskapelige metodene for å skaffe seg forståelse av ikke hørbar støy fra vindkraftanlegg gjennom kvaliteter som ikke er målbare.
• I et finsk skoglandskap var amplitudemodulert støy – støy med varierende tonehøyde som skyldes at turbinblad passerer turbinskaftet (svosj/womm-lyden) – hørbar på 4 km avstand. Variasjonen i tonehøyde tiltok med avstanden.
• Vanlig støymåling, der lydnivået utlignes over tid, dB(A) er ikke egnet til å få frem støyen når turbinblad passerer turbinskaftet.
• Støyen fra en vindturbin er forsterket i to sektorer med en vidde på 30 grader i vinkler på 30 grader ut til begge sider for vindretningen.

Nils Faarlund – utdrag fra en omtale fra «International Conference Wind Turbine Noise 2011 i Roma.»

Ettermiddagsøkten første konferansedag og formiddagsøkten den andre dagen handlet om målemetodikk, beregningsmodeller og standarder for hørbar støy. De fleste av disse 23 arbeidene handlet om vindkraftanlegg i flate landskap i Europa, Nord-Amerika, Australia og Asia (Japan). På dette feltet foreligger det mye viten. Kupert lende og skogstrakter er imidlertid lite undersøkt. Med hensyn til at utbyggerinteresser i Norge nå fremmer prosjekt i innlandet, var tre rapporter fra svenske forskeres pionerarbeid av særlig interesse for norske forhold. Disse rapportene fra Nord-Sverige er også interessante for oss fordi vi har andre årstids- og klimaforhold, herunder lave temperaturer. Innledningsvis følger en oversikt over forhold som har betydning for forplantning av støy fra vindturbiner:

• Værforhold: Vindstyrke, vindretning, temperatur, luftfuktighet og lufttrykket
• Lendeforhold: Fjellgrunn, plantedekke, trebestand, etc.
• Konstruksjon av vindturbinen: Navhøyden, utforming av turbinbladene, etc.
• Drift av vindturbinen: Omdreiningshastighet, vridningsposisjon for bladene, etc.

I det følgende refereres rapporterte observasjoner angående hørbar støy:

• Store navhøyder (turbinhusets høyde over bakken) gir stor forskjell i vindhastighet mellom øverste og nederste posisjon for turbinbladene – det fører til øket støy på grunn av øket turbulens rundt turbinbladene. Svenske forskere rapporterer fra kuperte skogsområder om en økning på 20 dB og mer
• Utformingen av turbinbladene gir opphav til turbulens som har avgjørende betydning for støynivået fra et vindkraftverk – særlig har utformingen av enden av bladene og vingebakkanten stor betydning for hvor mye støy en vindturbin produserer
• Støy kan reduseres ved å tilpasse omdreiningshastighetene for vindturbinene
• Det observeres stadig avvik mellom etablerte beregningsmodeller for støy fra vindturbiner og målte verdier – Sverige, Irland og New Zealand er foregangsland i forbedring av slike modeller, mens Italia og Japan er blant de land som nå gjør mye for å forbedre sine mangelfulle standarder.
• Svensk forskning har avdekket at skog gir forsterkning av støy. Det kommer av at lyd har bølgenatur og kan reflekteres (ekko). Hvis to bølger med samme tonehøyde (amplitude) som svinger i takt (er i fase) møtes i et punkt, vil svingningen i punktet bli det dobbelte (konstruktiv interferens).
• Våren er den årstiden hvor støyplagen er alvorligst – et forhold som er viktig å være klar over for etablering av vindkraftanlegg i skogstrakter med rikt fugleliv som er mye brukt som turområder.
• Støyen fra vindturbiner med stor navhøyde kan tilta med vindhastigheten med så mye som 10 dB, eller en forsterkning av støyen med 10 ganger ved en vindhastigheter på 8 – 12 m/sek (som svarer til frisk bris og liten kuling – den vanlige, øverste grense for energiproduksjon for denne teknologien). Natterstider er det også målt høye støynivå ved lavere vindhastighet enn 8 m/sek.  
• Støyen fra en vindturbin går for hver omdreining gjennom et maksimum, slik vi kjenner det fra helikopterrotorer. Den brusende støyen fra turbinbladene topper seg igjen og igjen i et drønn som kan variere mellom ytterligheter som et svosj og et womm. Alt etter vær- og lendeforhold blir etterklangen mer eller mindre langvarig. Her er det hittil et sviktende, faglig grunnlag for å lage prognoser.
• Når mange turbiner er samlet i et vindkraftanlegg, kan det føre til en betydelig forsterkningseffekt.
• I Japan har det vist seg at det kommer flest klager på vindturbinstøy i frekvensområdet 160 til 200 Hz.
• Støymåling ved vindkraftanlegg i drift viser at det ikke er uvanlig at leverandørene oppgir for lave støyverdier – forøvrig ikke oppsiktsvekkende, når man tar i betraktning de mange faktorer som til enhver tid bestemmer støynivået.
• New Zealand er av de land som har erfart mest energiske protester mot bygging av vindkraftverk. Rettssaker har ført til skjerpede krav om støysvak teknologi. Konsekvensanalyser skal bygge på vindmålinger over minst ett år. Etter at anlegget er kommet i drift, skal støymålinger gjennomføres i minst to år for å dokumentere om kravene til støydemping er innfridd.

Mens NVE kategorisk avviser lavfrekvent støy som et problem, med henvisning til Klifs rapport, som bygger på en tilsvarende ikkevitenskapelig Deltarapport i Danmark, har danske politikere begynt å ta problemer med vindturbinstøy på alvor. Naboer skal beskyttes bedre mot vindturbiner.

Danmarks største parti, Venstre, ønsker bedre beskyttelse mot vindturbinstøy!

Tidligere miljøvernminister Hans Christian Schmidt, Venstre, deltok på et vindmøllemøte i Slæggerup, Roskilde, 8. august 2013,og kan bekrefte at det arbeides på en ny vindmøllebekendtgørelse på Christiansborg:

- Jeg kan godt lide vindmøller, men vi skal tænke os om. Der er ved at rejse sig en storm af protester mod noget, som jo generelt er godt. Det må betyde, at nogen ikke bliver sikret via de regler, vi har, og de »nogen« er naboerne. De bliver ikke beskyttet af den nuværende bekendtgørelse. De skal vi sikre, at de bliver. Som det er i dag, bliver nogen fattigere af, at deres naboer scorer store gevinster på vindmøller, og det er jo ikke meningen, siger Hans Christian Schmidt.

Kilde: Lars Kimer i Sjællands Nyheder

Fredag 26. april 2013 la helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre fram "Folkehelsemeldingen: God helse - felles ansvar".

Folkehelsemeldingen:

God helse og bedre levekår skal være et mål for all offentlig politikk

Folkehelsearbeidet skal bidra til god helse og bedre levekår i befolkningen. Det handler ikke bare om helse- og omsorgssektoren, men er et mål for all offentlig politikk. God helse er en verdi i seg selv og øker mulighetene for den enkeltes livsutfoldelse. God helse er en ressurs og forutsetning for andre mål, som for eksempel et produktivt arbeidsliv, effektiv læring og overskudd til å bidra i frivillig arbeid. Høy sykelighet og lav funksjonsevne medfører påkjenninger og kostnader både for den enkelte og for samfunnet i form av helse- og omsorgstjenester, sykefravær og trygd.

«Helsen henger sammen med hvordan vi innretter samfunnet. Det handler om å legge til rette for en samfunnsutvikling som gir gode betingelser for helse.»

Befolkningens helse er påvirket av politiske valg og private aktørers valg som er utenfor enkeltindividets rekkevidde. Siden helsen påvirkes av samfunnsutviklingen og de kårene vi lever under, handler folkehelsepolitikken om å legge til rette for at den enkelte og lokalsamfunn skal være i stand til å ta kontroll over forhold som påvirker helsen.

Det må være en balanse mellom fellesskapets ansvar for befolkningens helse og den enkeltes ansvar for egen helse. Hver enkelt har et betydelig ansvar for egen helse og myndighet og innflytelse over eget liv. Samtidig er enkeltmenneskets handlingsrom på mange områder begrenset av forhold som er utenfor individets kontroll.

Helse – en grunnleggende rettighet:

Helse som menneskerettighet omfatter både rett til behandling ved sykdom og rett til å bli beskyttet mot sykdom gjennom folkehelsearbeid og forebyggende arbeid.

Helse er en grunnleggende rettighet som er forankret i flere internasjonale menneskerettskonvensjoner. Menneskerettsloven gjør flere menneskerettskonvensjoner gjeldende som norsk lov, og flere av konvensjonene omhandler retten til helse. Det gjelder FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12, Barnekonvensjonen artikkel 24 om barns rett til helse og Kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 12. Menneskerettsloven § 3 gir konvensjonene forrang dersom det er motstrid til nasjonale bestemmelser.

Retten til helse er i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter formulert som retten til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Dette er også målformuleringene for Verdens helseorganisasjon. Statens forpliktelser omfatter tiltak for å redusere spedbarns- og barnedødelighet, forebygging av sykdom og tiltak for å hindre at folk blir syke av miljøpåvirkninger, herunder arbeidsmiljø. Konvensjonene vektlegger også å sikre at det ytes helsehjelp og omsorg ved sykdom.

Folkehelsemeldingen:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-34-20122013.html?id=723818 

Folkehelseloven av 01.01.2012. slår fast at helsehensyn skal integreres i kommunale beslutningsprosesser.

Folkehelsearbeid handler blant annet om å beskytte folk mot helsetrusler og miljøbelastninger og forebygge sykdom og skader.  Da Folkehelseloven trådte i kraft, ble ansvaret for å fremme folkehelse overført til kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter. Dette innebærer at helsehensyn skal integreres i beslutningsprosesser.  Loven legger også til grunn at de ansvarlige skal vurdere konsekvensene av egen virksomhet for befolkningens helse.

LRL mener at vindkraftverk i nærheten av folks bo og rekreasjonsområder vil medføre sannsynlige helserisikoer, og er derfor ikke forenlig med forebyggende helsearbeid og et mer helsefremmende samfunn!

Folkehelselovens føre-var-prinsipp:

«Føre-var-prinsippet» skal legges til grunn når det fastsettes normer og standarder for godt folkehelsearbeid. Det gjelder både tiltak for å redusere risiko og tiltak for å fremme helse. I mange tilfeller vil det være usikkerhet knyttet til forholdet mellom eksponering og helseeffekt, eller til forholdet mellom tiltak og helseeffekt. Ved fastsetting av normer er det tilstrekkelig at det er sannsynlig at en eksponering eller et tiltak kan medføre fare for helseskade. Det er ikke krav om vitenskapelig sikkerhet.

«Føre-var-prinsippet» innebærer at bevisbyrden legges på den som er ansvarlig for tiltaket eller eksponeringen. «Føre-var-prinsippet» må ses i sammenheng med prinsippet om «helse i alt vi gjør». Hensynet til befolkningens helse er ikke bare et ansvar for helsetjenesten, men for alle sektorer og virksomheter som driver aktivitet som kan ha betydning for helsen.

«Føre-var-prinsippet» forutsetter ikke at risikoen skal være lik null, men at den skal være akseptabel. Prinsippet gir føringer for håndtering av usikkerhet. Vurdering av hva som er akseptabel risiko kan også inkludere forholdsmessighetsvurderinger. I et bærekraftperspektiv innebærer «føre-var-prinsippet» ikke bare å vurdere hva som skal til for å forhindre helseskade og forebygge akutte situasjoner, men også hva som skal til for å fremme og vedlikeholde befolkningens helse. Føre-var-prinsippet er også lovfestet gjennom folkehelselovens kapittel om miljørettet helsevern som gir hjemmel for å gripe inn før det oppstår helseskade.

LRL vurderer sannsynligheten for at et vindkraftverk på Raskiftet kan medføre helseskade, som stor, og ikke akseptabelt. I lys av bærekraftperspektivet vil tiltaket verken forhindre helseskade/forebygge akutte situasjoner, eller fremme/vedlikeholde befolkningens helse. Vi krever at «føre – var – prinsippet» vektlegges i kommunenes høringsuttalelser.