Hvis du har helseplager, eller utsettes for helserisiko som knytter seg til forhold i omgivelsene, kan du melde fra om dette til kommunen.

Myndigheter og publikum vet i dag mye om hvor viktig miljøet er for helsen, og hva som kan føre til sykdom og plager. Kommunen har et ansvar for å drive forebyggende arbeid og føre tilsyn med ulike miljøfaktorer og virksomheter, slik som institusjoner, fabrikker, serveringssteder og husdyrhold.

Det behøver ikke allerede ha oppstått helseskade eller ulemper før du melder fra til kommunen. Det kan være aktuelt å iverksette tiltak før noen har blitt syke.

Trysil og Åmot kommuner​ samarbeider om miljøhygieniker med nabokommunene. Miljøhygienikeren har kontor i Elverum kommune.

Hvor stor grad kommunehelsetjenesten deltar i kommunale planprosesser vil variere avhengig av kompetansen de har i kommunene. Trysil og Åmot kommuner kjøper tjenester fra Elverum kommune.

Du kan finne informasjon om «Helse i plan» her:

http://www.helsedirektoratet.no/folkehelse/folkehelsearbeid/helse-i-plan/Sider/default.aspx. 

Folkehelseinstituttets utalelse:

I følge Folkehelseloven har kommunen et særskilt ansvar for å ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen samt de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting. Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, jf. § 5. Kapittel 3 i loven omhandler miljørettet helsevern. Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, inkludert støy. Helse- og omsorgsdepartementet kan innenfor formålene etter § 1, gi forskrifter om miljørettet helsevern, herunder bestemmelser om støy. Kommunen skal føre tilsyn med faktorer i miljøet som kan ha betydning for helsen, jf. § 8. Forskrift om miljørettet helsevern av 25.04.2003 jf. § 9 stiller krav til ulike miljøfaktorer, bl.a. støy, for å forebygge helsemessige ulemper. Ved etablering og bruk av støykilder skal det tilstrebes lavest mulig støynivå. Støy og vibrasjoner skal ikke medføre helsemessig ulempe eller overskride helsemessig forsvarlig nivå. Kommunen skal føre tilsyn med at denne forskriften overholdes og kan treffe vedtak om retting av forhold som er i strid med forskriften.

Jo tidligere helsetjenesten i kommunen blir involvert i planer, jo bedre; da kan de også være med som premissgivere og unngå miljøeksponeringer som kan redusere helse og trivsel for befolkningen. For vindkraftutbygging skal kommunen se til at grenseverdiene i Retningslinjene T-1442/2012 blir fulgt. Iht til denne skal støynivå på ute­oppholdsareal og utenfor vinduer til rom med støyfølsom bruksformål ikke overskride Lden 45 dB for å unngå støyplage og andre mulige negative virkninger av støyen. Det er også gitt anbefalinger i forhold til støy i rekreasjonsområder i retningslinjen. Hvordan støy berører friluftsområder bør også være synliggjort i konsekvensutredningen, og relateres til de anbefalte grenseverdiene i retningslinjen. NVE pleier kreve det i spesifikasjonen til konsekvensutredningen, der slike områder berøres. Hvis ikke det er med i konsekvensutredningen, og det tydelig er relevant, bør det påpekes som en mangel, noe FHI har gjort i flere tilfeller når vi får slike planer til høring. Selv om vindturbinene vil gripe inn i landskapsinntrykket mye videre enn støyen rekker, vil det i alle fall synliggjøre en del av hvordan friluftslivet berøres. Det går på tap av inngrepsfri natur. Friluftsliv er ellers eget tema i konsekvensutredningene, og på listen over høringsinstanser står slike som har større kompetanse enn FHI i å uttale seg om de effektene, utover støyen. Så dette momentet er med. 

I og med at NVE kategorisk avviser lavfrekvente problemer med vindkraft, er det interessant å se nærmere på hva denne skråsikkerheten bunner i! NVE viser til både Klif og Folkehelseinstituttet. Dette innlegget tar for seg Folkehelseinstituttets vurdering av lavfrekvent støy fra vindmøller. Legg merke til at Folkehelseinstituttets vurderinger av lavfrekvent støy ikke bygger på egen forskning, men (deres subjektive) litteraturgjennomgang av emnet. Så lenge norske myndigheter ikke igangsetter vitenskapelig forkning rundt helse-effekter av lavfrekventstøy fra vindturbiner, vil man alltid kunne argumentere med at det ikke er vitenskapelig bevist at det utgjør et problem! 

Folkehelseinstituttets omtale av «helsevirkninger av støy fra vindmøller» er publisert på deres hjemmesider:

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5669&MainLeft_5669=5544:73688::0:5667:1:::0:0

Gunn Marit Aasvang, samt andre forskere ved avdeling for luftforurensning og støy, jobber med helsevirkninger av støy, og har mottatt både planer og konsekvensutredninger for flere vindkraftutbygginger hvor de har uttalt seg. Folkehelseinstituttet bekrefter at de ikke selv har forsket på støy fra vindmøller (men hovedsakelig forskning knyttet til trafikkstøy), men har gjort litteraturgjennomganger og kommet med kunnskapsstatus vedr. helsevirkninger av vindkraftstøy på oppdrag for sentrale helse og miljømyndigheter de senere år. Det er hovedsakelig støy og virkning på helse og rekreasjon Folkehelseinstituttet har uttalt seg om, siden det er der deres kompetanse ligger.

Gunn Marit Aasvang om lavfrekvent støy fra vindmøller:

Det har vært knyttet usikkerhet og bekymring til lavfrekvent støy fra vindmøller. Av det vi kjenner til er det ikke vitenskapelig grunnlag for å si at lavfrekvent støy fra vindmøller er helseskadelig. Vi har tidligere vurdert forskningen til Nina Pierpoint om vind turbine syndrome (utgitt som bok) på oppdrag fra Klima og forurensningsdirektoratet (Klif) i 2008. Det er enighet blant de nordiske forskningsmiljøene som har vurdert hennes arbeid om at det er store svakheter i hennes forskningsmetode.

Utdrag fra Folkehelseinstituttets vurdering for Klif  i 2008:

Arbeidet til Nina Pierpont er basert på telefonintervjuer, ingen kliniske undersøkelser. Hun har intervjuet 10 berørte familier, i alt 38 personer, før, under og etter eksponering for vindmølleparker (1,5 – 3 MW). Disse familiene bor i en avstand fra ca. 300 til 1500 meter fra vindmøllene. Det er ikke beskrevet hvor disse familiene bor. Det er litt uklart hvordan studien er designet, blant annet tidspunktene for når familiene er intervjuet om hvordan helsen deres var før vindmøllene kom. Dersom disse personene allerede er utsatt for vindmøllestøy når de intervjues om situasjonen før vindmøllene kom, kan dette påvirke resultatene på en systematisk feil måte. En slik design er først optimal dersom personene blir intervjuet om helseplager på et tidspunkt hvor verken vindmøller er kommet opp eller at planer om dette er kjent. Dette kan være vanskelig å få til. På den annen side er det en såpass stor andel av de intervjuede personene som har flyttet etter at de har bodd en stund i nærheten av en vindmøllepark, og eksponering for vindmøller kan synes som den viktigste årsaken til flytting. Pierpont beskriver en del symptomer som synes å være felles for mange av de som bor i nærheten av vindmølleparker. Det er rapportert hodepine, søvnforstyrrelser, tinnitus (øresus), trykkfølelse i ørene, svimmelhet, kvalme, synsforstyrrelse, økt hjerterytme, irritabilitet og problemer med konsentrasjon og hukommelse. Flere av disse helseplagene er også påvist under eksponering for annen type miljøstøy. Det gjelder først og fremst søvnforstyrrelser, hodepine, irritabilitet og forstyrrelse av konsentrasjon. Enkelte av de rapporterte symptomene, som synsforstyrrelse, kvalme og svimmelhet er ikke tidligere dokumenterte virkninger av støy, og vil mer sannsynlig være knyttet til visuelle effekter av vindmøller dersom det her er en sammenheng. Videre beskrives symptomer som panikkangst som følge av en følelse av indre pulseringer/skjelvinger. Flere av de intervjuede personene oppga hodepine, migrene, øresus og hørselstap også før de ble eksponert for vindmøller og dette økte risikoen for å ha disse symptomene eller en forverring av disse ved eksponering. Også flere personer som ikke hadde disse symptomene før eksponering oppga disse symptomene ved eksponering. Pierpont foreslår en mulig mekanisme for hvordan lavfrekvent støy fra vindmøller kan være årsak til flere av symptomene. Hun foreslår at balanse og stillingssans gjennom vestibular systemet (likevektsystemet i indre øret) kan bli påvirket av lavfrekvent støy eller vibrasjoner fra vindmøllerne. Nervesignaler i vestibularsystemet er knyttet til forskjellige områder i hjernen som kan bidra til en rekke av symptomene nevnt ovenfor. Pierpont kaller dette ”Wind Turbine Syndrome”. Hun påpeker imidlertid at det trengs mer forskning på dette området, med hensyn til forekomst, avdekke sårbare grupper og virkninger på barn. Det må påpekes at boken ikke er ”peer reviewed” (uavhengig gjennomgang av fagfeller). Selv om det er referert til at enkelte spesialister i nevrologi, biologer og øre-, nese- halsleger støtter hypotesen, mangler fortsatt god dokumentasjon fra vitenskapelig forskning slik det kreves for alle andre effekter av miljøeksponeringer.

Nina Pierpont hevder det er vanskelig å gjøre god epidemiologisk forskning på dette, men vi mener det kunne vært inkludert en kontrollgruppe (sammenlignbart utvalg uten eksponering for vindmøller) og sett på andel av tilsvarende symptomer og plager hos disse for så å sammenligne med de som bor i nærheten av vindmøller, både for før, under og i etter-situasjonen. Spesielt forekomst av hodepine, tretthet, tinnitus, svimmelhet, irritabilitet er ikke uvanlig i en generell befolkning. Prevalensen av slike tilstander i den nasjonale befolkningen kunne vært presentert.  Det er heller ikke beskrevet hvilke kriterier som ligger til grunn for at akkurat disse 10 familiene er intervjuet, og hvor stor andel denne gruppen utgjør av de som bor i nærheten av parken. Utvalget på 38 personer er også lite å basere konklusjoner om helsevirkninger av vindmøller på. En annen betydelig svakhet ved arbeidet til Pierpont er at det er ingen beskrivelse av støyeksponering, verken målinger eller beregninger er gjennomført. Det er kun beskrevet avstander fra bolig til nærmeste vindmølle. Dersom man ønsker å studere sammenheng mellom en eksponering (her støy/vibrasjoner fra vindmøller) og virkninger på helsen, må det gjøres målinger av begge deler, ikke bare en kvalitativ vurdering av helsevirkningene. Således har man ingen holdepunkter for at det er støy inkludert lavfrekvent støy eller infralyd fra vindmøller som forårsaker disse symptomene. Andre eksponeringskilder og mulige konfunderende faktorer skulle ha vært kontrollert for, for å kunne støtte en hypotese om at lavfrekvensstøy/støy fra vindmøller har sammenheng med de observerte symptomer.

I rapporten til ÅF-Ingemansson AB er det referert til målinger gjennomført ved vindparker i Storbritannia. Her ble det funnet at infralyd fra moderne oppstrøms vindturbiner i avstand 200 m ligger 25-40 dB under kjent høreterskel. Lavfrekvent lyd var hørbar i noen få situasjoner, men med lukkede vinduer ble ikke den danske kriterieverdien på 20 dB overskredet. For personer med særlig lav høreterskel ble enkelte av situasjonene vurdert som potensielt sjenerende. Den viktigste årsaken til støysjenanse ble hevdet å ikke være lavfrekvent lyd, men lyd i mellomfrekvensområdet, typisk 500-2000 Hz, gjerne omtalt som modulert (rytmisk varierende styrke), hørbart som svisj fra møllevingene. Folkehelseinstituttet mener det ikke er urimelig å anta at det er denne pulserende lyden som føles spesielt ubehagelig for de som er berørt. Rapporten omtaler også kort helsevirkninger av støy generelt samt rapporterte helsevirkninger av lavfrekvent støy og vindmøllestøy spesielt på en grei og lettfattelig måte. Det er relativt lite forskning som er gjort på negative virkninger av lavfrekvent støy generelt og vindmøllestøy spesielt.

Folkehelseinstituttet er av den oppfatning at selv om det er betydelige metodiske svakheter i arbeidet til Nina Pierpont, er flere av de rapporterte helseplagene som er beskrevet konsistente. Flere av de intervjuede familiene besluttet å flytte og symptomene/plagene ble rapportert å være bedret eller borte en stund etter flytting. Spesielt plage/irritabilitet, forstyrrelser av søvn og hvile samt konsentrasjonsproblemer er godt dokumenterte virkninger også av annen type støy og eksponering for vindmøller kan ikke utelukkes som årsak. Dette er et vanskelig forskningsområde hvor både helsefaglig og støyfaglig kompetanse må trekkes inn. Det er også store individuelle variasjoner i sårbarhet for støy. Etter vår vurdering bør det innhentes mer kunnskap om støyemisjon fra vindmøller ved ulike avstander i ulike typer terreng og under varierende meteorologiske forhold.

Etter det Folkehelseinstituttet kjenner til er det usikkerhet knyttet til både beregning og måling av lavfrekvent støy. Lavfrekvent lyd (20-200 Hz) har lang bølgelengde. Lavfrekvent støy fra vindmøller er i hovedsak resultatet av at turbinbladene fortrenger luft og det oppstår turbulens på overflaten på bladene. Vår hørsel er mindre følsomme for lyd med lave frekvenser (< 200 Hz) enn for lyd i mellomfrekvensområdet. Med bakgrunn i foreløpige resultater publisert av Delta og Aalborg Universitet ser det ut til å være et behov for grundigere validering av beregningsmetodene, spesielt da beregning av lavfrekvent støy fra store vindmøller er vist å underestimeres.  Foreløpige resultater om lavfrekvent støy fra store vindmøller gjennomført av Aalborg Universitet viser at målte støynivåer fra store møller er høyere enn fra små møller og den lavfrekvente støyen utgjør en relativt større andel av støyen hos de store møllene. Målinger tyder på at grensen for lavfrekvent støy innendørs har blitt overskredet, når grensen for vindmøllestøy på 44 dB så vidt overholdes. Overskridelsen kan ligge mellom 0-10 dB. Dette kan skje fordi lavfrekvensstøy kan krysse vegger i huset uten særlig dempning. I tillegg kan lavfrekvent støy føre til at lette (tynne og litt løse) elementer i byggingene vibrerer, som igjen forårsaker støy. I prosjektet ble det også gjort målinger av lydnivået på en tone i ca. 1 kilometers avstand og det viste seg at nivået var 3-7dB høyere enn beregnet med den vanlig benyttede beregningsmetoden.

Målinger av lavfrekvent støy innendørs kan også gi svært ulike resultater i ett og samme rom. Hvis bølgelengden er i størrelse med rommets dimensjon så vil det oppstå stående bølger i rommet. Da vil det noen steder være høyt nivå og noen steder lavt. Nær hjørner vil nivået være høyest. Det er gjennomført undersøkelser på ulike indikatorer med ulike veiefiltre, men A-veiefilter har i mange sammenhenger vist seg å være den beste. Studier på virkninger av lavfrekvent støy kan tyde på at slik støy kan gi søvnforstyrrelser, spesielt med hensyn til innsovningsproblemer, samt tretthet og generell plage (Persson-Waye, 2004). Kildene til lavfrekvent støy er mange og ganske forskjellig, og kunnskapen på dette området er fremdeles mangelfull (Berglund og Hassmen, 1996

Siden støy fra vindmøller kan oppleves som pulserende og er tilstede mesteparten av tiden er dette faktorer som kan gi opphav til betydelig ubehag, selv om støynivåene ikke er spesielt høye. Denne rytmiske støyen som er et resultat av vindmøllebladenes omdreining antas å forsterkes om natten på grunn av endring i atmosfæriske forhold (van den Berg, 2004). Da er det nødvendig å ta hensyn til dette når beliggenhet til vindmøller i forhold til nærmeste bebyggelse skal planlegges. Folkehelseinstituttet ser det som spesielt viktig at støynivået om natten holdes under nivåer for det som kan gi søvnforstyrrelser og at bedre dokumentasjon på dette må gis i fremtidige konsekvensutredninger. Generelt anbefales at støynivå i soverom ikke overstiger 30 dB (LAeq,natt) (Berglund m.fl. 2000).

Vi viser også til Folkehelseinstituttets tidligere uttalelse i saken (22.10.07 ref. 07/1937-2) hvor vi har omtalt forskning på virkninger av støy fra vindmøller herunder Eja Pedersens forskning i Sverige og studier gjort av den portugisiske forskergruppen bestående av blant annet Castelo Branco og Mariana Alves-Pereira.

Referanser:

Berglund, B and Hassmen, P (1996). Sources and effects of low-frequency noise. Journal of Acoustical Society of America, 99 (5), 2985-3002.

Berglund B, Lindvall T, Schwela D, Kee-Tai G. Guidelines for Community Noise, Published on behalf of World Health Organization. Guidelines for Community Noise, 2000.

Persson-Waye, K. (2004). Effects of low frequency noise on sleep. Noise and Health, 6 (23), 87-91.

Van den Berg, GP (2004). Do vind turbines produce significant low frequency levels? 11. International Meeting on Low frequency Noise and Vibration and its Control. Maastrich, The Netherlands, 30 August – 1 September 2004.