- Forskningsmiljøene sitter på store mengder kunnskap som samfunnet trenger for å stanse tapet av biologisk mangfold. Nå må myndighetene kreve åpen deling av all kunnskap som kommer fra statlig finansiering.

Forskning.no: Kronikk 16.12.14. av direktør Ivar Myklebust, Artsdatabanken.

Eventyret om «det grønne skiftet» - Kronikk NRK ytring 06.12. 2014 – av Jan Petter Hansen, professor ved Institutt for fysikk og teknologi, Universitetet i Bergen.

De som kjemper for et grønt skifte, snakker sjelden om dette…

- Det grønne skiftet bygger på en illusjon om at 10 milliarder menneskers energiforbruk uten videre lar seg dekke av fornybare energikilder. Hvis det skal være mulig, må solenergi være den mest sentrale energikilden. Det vil kreve stor plass, for eksempel ørkenområder, og deretter må energien lagres og transporteres dit den trengs. Hvis ikke nasjonene selv skal skaffe mesteparten av sin egen energi, så vil de være fullstendig prisgitt de nasjonene som eier disse områdene. Derfor er det lite sannsynlig at dette blir en realitet, så lenge en nasjon selv kan skaffe energi fra lokal produksjon, enten det er fra kull, kjernekraft eller andre tilgjengelig kilder.

- Det grønne skiftet er globalt sett så langt vekk at det i beste fall kan karakteriseres som en drøm. De siste fem årene er det installert ny sol- og vindkraft i et tempo som betyr at det tar mange hundre år før man når det globale behovet. Land som Danmark og Tyskland har foretatt en energiomlegging fra nesten null prosent fornybare kilder til opp mot ti prosent. Men hva med de neste 90 prosentene? Hva med resten av verdens nasjoner, hvor flere er langt mer folkerike og tett befolket slik at de ikke har mulighet til å avsette landområdene som fornybar energi krever?

Land som Norge og Sveits har en geografi som muliggjør fornybar vannkraft i stor skala. Men kan et par fjellrike land være energibatterier for hele Europa? Norsk vannkraft utgjør mindre enn en halv prosent av Europas energibehov. Det blir som å sette inn et lommelyktbatteri i en hybridbil og håpe at bilen kan kjøre på det.

Når regjeringen kan presentere senkede bilavgifter som klimatiltak, viser det at ordet er tomt for mening, skriver Thorbjørn Kaland.

Den store klimabløffen

Klassekampen 25. november 2014: Thorbjørn Kaland, petroleumgeolog og ingeniør

Regjeringen påstår å ha tidenes beste klimapolitikk, og begrunner dette med at de har satt av mer penger i statsbudsjettet til klimatiltak enn den rødgrønne regjeringen gjorde. Denne politikken har samtidig tidenes mest skadelige tiltak overfor norsk natur. Klimapolitikk er i seg selv et intetsigende begrep, et mantra som politikerne tar med i alle argumenter for å fange positiv oppmerksomhet.

            For å rydde opp i begrepene kan vi innledningsvis nevnte at stormer, orkaner og milde vintre ikke er klima, men vær. Klima er været målt over tidsrom på flere tiår. I løpet av 20 år vil vi få variasjoner av solrike somre, kalde snørike vintre og milde regntunge vintre som naturlige variasjoner. En periode på 50 år gir oss derimot anledning til å se en trendutvikling. Når vi innenfor de nevnte variasjoner har varme solrike somre og kalde snørike vintre, nyter vi friluftslivet, og glemmer klimadiskusjonene. Når vi får kalde våte somre og milde, stormfulle vintre, tar klimadiskusjonene seg opp igjen i media, hvorpå politikerne tvinges til å vise at de gjør noe.

            Selv små variasjoner i gjennomsnittsverdiene vil få store konsekvenser for det globale miljø. En variasjon på fire grader vil vi knapt merke fra dag til dag. Men når vi ser at snittemperaturen under forrige istid var fire grader lavere enn nå, forstår vi at vi ikke skal øke snittemperaturen så mange gradene før isen på Grønland og Antarktis smelter. Dette vil gi hevninger i havnivået som vil drukne de fleste av verdens millionbyer. Endringene vil gå langsomt nok til at få vil bli våte på beina. Men de vil utløse et nytt globalt flyktningproblem, der Norge neppe stiller med stengte grenser, høye fjell og enorme ubebodde områder. Temperaturmålingene de siste 120 år viser at vi har hatt en reell økning i den globale middeltemperaturen etter den lille istid, som tok slutt på midten av 1800-tallet. Dette er sammenfallende med den industrielle revolusjonen. Temperaturen har økt ytterligere etter at bilen ble allemannseie, og flyreiser har blitt rimeligere. Man behøver ikke å være klimaforsker for å se sammenhengen mellom økt forbrenning av fossilt brennstoff og temperaturøkning, altså at dette er en menneskeskapt klimaendring.

            Ett politisk parti har standhaftig stukket hodet i sanden, og nektet å akseptere sammenhengen mellom klimaendringer og menneskeskapt aktivitet. Frp går mot bompenger, stemte mot bybanen i Bergen og vil senke bensinavgifter. De trekker frem som et «klimatiltak» i årets statsbudsjett at de har senket bilavgiften, slik at vi får byttet ut bilparken med renere biler. De samme skeptikerne til menneskeskapte klimaendringer hevder at klimaet alltid har vært i endring, og at atmosfæren har hatt langt høyere CO2-innhold og mildere klima i tidligere geologiske tider. Her har de helt rett. Men i de tider hadde man ikke tusenvis av folkerike byer ved havnivået. De menneskeskapte klimaendringer kan man, i motsatt til de naturskapte endringene, faktisk endre. Den letteste måten å påvirke klimaendringene tilbake til verdiene før andre verdenskrig, er å redusere bilbruken. Dette er utenkelig for den blå regjeringen som verner privatbilismen mer enn noen andre.

            I stedet for å redusere bilavgiftene kan man doble bensinprisen. Bensin er i dag rimeligere enn på 1960-tallet, og bilkjøring er rimelig selv for dem med lavest kjøpekraft. Om bensinen koster 25 kroner literen ville jeg ikke, som i dag, kastet meg ut i bilen for den minste impulshandling. Jeg ville da måtte spørre meg selv kritisk hver gang jeg trengte transport om jeg må kjøre, eller kan vurdere å sykle, gå eller løpe, eller ta buss eller bane. Dette er selvsagt svært radikale tiltak som ingen politiker med ønske om gjenvalg vil foreslå.

            For 50-60 år siden var begrepet naturvern like radikalt som forslagene om å doble bensinprisen. Den gangen sto naturvernere opp og kjempet for å verne urørt natur mot industrielle inngrep og kraftutbygginger. Disse radikale ungdommene fikk først liten sympati i blant politikerne. Å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget (1979) kostet samfunnet 600 politifolk og et innleid cruiseskip som huset dem.

            Etter hvert ble holdningene til naturvern endret, og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland fikk stoppet Dagali-Vegutbyggingen ved å frede Hardangervidda som nasjonalpark. Naturvernarbeidet medførte seire og tap for norsk natur. Den frembragte fire verneplaner for norske vassdrag, og endelig en samlet plan som bestemte hvilke vassdrag som skulle bygges ut, og hvilke som skulle gis varig vern. I denne planen var det samlete norske energibehovet innkalkulert. Men begrepet naturvern ble så gradvis avløst av miljøvern, et langt mer intetsigende begrep som nå altså erstattes av begrepet klima.

            I dag kalles det klimapolitikk å eksportere norsk vannkraft til kontinentet gjennom nybygde kraftlinjer i urørte og fredede fjellområder. Dette applauderes endatil av miljøorganisasjonen Bellona. Frp har programfestet å oppheve fredningen av vassdrag, mens Voss kommune alt har søkt om oppheving av fredningen av Raundalavassdraget for ny kraftutbygging. Vi ser her at miljøvernet er naturvernets verste fiende. Om samtlige norske bekker bygges ut, og alle norske fjell dekkes av kraftlinjer, vil det gi marginale bidrag til kontinentets energibruk. Sannsynligvis vil økt tilgang av norsk energi til kontinentet medføre økt forbruk. Det er med andre ord en dårlig løsning å ofre de siste urørte naturområder for å løse de globale problemene knyttet til CO2-utslipp. Når den blå regjeringen dertil opphever restriksjonene for motorferdsel i utmark, demonstrerer de manglende kunnskap og interesse for å verne norsk natur.

            Oljebransjens interesseorganisasjon, SPE (Society of Petroleumengineers), med 300.000 medlemmer, har nylig valgt nordmannen Helge Hove Haldorsen til president. Haldorsen understreker problemene med klimaendringene, og sier at det er hos petroleumsingeniørene og deres teknologi mulighetene til å løse klimaproblemene ligger. Temaet får økende oppmerksomhet i foredrag og artikler blant SPEs medlemmer. Olje- og energibransjen har altså mye å bidra med for å snu en negativ trend med klimaendringer. Mye av den kompetansen og teknologien som finnes her, kan like gjerne anvendes ved fornybar energi. Men ingeniørene kan ikke annet enn å utvikle teknologi. Det er regjeringene som må vedta og stille miljøkrav.

            Vi ser dog liten vilje i årets statsbudsjett til å ta i bruk ny teknologi, eller endre våre velstandsvaner. Blant de viktigste «Klimatiltak» regjeringen foreslår er skattefradrag for enøktiltak. I praksis betyr det at om jeg monterer en varmeveksler, vil jeg få en rabatt. Men enøktiltakene reduserer strømforbruket som kommer fra rene fossefall, og gir således ingen utslippsreduksjon av CO2. Etter at Frp, Høyre, Krf og Venstre i helgen ble enige om forslaget til statsbudsjett, som skal legges frem for Stortinget, står nå alle frem som stolte budsjettvinnere. Venstre skryter av at de har fått gjennomslag for tiltak som vil redusere klimautslippene med 200.000 tonn CO2, mens Frp skryter av at de skal redusere bensinavgift og bilavgifter. Dette er jo like selvmotsigende som smertefrie geværkuler.

            Hadde man virkelig ønsket å redusere Norges bidrag til CO2-utslipp, måtte man redusere fossilbrennende transport, for eksempel ved å gjøre bilkjøring, ikke bare litt, men mye dyrere, kollektivtransport mye billigere og gratis i storbyene, flytte transport fra vogntog til jernbane, elektrifisere og forlenge Nordlandsbanen, bygge dobbeltspor og redusere reisetiden betraktelig mellom de store byene, stimulere en raskere bybaneutbygging i alle de større byene og forby biler uten elektrisk motor innen et visst årstall. I tillegg kan man stille strengere krav til CO2-injisering av oljebrønner, som tar CO2-overskuddet ut av våre økosystemer, og tilbakeføre det dit det kom fra.

            Globalt slipper vi ut 32 gigatonn CO2 årlig. FN har vedtatt å redusere utslippene til et nivå som sikrer at temperaturøkningen ikke overstiger 2 grader C. Dette har de fleste land, inkludert Norge, signert avtale om å innfri. Skal vi lykkes her må hele den norske bilparken bli utslippsfri innen 2030.

            Oppsummert kan vi si at det regjeringen kaller klimatiltak i statsbudsjettet, er en omkjøring rundt de tiltakene som kunne redusert våre bidrag til global oppvarming.

Energi-kommentar ved Kjell Erik Eilertsen, Finansavisen 05.11.14.

Hva gjør stortingspolitikerne når de har vedtatt klimatiltak som er fryktelig kostbare, men som har null klimaeffekt? De byr på kake.

Politikerne mener vi er på rett vei mot et klimatisk ragnarokk, og tror utslippsfrie olje- og gassfelt er redningen. Skal vi tro Pöyry og Cicero, vil imidlertid Stortingets beslutning om elektrifisering av Johan Sverdrup-feltet føre til et massivt sløseri med fellesskapets midler, uten noen som helst klimatisk betydning. «Samlet sett kan kombinasjonen av økt gassbruk og frigjorte kvoter i Europa i ytterste konsekvens øke CO2-utslippene mer enn CO2-reduksjonene man kan oppnå i Norge ved elektrifisering», slo de nylig fast. Altså litt som bussjåføren som gir gass på vei mot stupet, men spør om du ikke vil feire med en Espa-bolle. La oss ta et tilbakeblikk.

            «Her er regnestykket som viser at elektrifisering er et klimatiltak.» Konklusjonen som preget hovedsaken til Teknisk Ukeblad gikk en seiersgang, med Asplan Viak som regnemester. «Skulle vært å feira», skrev Kari Elisabeth Kaski i Zero på Twitter. Endelig ferdig prata. Det var juni. Oljeprisen krøp ned mot 115 dollar fatet. Det var en gledens tid. Det lå an til budsjettfest. Da har norske politikere råd til alt. Med intens lobbyvirksomhet fra Zero og Bellona, og brede smil i kulissene fra verdens største produsenter av transformatorer og omformere, var det duket for den store beslutningen.

            I kampen om den hippeste klimaprofilen hadde SV ledet an i det som kan kalles en historisk intervensjon fra Stortinget. Vil du være med så heng på, gjallet det fra alle andre. Kanskje noen i regjeringen følte seg overrumplet, men utad viste de gode miner til slett spill. Tine Sundtoft hadde jo mannhaftig erklært at Klimaforliket, det skal forsterkes. Stortinget bestemte at Norges største industrielle prosjekt, Johan Sverdrup-feltet, skal forsynes med kraft fra land. Etterpå var det kakefest i Vandrehallen. Alle følte seg som vinnere, noen mer enn andre riktignok. Lederen for Energi- og miljøkomiteen, med bakgrunn som bartender og gartnerassistent, og som derfor vet alt om dårlig inneklima og hva som øker grønnsaksveksten, smilte fra øre til øre. Merkostnadene på mer enn 10 milliarder kroner var glemt, også at staten tar det meste av regningen. Milliardinvesteringene på land i regi av Statnett, som også finansieres av staten og strømkundene, likeså. Det er «samfunnsøkonomisk lønnsomt», sa alle politikerne uten økonomibakgrunn. Men Asplan Viaks regnestykke var fullt av utelatelser, blant annet varmebehovet som utgjør 40 prosent av energibehovet på feltet. Å føre strøm milevis for å koke vann er ikke smart, selv ikke blant gartnerassistenter. Løsningen blir selvsagt gassfyrte kjeler som gjør at feltet slettes ikke blir utslippsfritt. Men da hadde politikerne allerede gommene fulle av marsipan.

            Nylig publiserte Pöyry og Cicero en analyse som tar hensyn til alle faktorer. «Man oppnår større utslippsbegrensninger ved valg av et effektivt varmekraftverk på installasjonene enn man gjør med elektrifisering», lød konklusjonen. Olje- og energiministeren mener Stortinget burde visst mer før beslutningen. Industri Energi vil ha omstøtt stortingsbeslutningen. Men det blir likevel ingen omkamp. Når Venstrelederen har fått smaken på kake, er hun ustoppelig.

            Vi vet allerede at gassturbiner med varmegjenvinning er den industrielt foretrukne og billigste løsningen. Kortreist er bedre enn langreist, slik som for grønnsaker. Gassen som frigjøres ved elektrifisering skal også transporteres, lagres og brennes, men utenfor Norge. Da frigjøres CO2-kvoter som blir tilgjengelig for andre. Kanskje noe av gassen føres tilbake til Norge igjen, i form av langreist elektrisitet?

            «Festen er ikke over. Det er kake igjen», synger deLillos. Men siden kakefesten har oljeprisen falt mer enn 30 dollar. Budsjettfest er en fjern drøm. Det blir ikke en smule til overs.

Vindkraft er et subsidiesluk med fraværende, eller minimal klimaeffekt, mener Vidar Lindefjeld i La Naturen Leve.

Finansavisen 04.11.14 av Vidar Lindefjeld, La Naturen Leve

Regjeringen går i statsbudsjettet inn for å endre avskrivningsreglene for landbasert vindkraft. Derved tilføres den allerede rådyre sertifikatordningen, som koster skattebetalerne cirka 50 milliarder kroner, enda større subsidier. Håpet er vel at utbyggerne skal fristes til å utvikle de mange ellers ulønnsomme prosjektene det er gitt konsesjon til rundt om i landet. Dette er et gedigent bomskudd som bare tjener vindkraftbransjens egne økonomiske interesser. Har Norge, eller andre land, behov for norsk vindkraft?

Noen fakta:

• Norges strømforsyning er basert på vannkraft. Den er 100 prosent fornybar, enkel å lagre og rimelig å produsere. Vi har kraftoverskudd hvert år som vi eksporterer. Med enkle grep kan vi regne med betydelig større overskudd frem mot 2030 (studie fra UiO Energi 2014: Det norske energisystemet mot 2030). Vår vannkraft kan i overskuelig fremtid selges i et europeisk kraftmarked med god fortjeneste for produsentene, samt dekke alle våre innenlandske kraftbehov. Det finnes verken noe økonomisk eller energipolitisk begrunnelse for norsk vindkraft.
• Klimaet da?

Norsk vindkraft har ingen, eller minimal klimaeffekt, i andre land, mener fremtredende norske forskere som Anders Skonhoft, Michael Hoel, Torstein Bye, Bjart Holtsmark m.fl. De som håper at ren, norsk kraft skal bidra til CO2-reduksjoner i Europa, bør satse på vann, ikke vind!

Likevel vil regjeringen hjelpe en sytende vindkraftbransje med nye milliarder. Ikke spør den om de får noen dokumenterbar virkning, ikke er den opptatt av kostnadene ved de naturødeleggelsene som uunngåelig følger med vindindustrianleggene, ikke av konsekvensene for menneskene i anleggenes nærhet. Er alternativ bruk av pengene vurdert, for eksempel en langt mer offensiv satsing på Enøk-tiltak? Det vil gi vesentlig lavere strømforbruk, og dermed mer disponibel kraft. Uten en eneste vindturbin! For ikke å snakke om å bruke midlene på redusert energibruk i andre sektorer som for eksempel transport.

            Så hvorfor nye avskrivingsregler for vindkraft, statsråd Tord Lien? Det er fremdeles tid til å snu, både for deg og de øvrige partiene i budsjettforhandlingene!