Undersøkelsen viser at dette ikke har ført til de forventede resultatene innen kraftproduksjon og fattigdomsreduksjon.

Få fattige husholdninger har nemlig fått tilgang til elektrisitet. Nettutbygging til fattige områder har heller ikke ført til økt sysselsetting, slik Utenriksdepartementet har forutsatt.

Den neste finanskrisa – Når fossile energiselskap skremmer pensjonsfond.

Kronikk & Debatt: Klassekampen 21. juni av Dag Seierstad.

Klimakrisa kan utløse ei finanskrise som overstiger alt den profittstyrte verdensøkonomien (les gjerne: kapitalismen) har opplevd til nå. To ytterscenarier kan tegnes.

1. Alle større utslippsland kan i Paris neste år komme fram til en klimaavtale som effektivt begrenser CO2 - utslippene så sterkt at den globale oppvarmingen begrenses til de to gradene som er det meste som miljø og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle. Da blir all leiting etter nye fossile energiressurser meningsløst, og aksjekursene til (fossile) energiselskap vil falle så kraftig at dagens kursnivå vil framstå som den største finansbobla verden noen gang har opplevd. De som har investert opp denne bobla, vil få sitt livs sjokk.

2. Det blir ingen effektiv klimaavtale verken i Paris neste år eller de neste 5-15 åra, og det blir «business as usual» både i leiting etter fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel. Da vil de (fossile) energiselskapene møte veggen enda mer brutalt og sjokkartet enn under det første scenariet. De vil møte veggen i form av miljøsjokk av alle slag og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse. Energi basert på fossile ressurser vil i praksis – kort og brutalt – forby seg sjøl.

Men la oss se på disse utfordringene skritt for skritt – og la de tørre tall tale:

Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?

            Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holde under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.

            Da må de samlede CO2 – utslippene fra 2013 fram til 2050 ikke overstige 900 gigatonn. (Ett gigatonn er en milliard tonn.) Det har beregninger gjort av to britiske forskningsmiljøer kommet fram til. (www.carbontracker.org) Det brennende problemet er da at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut 2860 gigatonn CO2 hvis de tas i bruk. Det vil føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader, og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. (World Energy Outlook 2012)

            Det er bakgrunnen for at størstedelen av de kjente fossile energiressursene må bli liggende der de er – uten å brennes opp. (Også Statoil sine.) Ressursene kan ikke en gang tas i bruk etter 2050. Sjøl om en skulle klare det utrolige, å holde de samlede CO2-utslippene under 900 gigatonn fram til 2050, er det i andre halvdel av dette århundret bare rom til å slippe ut så lite som 75 gigatonn fram til 2100. Fortsatt under forutsetning av at oppvarmingen skal holdes under2 grader.

Skal den globale oppvarmingen holdes under to grader, er den store utopien for det første at en når fram til en forpliktende global klimaavtale i Paris neste år, om å holde de samlede CO2-utslippene fram til 2050 under 900 gigatonn. I tillegg er det like nødvendig at klimaavtalen fastlegger hvor mye de enkelte land kan slippe ut av disse 900 gigatonn. Det siste er ikke mindre utopisk enn det første.

            Rundt en fjerdedel av de fossile energireservene er i hendene til profittstyrte børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (eks.: fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis, jo raskere stadig økende CO2-utslipp gjør arktiske farvann isfrie.

            De energiselskapene som tenker fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn.

            En effektiv klimaavtale vil gjøre investering i nye felt ulønnsomme, samtidig som produksjon fra eksisterende felt må begrenses, kanskje kraftig alt om få år. Det får aksjekursene til å falle, og de største aksjeeierne vil være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.

En ser derfor at fossile energiselskaper deltar med tydelig profil i klimadebatten: De toner ned alvoret i situasjonen, de argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser – for å unngå enhver effektiv klimaavtale.

            Det er bakgrunnen for at 45 av verdens ledende selskap innen fossil energi i fjor høst, fikk en utfordring fra 70 av verdens største investorer. Blant disse investorene er flere store pensjonsfond som naturlig nok er bekymra for de milliarder de har plassert i fossil energi.

            Disse investorene ber energiselskapene (Statoil er ett av dem) legge fram risikovurderinger – ikke klimapolitiske risikovurderinger, men finansielle risikovurderinger. De vil vite hvordan selskapene vurderer sin egen finansielle framtid når en stor del av de fossile energiressursene de har herredømme over – og hadde tenkt å utnytte – må ligge ubrukt der de er. Selskapene blir bedt om å legge fram risikovurderingene på de generalforsamlingene som holdes i løpet av 2014.

            De foreløpige svarene fra energiselskapene er unnvikende og bedrøvelige nok. (www.ceres.org.) Men presset på dem øker når investorer med store aksjeposter bokstavelig opplever at jorda brenner under investeringene sine.

Dag Seierstad (1936 - ) er EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til ATTAC. Utdannet fysiker. Arbeidet en rekke år som amanuensis i samfunnspolitikk ved Høgskolen i Lillehammer.

Et debattinnlegg som fortjener en renessanse!