Den gamle borgmesters drømmescenarie - naboernes mareridt

Der var engang en borgmester, som var ganske besat af vind. Så besat, at han fuldstændig mistede jordforbindelsen. Dag og nat drømte han om enorme vindmøller. De kunne slet ikke blive store nok!

En borgmester har som regel gode forbindelser - og således også denne borgmester. Han kendte magtfulde mennesker både i de store energiselskaber, og naturligvis havde han også venner i Folketinget.

Sammen skabte de et kæmpe projekt, som skulle placeres i Kappel, for der havde energiselskabet nemlig i forvejen 24 små møller. Og hvem skulle dog have noget imod, at disse møller blev erstattet af nogle kæmpemøller?

Borgermesteren havde i forbindelse med drømmeprosjektet store planer om både et «vindakademi» og et «oplevelsescenter», som han skulle stå i spidsen for. Han forudså en strålende fremtid for sig selv og for de investorer, der skulle finansiere hans guldrandede prosjekt. Han havde gode talegaver, og han fik hurtigt overtalt hele sit byråd – og senere også det nye byråd i storkommunen – til at nikke ja til planerne.

Det eneste, han glemte, var at TALE MED DE NABOER, DER SKULLE LEVE OP AD DE NYE KÆMPEVÆRKER. At det ville blive et mareridt for dem, var han totalt lige glad med – for han havde jo fået overbevist alle magtfulde instanser om, at hans idé var eminent. Desværre mente heller ikke magtens mænd og kvinder, at naboernes bekymringer var noget, man behøvdede at tage højtideligt. Så man kørte på!

Men naboerne blev meget vrede, og de kæmpede imod med næb og kløer. I næsten otte år kæmpede de – tilsyneladende forgæves, for de havde jo hverken magt eller penge. Selv om der i det byråd var politikere, der godt kunne se, at der kunne være problemer forbundet ved at bo for tæt på de store vindmøller, så skulle prosjektet gennemføres på trods af at:

At man vidste, at den gamle borgermester var inhabil fra starten.
At man vidste, at der mange af de steder, hvor kæmpevindmøllerne er blevet rejst, er store problemer hos naboerne, der ikke kan sove ordentligt, bliver stressede og ikke kan opholde sig udendørs og nyde deres haver, når møllerne larmer.
At man vidste, at naboerne ikke kan sælge deres ejendom for en rimelig pris – og derfor bliver stavnsbundne, selv om de ikke kan holde ud at leve på deres sted.
At man vidste, at grundejerne, der lægger jord til møllerne, forgyldes med tocifrede millionbeløb og derfor forføjer sig langt væk fra prosjektet.
At man vidste, at kun yderst få af de naboer, der bor i nærheden af prosjektet, har råd til at investere i møllerne, og derfor er de absolutte tabere.
At man vidste, at der er en undersøgelse i gang, der skal forsøge at belyse møllernes sundhedsskadelige effekter, hvorfor så store mølleprosjekter, som der her er tale om, bør udskydes.
At man vidste, at….. osv. osv.

For der var jo allerede nikket ja – og derfor kan prosjektet tilsyneladende ikke stoppes på trods af, at man ved, at det vil være ødelæggende for alle – bortset fra investorer og for jordejerne, der kommer til at bo i behagelig afstand fra møllerne.

Flere af landets ministre, hvis domicil ligger langt fra kæmpevindmøller, har ikke på noget tidspunkt vist vilje til at forstå vindmøllenaboernes store problemer, endsige lytte til dem. Derimod har de bedyret, at man bare kan klø på! Blæs på naboerne, de brokhoveder!

Så man har jo ryggen fri, selv om man godt kender til konsekvenserne. Men politikerne kan aldrig komme og påstå, at de ikke kende til problemerne.

Kappelprosjektet bør begraves – under alle omstændigheder bør det genbehandles på grund af den gamle borgermesters inhabilitet – og på grund af, at man med den viden, man har i dag, godt ved, at så store møller slet ikke skal stå tæt på mennesker!

At man gennemfører et prosjekt, som man er bekendt med, kan betyde ruin og mareridt for mange borgere, er en skændsel.

På trykk i Folketidende 19. august - Kirsten Nielsen,Sakskøbing.

Norsk vindkraft er ulønsam og skadar økonomien i offentleg eigde selskap som investerer i den. Slik det er i dag kan ikkje vindkraft i Noreg ein gong karakteriserast som økonomisk risikosport – det er samfunnsøkonomisk sjølvpining.

SFE (Sogn og Fjordande Energi AS) har nyleg auka delen sin i vindkraftselskapet Vestavind Kraft til 56 prosent. Dermed aukar og SFE sin økonomiske risiko ved vindkraft. I 2013 betalte SFE eit utbytte på 101 millionar til dei kommunale eigarane. Ei av dei viktigaste årsakene til at SFE har kunne betale slike gode utbytte er at dei enno ikkje har gjort større investeringar i vindkraft. Byrjar SFE å byggja vindkraftverk kan det fort bli slutt på gode utbetalingar til eigarkommunane. Vi ser alt no klare tendensar til tap på vindkraft i årsrekneskapen for 2013 der SFE måtte nedskrive verdiar for 11 millionar for Vestavind Kraft og Bremangerlandet Vindpark.

            Vestavind Kraft eig seks aktuelle vindkraftprosjekt i Sogn og Fjordane. Blant dei er Okla (Stadlandet), Bremangerlandet og Guleslettene døme på kraftverk som vil medføre store naturøydeleggjande inngrep.

            Ifølgje NVE kostar det 50-60 øre å produsere ein kilowattime vindkraft. Noreg hat i snitt eit årleg kraftoverskot på 4 TWh, og den felles kraftmarknaden i Norden går mot eit kraftoverskot som kan bli 50 TWh innan 2020. Ny vindkraft må difor reknast som overskotskraft som må eksporterast. I dag blir overskotskrafta vår seld på den europeiske kraftbørsen til ein pris omkring 20 øre. Kraftanalytikarane ser lite håp om auka kraftpris dei neste åra. Prisdifferansen må vi som forbrukarar betale i form av elsertifikat, og kommunane og samfunnet må godta reduserte inntektar frå dei kommunale og statlege kraftselskapa når dei tapar pengar. I tillegg må forbrukarane også betale mykje høgare nettleige for nytt kraftnett til framføring av vindkrafta – som altså skal eksporterast til utlandet.

            Det går ikkje bra med vindkraftverka i Noreg. Verst ute er truleg NTE (Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk) som har tapt minst ein halv milliard på Hundhammerfjellet. Mange har kanskje og høyrt om det store underskotet og verdinedskrivingane i Troms Kraft i det siste. Ein god del av dette skriv seg frå det tapsbringande vindkraftverket Fakken. I Finnmark har både Kjøllefjord og Havøygavlen gått med dundrande underskot dei siste sju åra. Vindkraftverket på Høg-Jæren, som fekk over ein halv milliard i offentleg støtte, har tapt 3-4 millionar kvart år dei tre åra det har vore i drift. Flaggskipet blant norske vindkraftverk var lenge Smøla. Avisa Tidens Krav skreiv i august 2012 at Smøla fekk ei særdeles generøs byggjestøtte frå staten på 883 millionar. Etter 10 års drift hadde ikkje eigaren, Statkraft, ein gong tent inn halvparten av støtta. Dette viser at vindkraft ikkje er lønsamt utan tunge subsidiar og støtteordningar, og jamvel då, går nesten alle vindkraftverka med underskot. Tap frå vindkraftverk vil strupe utbetalingane frå kraftselskapa til kommunane.

            Ein må spørja kvar fornufta er i å byggja ut forbrukarsubsidiert, tapsbringande vindkraft, og med det rasere ubetalelege felleverdiar i form av fri og storslegen natur? Kanskje SFE kan gjera både seg sjølv, kommunane og folket ei teneste ved å leggja vindkraftverka på hylla? SFE bør konsentrere seg om vasskraft som er det deikan – og då i fyrste omgang effektivisering av gamle kraftverk.

Debatt: Sveinulf Vågane, Sogn Avis 24. juli 2014.

Den norske klimapolitikken har vært preget av mange tiltak uten virkninger, som for eksempel forslaget om elektrifisering av sokkelen. Men også andre misforståelser har preget klimadebatten, og har ofte resultert i overdrevne forestillinger om hva Norge kan bidra med nasjonalt og internasjonalt.

            Den første misforståelsen er at Norge skal ha hatt en helt utrolig flaks når det gjelder de naturressursene vi har fått av «Vårherre» (mye vannkraft, fiskeressurser og olje/gass). Som et av verdens rikeste land, bør vi derfor stille litt av rikdommen til disposisjon for det internasjonale klimaarbeidet.

            Med så mye flaks følger en betydelig moralsk forpliktelse. Nå er realiteten at Norge har hatt både flaks og uflaks med det landet vi er tildelt: «Uflaksen» består naturligvis i at vi bor i et land som i stor grad består av fjell og vann. Forutsetningene for jordbruk er begrenset, det er kostbart å bygge veier og jernbane, bosettingen er spredt, klima er periodevis ufyselig og kaldt, boliger og andre bygg blir dyrere enn lenger sør og infrastrukturen er kostbar på de fleste områder. De fordelene vi åpenbart har, kompenserer omtrent akkurat for ulempene.

            Vanskelighetene i mange andre land skyldes ikke først og fremst at de har hatt mer uflaks med natur og landskap enn oss, men at de økonomiske og politiske systemene har havarert, eller er defekte, av andre årsaker. Egentlig har mange av landene overflod både på ressurser og muligheter, men verdiene befinner seg på de gale kontoene.

            Forskjellen på Norge og land som sliter, ligger i det institusjonelle systemet, det vil si i hvordan landene har organisert seg for å ivareta befolkningens økonomiske og politiske interesser. Det er lett å tenke seg hvordan situasjonen hadde vært dersom fagbevegelsen i Norge hadde vært vesentlig svakere enn den er, hvis kraftbransjen hadde vært helprivatisert, eller om Norge hadde kopiert Nederland og overlatt Nordsjøen til oljeselskapene. Det er altså slike ting, inkludert norsk lovgivning, som er årsaken til at det kan virke som om Norge har hatt flaks. Den norske modellen er riktignok truet av EU og EØS, men gir ennå visse styringsmuligheter.

            Den andre misforståelsen er at Norge, til tross for dette, likevel kan gjøre svært mye for det globale klimaet. Men hvordan er realitetene? Jo, verdens årsproduksjon av fossil energi er anslått til ca. 140.000 TWh (derav 20.000 i EU). Norges andel er på vel 2000 TWh, halvparten gass og halvparten olje (eller cirka 1,4 prosent av totalen – det meste blir eksportert).

            Vår produksjon av fornybar energi (ca.140 TWh) utgjør en enda mindre del av energiproduksjonen i verden. – Og det norske el-overskuddet har i gjennomsnitt vært på kun cirka 4 TWh de siste årene, altså en kvart promille av energiforbruket i EU.

            Men småkraft og vindmøller i mange kystkommuner kan vi kanskje få et overskudd på ca. 10 TWh. Uansett hvor mye det kommer til å regne i Norge, uansett hvor mye vi effektiviserer og uansett hvor mange vindmøller vi plasserer på kysten eller i fjellet, er det få som tror at det norske energioverskuddet kan bli på over 30-40 TWh innen 2035.

            De globale klimaproblemene kan utfra dette bare løses om et internasjonalt spleiselag tar ansvar. Mens vi venter, må Norge unngå å gjøre dumme energipolitiske vedtak (som bygging av flere eksportkabler og tusenvis av stygge, subsidierte og ulønnsomme vindmøller). Som kjent er det Kina, USA, Russland, India, Brasil og EU med flere som er utslippsverstingene i verden. De norske klimatiltakene (blant annet redusert oljeproduksjon og regnskogsatsning) vil kvantitativt sett bli mikroskopiske i den store sammenhengen, men likevel ganske mye utfra norske realiteter.

            Konklusjonen blir derfor at det bitte lille norske kraftoverskuddet bør brukes i Norge, fortrinnsvis å redusere den fossile energien i norsk transportsektor (som er på ca.60 TWh) og i industrien (15 TWh), og til utvikling av nye arbeidsplasser etter hvert som oljeindustrien forsvinner i løpet av 30-50 år, slik at Norge kan eksportere el-baserte produkter, i stedet for vannkraft på billigsalg via kostbare, nye kabler.

Debattinnlegg v/ Odd Handegård, Glåmdalen 12. juli 2014.

Fotoillustrasjon: Näsudden, Gotland/Sverige av Gunnar Britse. 

Sidefoto gjengir tabellhenvisningene i artikkelen. Klikk på foto.

Glem vindkraft i Norge

- Norge vil i overskuelig fremtid ha mer enn nok fornybar elektrisitet fra vannkraft. Det synes helt forfeilet å subsidiere norske vindkraftanlegg, skriver Jon Erlend Glømmen under «Teknikk og vitenskap» i Kapital 10/2014.

15. mai kunne Dagens Næringsliv melde at regjeringen (i revidert nasjonalbudsjett) «Blåser i vindkraften». derunder sto det om hvor dårlig satsingen på fornybar vindenergi har vært i Norge i forhold til i Sverige, ettersom svenskene har bygget ut «21 ganger så mye vindkraft som Norge».

            Så slipper sjefen for vindkraftorganisasjonen Norwea, Øyvind Isachsen, til med sin indignasjon over regjeringens manglende vilje til å forbedre avskrivningsreglene for vindmøller: «Jeg er rimelig skuffet over dem jeg stemte på ved valget. Det viste seg at regjeringspartiene ble dvaske og beslutningsfattige da de kom i posisjon.»

            Med mulig unntak for Isachsen og hans interesseorganisasjon bør alle være meget glade for at regjeringen synes å stå imot lobbyistene som ønsker en massiv vindkraftutbygging i Norge. For er det noe vi absolutt ikke bør bruke skattepenger på her til lands, så er det vindkraft.

Vannkraften er nok for oss

Tabell 1 viser utvalgte data for produksjon og forbruk av elektrisitet i Norge. Som man ser, produseres nesten all elektrisitet i Norge av vannkraftverk. I 2013 sto vindkraften for 1,5 %. Mer bør det ikke bli, for vannkraften ser ut til å kunne dekke de norske behov i overskuelig fremtid.

            Vannkraftproduksjonen varierer med nedbøren, men som man ser, var det de siste fem år bare i 2010 at ikke Norge hadde overskuddskraft. Og i det minste siden 1996 (som er så langt denne skribenten har studert statestikkene) har Norge i gjennomsnitt eksportert vesentlig mer elektrisitet enn det har vært importert.

            Vil det fortsette slik? Trolig «ja». I Norge øker folkemengden riktignok meget raskt, men det ventes at bruttonasjonalproduktet pr. innbygger vil øke beskjedent. (I motsetning til fattigere land har vi vel omtrent nådd metning når det gjelder antall PCer, Tver og vaskemaskiner pr. husholdning.)

            Av Tabell 1 ser man av de to kolonnene til høyre at energieffektiviseringen kompenserer for befolkningsøkningen pga. mindre forbruk i industrimaskiner og elektriske apparater; bedre husisolasjon, økt bevissthet rundt el-forbruket osv., osv., noe som gjør at strømforbruket i forhold til BNP, faktisk viser en nedadgående tendens.

            Vår helt rene vannkraftproduksjon vil altså gi oss den elektrisiteten vi trenger fremover; om ikke fremtidig befolkningsvekst blir enda mye sterkere enn i de siste årene.

Norge er ikke Sverige

Dette er en helt annen situasjon enn i de fleste andre land i verden. Internasjonalt satses det enormt – og med god grunn – på vindkraft. Verdens energibyrå, IEA (International Energy Agency), beskriver i sin rapport World Energy Outlook 2013 (utgitt i nov. 2013) at vindkraften, som i 2012 ikke sto for mer enn 2,3 % av verdens strømproduksjon, bør øke til 7,5 innen 2035.

            Riktignok forutsetter dette minst 400 milliarder kroner i årlige investeringen, og det behøves store offentlige subsidier om private skal være med på utbyggingen. Men det kan være OK i det globale CO2-perspektivet (selv om det krever mye energi og gir mye utslipp av klimagasser å produsere selve vindmøllene). Dessuten gir det arbeidsplasser.

             Også i Sverige er det gode grunner til å satse på vindmøller. Men det er direkte villedende når norske vindmølleforkjempere forteller «hvor langt etter Sverige» vi ligger i Norge, og at vi derfor må skjerpe oss og styrke subsidier og avskrivingsregler så det blir mer lønnsømt å bygge og drifte norske vindmøller.

            Sjekk Tabell 2. Bare 48 % av svensk elektrisitet kommer fra vannkraft, og elektrisiteten dekker bare 42,6 % av Sveriges samlede energibehov. Riktignok har Sverige også stadig netto eksport av elektrisitet, men skal de redusere avhengigheten av kjernekraft og redusere andelen av fossile brensler i totalenergibruken, er det nærliggende for dem å satse på vindkraft. Svenske forhold kan absolutt ikke sammenlignes med norske!

Bør vi over hodet ikke tenke mer på vindkraft i Norge?

Jo. Vi har spesielt gode klimatiske forhold og tilgjengelig kompetanse for utvikling av offshore vindmøller. Vi bør derfor intensivere forskning og utvikling (inkludert pilotanlegg) på den sektoren med tanke på eksport av teknologi, og kanskje sågar norskproduserte vindmøller, hvis vi klarer å bygge dem billig nok.

            Men subsidiering av norske vindmølleanlegg for produksjon av strøm til deg og meg; det må det bli en slutt på nå.

Med artikkelen fulgte en faktaboks: Vindmøller – FAQ

Vindhastighet, strømproduksjon og vingehastighet

Moderne vindmøller kan fange omtrent 50 % av vindens bevegelsesenergi. Strømproduksjonen øker med tredje potens av rotasjonsfrekvensen. Møllene designes for å yte optimalt ved de mest fremtredende vindhastigheter der de skal operere. Vindstyrken ett bestemt sted varierer mye, og man regner at vindmøllene bare kan levere 20-40 % av maks kapasitet over året.(28 % i gjennomsnitt for norske vindmøller i 2013 ifølge NVE.) Svenske undersøkelser viser at laveste punkt på rotasjonssirkelen for vingebladene må være minst 30 meter over tretoppene for å sikre gode vindforhold.

            Hastigheten til spissen på bladene er gjerne 6 til 7 ganger vindhastigheten. Selv ved orkan vil ikke vingehastigheten overskrides.

Hvordan lagres strømmen fra en vindmølle?

Vind kan ikke lagres. Derfor kobles gjerne vindmøllene til et større strømnett som kan «fange opp» den uregelmessige strømproduksjonen. Dette er greit så lenge vindstrømandelen av den samlede strømproduksjonen er under 20 %. (I Danmark er man oppunder den grensen.) I en del tilfelle har vindmøllene «lokal energilagring» ved at de pumper vann opp i vanntårn med tilkoblet vannkraftgenerator, så man har kontroll på energiuttaket. dette er analogt med vårt vannkraftsystem, der energien lagres som vann i de oppdemmede innsjøene, og tas ut ved behov. Også kjempebatterier benyttes til energilagringen, men de er jo svært lite miljøvennlige å produsere.

Hvorfor er det ikke flere vindmøller til havs?

Til havs er vindforholdene mer stabile enn på land, og de som synes vindmøller er stygge, slipper å se dem. Men kostnadene pr. produsert kWh blir mer enn dobbelt så høye som på land. I tillegg kommer behovet for nye kraftlinjer, og installasjon av dyre anlegg for omforming av likestrøm til vekselstrøm. (Ved overføring av strøm i undersjøiske kabler over lange avstander må man bruke likestrøm på grunn av spenningstap, mens det kan benyttes vekselstrøm på land.)

Det rene galimatias!

Debattinnlegg av Tone Brix-Hansen, civiløkonom og formand for Landsforeningen Naboer til Kæmpevindmøller