Svarer: Håvard Melbye mener at Andreas T. Aasheim farer med desinformasjon i vindmølledebatten.

Aasheims nye angrep

I sitt svar den 10. desember i fjor kom Andreas T. Aasheim med et par innrømmelser. I utgangspunktet positivt, men vi vil betegne dem som «puslete». Så fulgte han opp med nye angrep og ny desinformasjon som vi vil tilbakevise:

At Aasheim reduserer anslaget for eiendomsskatten til 200 millioner er et lite skritt i riktig retning. Men å regne full eiendomsskatt også etter 10 år, blir uansett helt feil. Hva om den faller bort?

Vi har stilt spørsmål ved regneferdighetene. Aasheim hevder at det beslaglagte arealet ikke engang vil utgjøre 0,01 prosent av kommunens 508 kvadratkilometer, det vil si 50,8 mål (dekar). Det gir plass til 10 – ti – turbiner. Er ikke det i snaueste laget?

Aasheims tviler på at våre angrep dreier seg om arealbeslag. At den permanente raseringa av verdifull natur – med store negative konsekvenser – er langt mer omfattende enn det som oppgis og utredes, det er det sentrale for vår motstand. I tillegg vil vi belyse bransjens uredelighet med feilinformasjon og utelatelse av å informere om den endelige utformingen. Massetak, betongproduksjon, verksted, garasjer, parkeringsplasser, møteplasser med mer kommer i tillegg.

Aasheim frakjenner vår kilde, professor Gordon Hughes, enhver ære og troverdighet og påstår at han til overmål er «slaktet av seriøse forskere». Kritikken fra UK Energy Research Council i 2012 gjelder en helt annen problemstilling, nemlig reduksjon i CO2-utslipp og har ingen ting med vindkraft og levetid å gjøre. Rapporten vi viser til, gjelder landbasert vindkraft og spørsmålet om tapet av turbinenes ytelse med årene. Ifølge professor Hughes, som vi sjølsagt har kontakt med, har mange seinere studier bekreftet konklusjonene i hans rapport. Og vi tror naturlig nok mer på ham enn på Aasheim. Aasheim påstår også at Hughes’ rapport ikke er fagfellevurdert (peer reviewed). Det er heller ikke riktig. Hva kilden til Aasheims påstand er, ser vi fram til å få opplyst.

Vi stiller oss uforstående til Aasheims påstand om at turbinleverandørene er villige til å gi garantier for minimum 20 års levetid. Leverandørene tilbyr service- og vedlikeholdsavtaler for inntil10 år. Det har ingen ting med garantier å gjøre. Ifølge NVE kostet en slik femårsavtale NOK 230.000 – 280.000 pr. MW i 2010. For Nord-Odals 155 MW, ville det betydd 36–43 millioner kroner årlig. Hva prisen kan bli i dag, overlater vi til Aasheim å beregne og informere om.

Hvordan kan det ha seg at det ene vindkraftverket etter det andre avvikles eller foretar skifte av turbiner etter bare 10–15 års drift? Her er noen eksempler: Hundhammerfjellet ble stanset etter ca.10 års drift (og minst NOK 750 millioner i tap). Mehuken som åpnet i 2002, har byttet fem turbiner – som etter egne opplysninger har vært problematiske – med tre nye og større. Åsen I ble bygd i 2004 og revet 2012. Smøla I og II, som ble bygd i 2002–2005, vurderes nå nedlagt eller totalfornyet. Vattenfalls eldste vindkraftverk til havs, Yttre Stengrund i Södra Kalmarsund i Sverige, åpnet i 2001. Etter 12–13 års drift, fungerte bare en av de fem turbinene. Nedmontering står nå for tur.

”Vindpark Vänern” i Karlstad og Hammarö kommuner, som Glåmdalen hadde en omfattende reportasje fra, ble åpnet i mai 2010. Så langt er tapet ca. SEK 220 millioner for bare fem turbiner. To turbiner har stått i lang tid og vurderes reparert for SEK 24 millioner. Deretter skal vindkraftverket legges ut for salg. Tyder dette på ”minst 20 års garantert levetid” som Aasheim påstår?

Håvard Melbye, regionleder Øst i Miljøvernforbundet (NMF)

Glåmdalen: 14.01.16.

Av Håvard Melby

Av Karin N. Leonhardsen

Tilsynelatende har norsk natur sterkt vern i Naturmangfoldloven og Grunnloven, men praksisen tyder på at det ikke er tilfelle når massive naturødeleggelser kan finne sted med loven i hånd.

Det skriver Martin Eggen i Magasinet Kulturverk, mai 2014. Han sier videre:

«Naturmangfoldloven dekker bare en liten bit av de tjenestene naturen gir oss. Den dekker ikke de tjenestene naturen gir mennesket direkte: estetikk, stemninger, følelser, identitet, tilhørighet, historikk og naturfellesskap. Ei heller naturens egenverdi. Dessuten krever loven at vi har god oversikt over naturen, slik at den minst verdifulle naturen bygges ned først. Den kunnskapen mangler».

Ja, Martin Eggen har rett i at kunnskap og oversikt mangler. Også i Hedmark fylke. Og der det er foretatt registreringer kan disse være mangelfulle, eller man tar ikke hensyn til dem ved kraftutbygging. Den såkalte «småkraft»-utbyggingen er overhodet ikke liten. Jeg mener at det er de store eksisterende vannkraftverkene som må vedlikeholdes og oppgraderes, men det vi ser er et voldsomt kjør mot små vassdrag. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gitt svært mange konsesjoner som truer landskap og økosystemer i fylket. Blant annet til Hovda-vassdraget sist høst. Det er en tragedie. Et tysk stort investeringsselskap har nylig kjøpt seg inn i norsk småkraftindustri. Selskapet kan dermed sanke inn sertifikatmillioner som følge av elsertifikatordningen. Det samme skjer i vindkraftindustrien. En industri der økonomien er katastrofalt usikker. I Hordaland har norske energiselskaper gått på store tap i Midtfjellet vindkraftverk, og fant i forrige måned «redningen» i utenlandsk kapital fra samme konsern som dermed ytterligere “styrker sin tilstedeværelse i Norden”. Alt dette på bekostning av norsk natur.

Er det slik vi vil ha det ...?

Og hva skjer med skogene våre når vindkraftutbygging trenger seg på? Nå i kommunene Nord-Odal, Trysil, Åmot og Våler. Sannheten er at vi vet lite om virkningene, erfaringene som finnes er fra kyststrøk. Det vi vet er at her finnes de siste rester av gammelskog og sjeldne arter. Her er rikt fugle- og dyreliv og store myrområder. Men her, som ellers, ser vi at for lovnader om penger, må naturen vike og landskap forandres.

Senest i jula observerte jeg mengder av vindturbiner i Tyskland. Nær motorvei i helt flatt landskap, lett tilgjengelig, og plassert i allerede opparbeidet infrastruktur. Men de var enorme. Tanken på at slike, bare mye høyere, skal reises ute i naturen – i stille, dype Hedmarksskoger – det gjør meg fortvilet. For vi vet at i tillegg til selve turbinene, må det bygges et nett av brede internveier og adkomstveier over kupert og myrlendt terreng. Dette er intet mindre enn bevisst og villet hærverk. Og aller verst: Totalt unødvendig! Vi redder ikke verdens klima ved å ødelegge egen natur. Noen snakker om Norge som grønt batteri for Europa. Det batteriet må i så fall bygges på vår nasjonale skatt – den unike norske naturen. Derfor må noen ta vare på den. Men hvem? NVE og OED vil ikke. Miljømyndighetene makter det ikke. Dagens lovverk er utilstrekkelig til å forhindre stadig nye inngrep, og jeg ser heller ingen politisk vilje til nytenkning. Og alle vi andre – hva gjør vi – synser vi ett eller annet, eller er vi helt likegyldige? Skal vi kunne se våre etterkommere i øynene må vi foreta oss noe NÅ!

Østlendingen/Glåmdalen 12.01.16.

Mennesket klatret ned fra trærne og erstattet utsikten fra tretoppene med utsyn fra verdensrommet og stadig nye vitenskapelige oppdagelser. Utålmodig fremskrittsiver gjør forskning til vårt ledende kompass i en verden som ikke ser ut til å bli noe mindre kronglete eller krevende med det første.

Siden naturen for alvor begynte å slå tilbake mot menneskets vitenskapelige erobringer, handler forskning ikke lenger bare om å toppe tidligere triumfer, men å fikse konsekvensene av feilslått utvikling. Samtidig, som følge av sterkere politisk styring og kommersielt press, meldes det fra flere hold om trangere kår for forskningens uavhengighet, og især på miljøsiden.

Verdifull matjord som må vike for næringsformål, artstap som følge av veiutbygging eller utslipp fra oppdrettsvirksomhet som truer marint liv, er bare et lite utvalg av eksempler der politiske mål eller kommersielle interesser frontkolliderer med miljøhensyn.

I Repparfjorden i Finnmark har Miljødirektoratet nylig gitt tillatelse til deponering av gruveslam, til tross for at direktoratets egne rådgivende forskere har slått fast at all bunnfauna i deponiområdet vil gå tapt. Med på rådslagingen var gruveselskapets egne folk, med ett mål i sikte: Forurensningstillatelse.

Forskning risikerer med andre ord å havne i en legitimerende rolle for maktaktører. Likevel er et slikt tett samarbeid mellom næringsliv og forskere rammebetingelsene for mye av den presumptivt frie forskningen utenfor akademia, og har satt balansen mellom næringsinteresser og det lovfestede føre var-prinsippet på harde prøvelser.

Øverst ved bordet sitter Norges forskningsråd (NFR) som forskningsmidlenes vokter og regjeringens viktigste forskningspolitiske rådgiver. NFR peker ut de største satsingsområdene og er dermed en sentral maktfaktor og et verktøy for myndighetene til å få gjennomført sin politikk. Hoveddelen av midlene NFR rår over, er knyttet til tematiske programmer og styrte satsinger der de ulike næringsinteressene er godt representert i programstyrene.

Det er knallhard kamp om midlene forskerne imellom, og de aller fleste søknader utenfor definerte satsinger, får avslag. 

Den viktige grunnforskningen er det i hovedsak universitetene og høgskolene som står for. Halvparten av deres forskning er grunnforskning – den som ikke er målstyrt, og som det meste av annen forskning hviler seg på. Eksemplene er mange på hvordan grunnforskning i flere hundre år har gitt nesten alle nyvinninger i samfunnet.

«Historien viser at den frie uavhengige tanke er avgjørende for bærekraftige fremskritt på alle samfunnsområder», skriver leder for det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO, Morten Dæhlen på sin blogg.

Dæhlen er opptatt av at så mye som mulig av forskningsinnsatsen bør ligge i utdanningsmiljøer for å sikre kunnskapsoverføring til samfunnet, og at dette er noe helt annet enn «forskning for oppdrag» som skal understøtte oppdrag for næringslivet og offentlig forvaltning. Men også universitetenes lovfestede frie stilling sies å være under press, noe som er bekymringsfullt i en tid da de uavhengige instituttene er så avhengig av oppdragsforskning.

Norges åtte miljøforskningsinstitutter har en krevende og uforutsigbar økonomisk situasjon som uavhengige stiftelser. Statlig bevilgning utgjør kun 15 prosent, og instituttenes aktivitet styres derfor i stor grad av konkurransen om oppdragsinntekter og forskningsrådsmidler.

I oppdragsmarkedet er det sterk kommersiell styring, og dreier seg ofte om vektlegging av pris fremfor kvalitet, og kortsiktige oppdrag. Miljøforskning krever åpenbart langsiktighet, og den faglige kvaliteten utfordres.

Innimellom dukker det imidlertid opp solskinnshistorier om fruktbart samarbeid der en lyttende næring åpner for idérik forskning som gjør det mulig å balansere flere hensyn, slik som ved kraftutbyggingen av Sira-Kvina-vassdraget i Vest-Agder. Der har Norsk institutt for naturforskning sett utbyggingen av det lakseførende vassdraget som en mulighet til å skreddersy miljøforholdene for laksen på en måte som gjør at den faktisk kommer bedre ut av det ved en utbygging. Det gjør også anseelsen til kraftselskapet, som betaler for gildet. Målet i Kvina er å få lakseproduksjonen tilbake til det den var før reguleringen av vassdraget.

Noen går altså foran og viser vei. Som Albert Einstein skal ha sagt: «De fleste sier at det er intellekt som skaper en stor vitenskapsmann. De tar feil. Det er karakter.»

Tine Skarland, redaktør, Aftenposten Innsikt

I årets første Aftenposten Innsikt kan du lese om de krevende vilkårene for norsk forskning, som i stadig større grad styres av næringsinteresser og politiske mål. Særlig om miljø er involvert.

30/12 hadde utenrikskommentator Bjørn Hansen kronikken «Norge uten klimastrategi». Vi er enige i mangelen på strategi, avgifter som «avlat» og primært som fiskale inntekter. Enigheten omfatter også selvpining som symboltiltak, men der stopper det.

«Eventyrlige forutsetninger for fornybarproduksjon» er i utgangspunktet riktig. Men blikket må heves. Å anse vind som en gratis ressurs er en fundamental feil. Sol, vann og bio, m.m. er også i utgangspunktet «gratis». Det sentrale er kostnaden for å utnytte ressursene. Videre bør det foreligge et konkret behov for krafta. Norden går mot et stort kraftoverskudd de neste 10 åra så behovet må sies å være fraværende.

Her hører det med at tyskerne brenner brunkull som aldri før og øker sine klimautslipp. Skal Norge da ofre verdifull natur for å vise sin offervilje for å bidra med fornybar energi som ingen har dokumentert erstatter fossil kraft?

Bjørn Hansen mangler tydeligvis kunnskap om energi generelt og vindkraft spesielt. Vindkraft er den nest dyreste – og mest arealkrevende form for kraftproduksjon. Videre går 75 – 80 % av investeringa til turbinene, dvs. ut av landet.

Vindkraft har kortest levetid av all kraftproduksjon; bare 12 – 15 år. Hver arbeidsplass på vindkraftverk i denne korte perioden koster NOK 200 – 400 mill. (Ja, du leste riktig!) Det må sies å være et dårlig bidrag til «det grønne skiftet». Til slutt skal vindkraftverket monteres ned og naturen tilbakeføres. Det blir også en betydelig kostnad. Hvem som kan bli sittende igjen med «svarteper» her, er uklart.

Flere mil med nedgravde kabler vil bli liggende igjen. Kraftlinjer på opp til 2 – 3 mil for nettilknytning, bl.a. med forurensende kreosot-impregnerte trestolper(!) vil ikke lenger ha noe formål. På denne dokumenterbare bakgrunnen, kan landbasert vindkraft i Norge med rette betegnes som en «sikker taper»!

Det internasjonale energibyrået IEA hevder (sitat) «Det viktigste for klima, er ikke vindmøller. Det er å spare...» (Ref. Kjetil B. Alstadheim Dagens Næringsliv 2015 – 06 – 15) Sparing må stå for 49 % mot 17 % fornybar som bl.a. omfatter vann, vind, sol, bio, bølger, havstrømmer og geotermisk energi. Tar IEA helt feil? – I fall hvorfor?

Geotermisk energi (varmekraft) synes å være framtida. Rock Energy mottok i 2009 Enova-støtte på NOK 28,3 mill. og NOK 750.000 fra Innovasjon Norge for et varmekraftprosjekt på Haraldrud i Oslo. I mangel på finansiering har lite skjedd. Men det skjer mye mht boreteknologi, bl.a. i USA. Dette burde også være et relevant utviklingsområde for Statoil.

Lene Mostue, kommentator i Aftenbladet.no og direktør i Energi21, hadde innlegget «Varmekraft en sovende kjempe» i Aftenbladet 2011 – 02 – 02. Dette bør Bjørn Hansen og flere med ham ta seg tid til å lese og utvide sin horisont når det gjelder ressurser og muligheter.

Håvard Melbye

Regionleder Øst i Miljøvernforbundet (NMF)

________________________________________________________________

Varmekraft – en sovende kjempe

Når nordmenn bruker dobbelt så mye elektrisitet som svenskene, er det ikke på grunn av kaldere vintre, men fordi svenskene bruker elektrisiteten smartere, skriver Lene Mostue i sin energikommentar.

Det er ikke kaldere å bo i Norge enn i Sverige. Likevel viser undersøkelser at norske husholdninger hadde nesten dobbelt så høyt strømforbruk som svenske i 2009. En gjennomsnittlig norsk husholdning brukte omtrent 17.000 kilowatt timer (kWh) mot en svensk husholdning som bruker om lag 9.500 kilowatt.

Kommentar Lene Mostue, kommentator i Aftenbladet.no og direktør i Energi21

Publisert 02.02.2011 10:27 - Oppdatert 02.02.2011 12:02

Varmekraftproduksjon – eller fornybar termisk energi - er i norsk sammenheng en beskjeden energiform. Vi bruker elektrisitet til det meste, og varmekraftverkene er et sjeldent syn. Riktignok har de større byene mindre fjernvarme nett hvor det er muligheter for å varme seg på vannbåren varme fra radiatorer og gulv. Fornybar termisk energi omtales gjerne som den sovende kjempen, fordi den har et stort ulmende potensial, som venter på å bli utnyttet.

Lavere strømregning

Når kvikksølvet kryper langt under 0 og frostrøyken ligger mellom oss i konversasjonene utendørs, stiger beløpet på strømregningen raskt med dagens priser. Vinterens strømregning har skremt mange, og bekymringene dreier seg om hvordan dette vil utvikle seg i årene fremover. I forhold til mange andre land i Europa har vi fortsatt billig strøm.

Liten motivasjon til andre energikilder

Vi har et elektrisitetstungt system, og er et av få land i verden som bruker så mye strøm til oppvarmingsformål. Ifølge Sintef Energi går 80 prosent av strømforbruket i norske hus til oppvarming og varmtvann.

Forklaringen er enkel: Historien forteller oss om lave energipriser og sikre strømleveranser. Motivasjonen for alternative energikilder har ikke vært til stede.

Svenskene klarer seg med halvparten

Hvis vi ser over grensen til vårt naboland Sverige, er situasjonen en annen. Undersøkelser viser ar norske husholdninger hadde nesten dobbelt så høyt strømforbruk som svenske i 2009. En gjennomsnittlig norsk husholdning brukte omtrent 17.000 kilowatt timer (kWh) mot en svensk husholdning som bruker om lag 9.500 kilowatt. Årsaken til dette er Sveriges energimiks. Dessuten er termisk energi til oppvarmingsformål mer utbredt. Fjernvarmenett er mer utbygd og det er blant annet mer utstrakt bruk av varmepumpeløsninger.

Klimavennlig biomasse:

Biomasse representerer den mest dominerende kilden til fornybar varme og kjøling i Europa. I EU området utgjør bioenergi rundt 5 prosent av energiforbruket og andelen skal dobles innen 2020. Det internasjonale energibyrået (IEA) har i sin Energy Outlook 2010 pekt på biomasse som den største globale fornybare termiske energikilden frem til 2035.

I Norge utgjør bioenergi 6 prosent av energiforbruket, og regjeringen har gjennom sin klimamelding sagt de vil øke bioenergiproduksjonen med 14 TWh i 2020, noe om utgjør en dobling fra 2008 nivået. Samlet norsk vannkraftproduksjon er 125 TWh i et normalår.

Potensiale i Norsk skog

Skog er den viktigste biomassekilden i Norge. Skogbruk er viktig distriktsnæring og økt bruk av skog til bioenergi har derfor et verdiskapingspotensial. Det samme gjelder marin biomasse, som representerer en viktig fremtidig ressurs og kilde til næringsutvikling. Dyrking, høsting og bruk av alger og marine planter til energiformål kan potensielt bli store områder i fremtiden, og har stort internasjonalt fokus.

Fremtidens energisystemer

I fremtiden er det behov for å søke energieffektive og robuste løsninger, og tilpasse energikildene til ulike type energibehov. Spørsmålet er om Norge fortsatt skal satse på et helelektrisk system, eller om man skal basere seg på en et system med flere energibærere.

Ved å erstatte deler av elektrisitetsforbruket med termisk energi vil ikke bare strømregningene reduseres, men også behovet for ev. nettforsterkninger. Helhetstankegang og optimal systemarkitektur er viktig, i tillegg til bærekraftig utnyttelse av ressursgrunnlaget.

Riktig bruk

Termisk energi «bare» til romoppvarming er ikke en effektiv måte å bruke termisk energi på. Vi kan øke effektiviteten ved å produsere kraft (ta ut den høyverdige delen i form av elektrisitet) og benytte den avgitte varmen til oppvarming.

Termisk energi, den sovende kjempen er i ferd med å våkne. Fremtidsscenarier tilsier at i våken tilstand vil «kjempen» markere seg sterkt i nasjonale og internasjonale energimarkeder.

___________________________________________________________

Norge uten klimastrategi

Bjørn Hansen: Publisert 30.12. 2015 i Dagsavisens «Nye meninger».Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.

 Klima: Norge har eventyrlige forutsetninger for ren energiproduksjon, men tør ikke satse.

I Norge vrimler det av forslag til å løse klimakrisen. Men fullstendig fraværende er en klimastrategi, utover løsrevne tiltak. Det skjer i et land der naturen har skjenket oss alle muligheter både til å bidra nasjonalt for å unngå en varslet katastrofe, og, ikke minst, gjøre en planmessig internasjonal innsats innen teknologi og investeringer.

Troen på forbud, personlig askese og moralistisk pekefingerpolitikk hører til de mest populære idretter innenfor det norske ethos. Hvis vi bare forbyr bestemte aktiviteter, holder rødt kjøtt borte fra middagsbordet og avgiftslegger alt vi ikke liker, vil vi ha løst våre klimaproblemer. Eller? Flyseteavgiften begrunnes som en «grønn avgift». Men den er som å spenne en tibetansk tempelhund foran kjelken i Finnmarksløpet. Finnes det et rimelig fornuftig menneske som tror at vi kan avgiftsbelegge oss frem til en løsning på klimaproblemet? Avgifter kan i beste fall dreie forbruk og investeringer over fra en aktivitet til en annen. Men bare marginalt, med mindre man tyr til drakoniske skattesatser. Har biltrafikken avtatt etter at man begynte med bompenger?

Avgifter har lite med miljø å gjøre. Avgifter innføres for å skaffe penger til offentlige investeringer og forbruk. Å fremstille en avgift som noe moralsk høyverdig og edelt kan kanskje massere et partipolitisk ego, men virkeligheten er annerledes. Avgifter innføres fordi fellesskapet trenger penger. Skatter og avgifter kan bare forsvares ut fra en rasjonell begrunnelse: Vi trenger inntektene til helse, utdannelse, miljøtiltak, pensjoner, forsvar og infrastruktur, for å nevne noe. De er i sin natur fiskale, og bør forbli det. Norge har et høyt skattenivå, og det er bra.

Det Norge mangler er den kollektive evnen til å ta politiske grep om mulighetene som dette landet besitter eventyrlige mengder av. Noen ganger i historien har vi hatt denne evnen, ved utbygging av vannkraften, ved industrireisingen etter 2. verdenskrig og ved en nasjonal oljepolitikk som skiller seg fordelaktig ut i alle internasjonale sammenhenger. I dag famler vi uten retning – en flyseteavgift her, et elbil-fritak der, og noen vindmøller for syns skyld. Preferansene for elbiler hører til det rareste. Disse bilene fyller opp kollektivfeltene til fortrengsel for kollektivtrafikken. Mens bussene står og stamper med NOx- og CO2-utslipp, kjemper såkalte miljøorganisasjoner for at en type privatbiler skal ha denne fordelen på bekostning av offentlig transport. Jeg skal la dette ligge som en forundringspakke under juletreet. Det viktige spørsmålet er: Hva kan vi ta av politiske grep som gir mening i kampen mot en kommende klimakatastrofe?

Knapt noe land i verden byr på slike muligheter til ren energi. Vannkraften har allerede gitt oss en bærebjelke i det samlede energiforbruk. Den var, og er, både i fortid og fremtid, en langt viktigere energiressurs enn olje og gass. Mer enn halvparten av vår energi nasjonalt kommer fra fornybare kilder, i første rekke vannkraft. Fortsatt kan potensialet økes gjennom mindre utbygginger og bedre nett.

Solenergi vil ha et naturlig begrenset omfang i Norge, men brukes allerede effektivt og fornuftig som energikilde på bl.a. fyrlykter og installasjoner som ikke krever kontinuerlig tilførsel av elektrisitet. De store mulighetene ligger langs kysten og på havet. Selv om bølgekraft foreløpig ikke gir samme produksjonsløfter som vindkraft, finnes det her spennende utfordringer, teknologisk og industrielt, som vi bare aner omfanget av.

Fremfor alt peker vindkraften seg ut som en sikker vinner i ny primærproduksjon av ren energi. De potensielle kraftmengdene i det som en ung tunisier for meg en gang beskrev som «fort luft», er nesten ubegrensede i dette landet. Begrensningene består i hvor mye vi vil la kystområdene og havområder med havmøller bli preget av hvite søyler og virvlende propeller. Men det finnes betydelige områder der landskapet tåler omfattende vindmølleparker. Vi har demmet ned store høyfjellsområder i det gode formåls tjeneste. Natur­inngrepene ved vindmøller vil ha langt mindre naturestetiske konsekvenser.

Vindkraft gir dessuten sekundære muligheter som kanskje overgår de primære, nemlig produksjon av hydrogen. Norge har vært ledende i verden på hydrogen, en gass som ved ulike typer av forbrenning bare gir vann som avfall. (Det var ved den nå fjernede hydrogenfabrikken på Vemork at tungtvann ble produsert.) I motsetning til elektrisitet, som krever enorme batteribanker dersom den skal anvendes i transport­øyemed, kan hydrogen fremstilles flytende, i transportabel tilstand, og med like stor drivstoffrekkevidde som bensin og diesel. Hydrogen kan forbrennes ved meget høye temperaturer, den kan anvendes i brenselceller og den gir uprøvde muligheter for andre typer av drivstoffteknologi. Hydrogen kan også produseres ved lokale anlegg som eliminerer energitapet ved lange overføringskabler for elektrisitet.

Vindkraft er i sin natur en ustabil energikilde, avhengig av naturens luner. Produksjon av hydrogen utligner slike svingninger, fordi gassen kan produseres i perioder med overskudd og anvendes i perioder med underskudd. Her ligger uante muligheter, ikke minst til å erstatte olje- og gassforbruk, men minst like store muligheter til innovasjon, industriell utvikling og fysisk utbygging. Betydelige deler av Kyst-Norge ligger godt til rette for industrielle energianlegg. For skipsfarts­nasjonen Norge kan hydrogen revolusjonere både skipsbyggingsindustri, maskinteknologi og kysttrafikk. Tungtransport, både busser og lastebiler, kan bygges om til utslippsnøytrale farkoster. Inter­nasjonalt drives det i dag en intens forskning og utvikling av brenselceller med hydrogen som energikilde i personbiler, som gir dem en helt annen rekkevidde enn elbiler. Mulig­hetene er større enn fantasien rekker å pønske ut. Det grunnleggende er likevel at dette landet har et potensial som få andre til å utvikle hydrogenanvendelse videre. Og like viktig: Hydrogen­produksjon er en gammel norsk industrigren.

Men hva skjer? Nesten ingen verdens ting. Det politiske Norge slåss om flyseteavgifter som om det gjaldt verdens frelse eller undergang. Man kamuflerer avgiften som miljøtiltak, mens det i virkeligheten dreier seg om politiske krumspring for å saldere statsbudsjettet. Bare ett forsøk er gjort på et teknologisk kvantesprang i Norge, ved den såkalte «månelandingen» på Mongstad. Den lyktes ikke. Da kom hånsordene mot politikere som våget å prøve.

Mens milliarder av potensielle avgiftskroner går med til å subsidiere elbiler som sperrer for kollektivtrafikken, våger ikke norske politiske partier, enten de er i posisjon eller opposisjon, å stille krav om en teknologisk, miljø­politisk og industriell strategi som utnytter de uendelige naturressurser som Norge råder over. De såkalte miljøorganisasjoner gjør ikke jobben lettere, de har sin egen dagsorden å pleie. Den som håper at marked og næringsliv skal løse problemene på egen hånd, håper forgjeves. Norsk vannkraft, prosess­industri og olje har alltid vært drevet frem ved et viljesterkt statlig engasjement, ofte i samarbeid med private, men alltid med staten i en førende rolle.

Den norske miljødebatten preges av en iboende hang til selvpisking. Vi skal pines, om ikke annet så for å vise verden hvilke lidelser vi er villig til å påføre oss selv. Hvor er de nasjonale strateger som våger å løfte blikket opp og frem, som tør å satse på de rene ressurser som ligger på vår egen dørterskel?