Eidsiva: Innlands Spot økte fra ca. 20 øre kWh til 43,25 øre i oktober. Johansen lurer på hvorfor når Nord-Norge leverer samme vare for 27,61 øre.

Østlendingen 13.11. 2015.

Hva skjer i Eidsiva?

Av Tormod Johansen

Ble for noen måneder siden kraftig provosert av diverse pensjonsavtaler som STYRET i Eidsiva hadde inngått med folk i toppledelsen. Kan også prøve å forklare litt av bakgrunnen for min reaksjon, og hvorfor jeg valgte å forlate Eidsiva som strømleverandør:

Mye av Eidsivas overskudd har i hovedsak de senere år blitt utbetalt i utbytte til eierne, dvs. div. kommuner, og blant dem min kommune Ringsaker. Og ikke bare det. Dette blir regnet inn som en sikker inntekt i budsjettet hvert år!!

Konsekvensen for meg blir da: Mindre utbytte til min kommune (Ringsaker) som igjen vil føre til at kommunen må få inn mer penger, som igjen fører til at jeg må betale enda mer eiendomsskatt.

Men det jeg lurer på Eidsiva hvorfor har Innlands Spot økt fra ca. 20 øre kWh til nå i oktober til 43.25 øre?? (Har noen basseng her blitt tomme uten at vi har fått beskjed)??

Har siden jeg skiftet leverandør på strøm hatt den gleden at strømmen min har vært en del billigere fra Helgelandskraft («Trygg Innkjøpspris»), men så stort sprik som det ble i oktober, har det aldri vært. Hvorfor skal Eidsiva forlange 43,25 øre pr. kWh når konkurrenten langt oppe i Nord-Norge leverer samme vare for: 27,61 øre? Dette var heller ikke noe grunn for meg til å skifte leverandør av strøm, men tar det selvsagt som en ekstra bonus. 15,64 øre spart pr. kWh. Over kr 240 rett i lommeboka.

Jeg håper og tror at denne ekstremt høye prisen ikke er en konsekvens av diverse pensjonsavtaler som skal dekkes inn, men er en naturlig(?) prisjustering som skjer i markedet. Uansett har Eidsiva en jobb å gjøre for å rette opp tilliten til meg. Kommer gjerne tilbake som strømkunde, men da må det vises evne og vilje til å konkurrere på lik linje med andre aktører i bransjen.

Å møte klimaendringer og andre miljøutfordringer ved hjelp av teknologiske grep, er et credo for flere høyprofilerte grupperinger. I Norge har vi Bellona og Zero, med sin kjærlighet til komfortable elbiler og ny kraftutbygging. De har beveget seg fra sivilsamfunn til marked, og har gjort miljø til sin forretningsidé, nettopp slik teorien om økologisk modernisering postulerer. Dette passer selvsagt også godt for politiske aktører som framfor alt vil ha vekst uansett farge, og som gjerne kan ta den grønne på kjøpet. Dette gjelder de fleste politiske partier i Norge, for tiden ikke minst frontet av klimaminister Tine Sundtoft, som reiser rundt og prediker den grønne vekstens velsignelser.

Ketil Skogens blogg: 06.11.15.

Om Austi Vinds jakt på kapital, m.m.

På Østlendingens nettside den 26. okt. kunne vi lese om Austris ”jakt på utelandsk kapital”. Det var etter signaler fra eierne. ( hvem de er  pr. dato, med hvilken fordeling er ukjent for oss...) Men denne ”kapitaljakten” virker å være fånyttes. Her skal vi med utgangspunkt i fakta og åpenbare faresignaler belyse hvorfor. 

Det arbeides nå med å finne det totale kostnadsbildet. Børke uttaler, sitat: ”Vi er nødt til å gjøre beregninger på hva vi kan klare å produsere og til hvilken pris. Det er mer usikkerhet nå, enn da de første planene ble gjort i 2011. ...”  Burde ikke dette vært gjort forlengst og prosjektene skrinlagt i stedet for å kjøre løpet ufortødent videre uten hensyn til dages stuasjon og utsiktene framover?

Børke hevdet på et grunneiermøte for et par måneder sia at investorer hadde ”rømt” fra fossil energi til vindkraft så invetorene de sto nærmest i kø. Hvorfor oppgaven er totalt forandret fra ”køordning” til ”jakt”, kan kanskje belyses av følgende sitat fra Dagens Næringsliv den 14. oktober om oppkjøp av E.ons andeler på norsk sokkel for US $ 1,6 milliarder : «Dette oppkjøpet er første steg i DEAs nye vekststrategi. DEA har tilgang til betydelige finansielle ressurser, og jeg forventer at DEA vil gjøre ytterligere investeringer på norske sokkel», sier DEAs styreleder Lord Browne i en kommentar. Her går det også fram at de planlegger ytterlige oppkjøp. Tyder det på ”flukt” fra olje og gass?

(Ref.:  http://www.dn.no/nyheter/energi/2015/10/14/1131/STLOSE/gigantkjp-p-norsk-sokkel )

”Vinden” på Midtfjellet ”bråsnudde”. ”Norge rundt” på NRK1 den 9. oktober var en ensidig hyllest til ”det fantastiske” vindkraftverket på Fitjar. Men en av drivkreftene bak satsingen uttalte følgende til Bergens Tidende den 27. oktober. Sitat: «Hadde vi visst det vi vet i dag om strømprisene, ville Midtfjellet vindpark ikke blitt bygget ...»

Børke hevder at det har skjedd mye med teknologien sia meldinga og konsesjonssøknaden. Sannheten er at Vestasturbinene som er utredet for vindkraftverkene, ble introdusert i 2009. De har figurert i en rekke meldinger og søknader landet over sia 2010. Eneste vesentlig nyhet er Siemens 3 D Platform gearløse turbiner. De ble introdusert i april 2013. Alvorlige feil oppdaget allerede etter et halvt års drift. Nå er 14 av de 37 turbinene på Mörttjärnsberget tatt ned for om mulig å få reparert dem. (Ref.: http://www.op.se/jamtland/bracke/det-kom-som-en-overraskning )

Det er langt mellom solskinnshistoriene – annet enn i bransjens presentasjoner og mediainnlegg. Vi har fulgt forholdene bl.a. i Sverige nøye i 5 år. Her meldes det om store tap og konkurser. Bare i  uke 44 kom to nye eksempler. På  http://www.svt.se/nyheter/regionalt/varmland/alfred-forlorar-miljoner-pa-vindkraften leser vi om et tap på SEK 15 millioner på én eneste vindturbin. Her går det også fram at den økte støtta til vindkraft som er på gang i Sverige – og som kanskje kan også bli innført i Norge – bare vil bety  marginale ca. 3 øre pr kWh.

En analytiker hevder følgende: «Konkurs väntar för många vindkraftägare». (Ref.:  http://www.svt.se/nyheter/ekonomi/analys-jan-nylander-konkurs-vantar-for-manga-vindkraftsagare )  Indikerer dette gode utsikter for Austris vindkraftplaner ?

Kronekursen har sia 2012 svekket seg med ca. 10% mot DKK og ca. 20 % mot Euro.  Analytikere antyder at vi vil kunne se 10-tallet mot Euro. Danske kroner har stort sett fulgt eurokursen og vil nok fortsatt gjøre det. Det vil bety en vesentlig kostnadsøkning for turbinene som utgjør ca. 80% av investeringa.

Opphør av sanksjonene mot Iran vil utvilsomt føre til enda større overskudd av råolje i markedet. Det legger ytterligere press på oljeprisen og føre til at krona svekkes ytterligere. Videre er det signalisert et par reduksjoner av styringsrenta ned mot 0 i nær framtid. En trenger ikke være profesjonell finansanalytiker for å ha registrert at kronekursen følger styringsrenta – opp og ned. Dette er også forhold som ytterligere vil øke kostnadene for vindkraftprosjektene. 

Børke hevder at de har god kontroll på kostnadene. Men det er enda en «luftig påstand» fra hans side. (de har det etter hvert blitt mange av...)  En rekke forhold som har stor – eller avgjørende – betydning for kostnadene, er enda ikke fastlagt.  Hvordan kan en da ha ”god kontroll”? Planer er forandret en rekke ganger. Bl.a. er søknad om utvidelse av planområdet er nå på høring.

Hva blir det neste?  Vi har ved flere anledninger påpekt at første betingelsen for alle prosjekter uansett bransje, er å få fram utstyr og komponenter. Utbedring av transportveier og adkomstveier iht. turbinleverandørens krav er ikke fastlagt. Kostnadene for dette er derfor helt i det blå – det også ...

Videre foreligger det ingen godkjent detaljplan som fastlegger endelig turbinplassering og veitraséer som er nødvendig for å velge løsninger, beregne massebehov og kostnader. Det er heller ikke fastlagt hvilke massetak – hvor – som skal opprettes i planområdet. Hvor vidt massene kan brukes til fundamentering av veier og oppstillingsplasser etter leverandørenes krav er uklart. Hva om massene er uegnet ?

Vi kunne ha påpekt mange andre vesentlige forhold som heller ikke er avklart. Men det får vente til en eventuell «neste runde»...  I mellomtida håper vi styret i Eidsiva Energi griper til fornuften og avstår fra gå inn for denne hodelause investeringa.

Håvard Melbye

Saksbehandler for vindkraft og natur i Miljøvernforbundet (NMF)

På trykk i Østlendingen (forkortet utgave) 03.11.15.

Adresseavisa: Innlegg ved Vidar Lindefjeld, rådgiver i La Naturen Leve.

For tiden kan vi følge med på et selsomt skuespill. Hovedrolleinnhavere: Statkraft og statsrådene Mæland (næring) og Lien (olje/energi). Handlingen er denne:

Fortelleren: Statkraft har lenge vurdert å bygge et stort og omfattende vindindustrianlegg på Fosen i Trøndelag. Prosjektet er et av de dyreste i norsk fastlandsindustri med en kostnadsramme på ca. 7 milliarder. Omfattende naturinngrep har ført til mange protester.

1. akt: Statkrafts styre beslutter i begynnelsen av juni i år, etter grundige vurderinger, å avslutte prosjektet. Det er ulønnsomt. Nyheten sprekker den dagen NVE holder sin store vindkraftkonferanse i Drammen. Konferansen er lamslått. Statkraft innkalles for å forklare situasjonen og konserndirektøren sier som sant er, styret finner det ikke forsvarlig å fortsette. Klam fortvilelse brer seg i forsamlingen.

2. akt: Dagen etter. En hel vindkraftbransje raser. Organisasjoner med sugerør i næringen er i harnisk. Kommuner er vantro. Og selvsagt kommer regjeringen på banen. Næringsministeren og olje- og energiministeren er sjokkert, overrasket, skuffet, forbannet etc. Politikerne, særlig de fra Midt-Norge, krever styrets hode på et fat. Nærings- og fiskeridepartementet har like før foreslått å styrke egenkapitalen i Statkraft med ti milliarder kroner. Det vil bidra til at selskapet kan gjennomføre investeringer innenfor fornybar energi på ca. 60 milliarder frem mot 2018. Riktignok er ikke pengene øremerket Fosen, men likevel. Det får da være grenser for frekkhet fra styret i et statsforetak! Selvsagt må politiske fornybarvyer samt distriktsinteressene overstyre bedriftsøkonomi og styrets snevre lønnsomhetshensyn. Marit Arnstad krever tilbakebetaling av alle milliardene, Mæland krever forklaring.

 3. akt: Hardt presset kryper Statkraft til korset. Styret vil vurdere det hele på nytt. Plutselig er det funnet mulige løsninger, med litt færre turbiner her og litt flere der, som kanskje kan gi lønnsomhet likevel. Dessuten er Credit Suisse kommet med. En bank som riktignok både i 2013 og 2014 er bøtelagt i USA for tvilsomme transaksjoner, men OK. Så dermed lover Statkraft at innen utgangen av september skal nytt svar foreligge. Politikerne roer seg, dette skal nok gå bra!

4. akt: Utgangen av september. Følbar nervøsitet i bransjen. Kommer ikke Statkrafts beslutning? Den kommer 14. oktober: Styret er fortsatt ikke klar til å investere. Regnestykket går ikke helt opp. «Det er først når vi har detaljprosjektert og optimalisert prosjektet og gjennomført både tilbudsforespørsler og forhandlinger med leverandører at vi har et grunnlag som gjør at vi kan beregne lønnsomheten med noen særlig sikkerhet». Ny frist første kvartal 2016.

 5. akt: Manus ennå ikke ferdig. Politikere og andre arbeider iherdig i kulissene og påvirker Statkraft med alle midler. Det trues og lokkes. Politisk prestisje og angivelige lokale fordeler legges i vektskålen. Ingen nevner at styret har selvstendig ansvar for selskapets langsiktige interesser, for forretningsmessige vurderinger og for et lønnsomt og veldrevet Statkraft.

Hva blir skuespillets avslutning? Vil vi se at reelle økonomiske hensyn avgjør - eller får politikernes høyst uprofesjonelle innblanding og utidige press gjennomslag? Tenker noen på tvilsom bruk av dine og mine skattepenger?

Den som lever, får se!

Adresseavisa: 29.10.15.  

Det finnes sannsynligvis langt mer lovende klimatiltak med større potensial for fremtidsbasert næringsliv enn å kaste penger etter vindkraft eller vedfyring, sier forfatteren.

Perspektivløst

3. oktober skrev DN «Norge taper fornybar-kampen». Et av hovedpoengene i artikkelen er at Norge bare ligger på 33. plass i en rangering av attraktive land for investeringer i fornybar energi. Det bør vi være glade for. Jeg skal kort forklare hvorfor.

For det første er prisene på elektrisk kraft lave i Norge. Dette skyldes økende tilbud og fallende etterspørsel. Eksperter på kraftmarkedene forventer at elektrisitetsprisene forblir lave i overskuelig fremtid. Under slike forhold er det lite fornuftig å øke produksjonskapasiteten ytterligere: det vil bidra til enda lavere priser og føre til redusert lønnsomhet i eksisterende kraftproduksjon. Støtte til økt kapasitet fører med andre ord til at den samlede kapitalavkastningen i norsk økonomi går ned.

Dernest er økning av produksjonskapasiteten ikke uten kostnader. Dette gjelder spesielt vindkraft som ofte krever ekstra investeringer i linjenett og øvrig infrastruktur. Det er dessuten betydelige miljøkostnader ved vindkraft både i form av skade på fugl, støy og naturinngrep ved nye linjetraseer.

For det tredje fører lavere elektrisitetspriser til at det blir vanskeligere å få gjennomslag for andre tiltak i økonomien der det er rimelig å forvente større klimagevinst og reduserte miljøkostnader.

Ensidig fokusering på fornybar energi har også noen ringvirkninger som umiddelbart ikke er så åpenbare. For eksempel vil økt vedfyring gjøre det vanskeligere å bruke trevirke til andre formål med langt større potensial for verdiskaping og reduserte klimagassutslipp fra norsk økonomi.

Kampen om å komme høyt på listen over land med lukrative støtteordninger for fornybar energi er en kamp hverken Norge eller klimaet har råd til at vi skal vinne. Det finnes sannsynligvis langt mer lovende klimatiltak med større potensial for fremtidsbasert næringsliv enn å kaste penger etter vindkraft eller vedfyring.

Eirik Romstad, Handelshøyskolen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kilde: DN 9. oktober 2015.