Olav Hjeljord, prof. emritus, NMBU

Erik Plathe hevder at vi kan dekke nær 100 prosent av den globale energiforsyningen med vindkraft, vannkraft og solenergi (Klassekampen 11/3). Det er selvsagt riktig. Det kan oppnås ved å teppelegge store deler av klodens landareal med vindturbiner og solpanel og regulere det meste av verdens gjenværende urørte vassdrag.

            Så er spørsmålet hvor realistisk dette er. Noen tall vil illustrere: Klodens totale forbruk av fossil energi utgjør i dag grovt regnet 125 000 TWh. Utbyggingen på Fosen (Europas største vindpark) er antatt å gi 3.4 TWh til en kostnad på ca. 11 milliarder kroner. La oss si at en tredjedel av verdens energiforbruk skal dekkes med vindkraft, altså ca. 42 000 TWh. Kostnaden vil da bli ca. 136 000 milliarder kroner, pluss utgifter til overføringslinjer. Dette, altså bare vindkraftens andel alene, tilsvarer ca. 20 oljefond, og sier det meste om hvorfor vind- og sol tilsammen bare bidrar med 1 – 2 % av verdens samlede energiproduksjon i dag. Det er altfor dyrt. De enorme mengdene balansekraft, som vil kreves når det ikke er vind eller solskinn, må også tas med. Hydrogen, som Plathe framhever, gir pr i dag ikke mulighet for effektivt energilagring. Til det er tapene både i produksjonsprosessen og ved bruk for store.

            Billig fossil energi har bragt millioner av mennesker ut av fattigdom, og enda mange millioner venter på sin tur. Det er lite sannsynlig at vi blant verdens store forurensere Kina, USA, Russland, India, Japan, samt øvrige millioner av mennesker i Asia og Afrika, vil oppleve en nasjonal reising og entusiasme for overgang til dagens fornybare energi. Skal vi nå to graders målet er ny teknologi den eneste, mulige løsningen, enten som CO2 rensing eller nye former for energiproduksjon.  Det sies da også i klartekst fra Cicero (Klimaforsknings-instituttet) så vel som Bellona. Spesielt vindkraft leder oss i gal teknologisk/økonomisk retning, og gir dertil store negative konsekvenser for klodens naturmiljø.

Klassekampen: 16. mars 2016.     

Konklusjon: Naturødeleggende vindkraft er ikke grønn kraft. Viktige naturverdier tapes, men bokføres ikke. Den grønneste kraften er den som blir spart inn, og som ikke brukes. Fremtidssamfunnet vil være energigjerrig, helt forskjellig fra dagens sløsing.

Aftenposten: 16. mars 2016.

- Forsker Håvard Gautneb tror at det er mange som ikke er klar over hvor mye mineralressurser som faktisk må utvinnes før man kan ta i bruk ny grønn teknologi, som vindkraft og elbiler.

Fosen-turbinene (totalhøyde ca. 145 meter):

Hver enkelt vindturbin trenger i gjennomsnitt 475 tonn stål, 36 tonn kobber, 2,6 tonn bly, 1,3 tonn aluminium, 400 kilo nikkel, 400 kilo neodym og 80 kilo dysprosium.

Har dere sett et miljøregnskap for denne utvinningen? Kan bli mange gruve-kamper i framtida!

Norges Geologiske Undersøkelse (NGU): 24.02.16.

Snefrid Reutz-Håkenstad, styreleder La Raskiftet Leve

I Østlendingen 4. mars redegjør samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP) for en rekke næringslivstiltak som skal få flere folk i arbeid, deriblant flere byggetillatelser til vann- og vindkraftprosjekter. Tiltakene kommer på toppen av regjeringens omstillingsarbeid som har vært i gang de siste 28 månedene. Hvordan flere vindkraftkonsesjoner skal kunne bidra til økt sysselsetting, når flertallet av tildelte konsesjoner ikke er realisert, skal jeg la ligge. Neppe tilfeldig at konsesjonærene har konkludert med at byggeprosjektene medfører for stor risiko i dagens uforutsigbare kraftmarked. Kraftnæringa er i en brytningstid der kraftselskapene sliter med å opprettholde konkurranseevnen. Det ligger an til massedød i strømbransjen.

            «Tiltakspakka på 4 milliarder» har vist seg å være en bløff, skriver stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) i sin kommentar i Oppland Arbeiderblad 10. mars. Han etterlyser målrettet innsats med øremerkede tiltakspenger. Mener Høyre og FrP er mer opptatt av innpakningspapiret og sløyfa enn tiltakspakkas innhold, og viser til hvordan de rød-grønne utformet sine tiltakspakker under finanskrisa i 2009. I følge Pollestad vil Senterpartiet bruke politikken til å skape mer aktivitet gjennom målretta tiltak.

            Jfr. nettsida til Austri Vind representerer vindkraftverk stor lokal verdiskaping med betydelige ringvirkninger i form av lokalt tjenestekjøp i anleggsfasen m.m.. Forutsatt at lokalt næringsliv er klar for oppgavene! Er de det? Siden Trysil og Åmot kommuner styres av hver sin Senterparti-ordfører, ønsker jeg svar på hvilke målrettede tiltak kommunene har igangsatt for å heve kompetansen og tilrettelegge for størst mulig lokal aktivitet og verdiskaping, dersom eierne beslutter at Raskiftet vindkraftverk skal bygges. (Investeringsbeslutning medio mai.) Viser i den anledning til punkt 1 og 2, nedfelt i vertskommuneavtalen mellom Austri Vind og Trysil og Åmot kommuner, som er juridisk bindende. Jeg etterlyser informasjon, dialog og engasjement fra kommunenes side. Politikernes oppgave er å tilrettelegge for næringsutvikling som fordrer samarbeid – et ansvar kommunene ikke kan pålegge grendeutvalgene. 

Østlendingen: 12.03.16.